6.4 Samisk og urfolkskunst

Kunst som bærer av et helt folk

Forestill deg en kniv der skaftet er skåret ut av reinhorn og sliren er dekorert med tynne tråder av tinn i et mønster som har gått i arv i generasjoner. Dette er ikke bare en bruksgjenstand -- det er kunst, kunnskap, historie og identitet, alt på en gang. Slik er urfolkskunst over hele verden.

Urfolk har rike kunsttradisjoner som strekker seg tusenvis av år tilbake. Denne kunsten er ikke bare dekorativ; den bærer med seg kunnskap, spiritualitet og identitet. Og for mange urfolkssamfunn har kunsten vært et avgjørende verktøy for kulturell overlevelse -- gjennom perioder med kolonialisme og undertrykkelse.

Samene er Norges og Nordens urfolk, med en kunsttradisjon som er både eldgammel og høyst levende. I denne fortellingen skal du lære om samisk duodji -- det tradisjonelle håndverket -- og om samiske samtidskunstnere som bruker kunsten politisk. Til slutt reiser vi ut i verden og møter urfolkskunst fra Australia, Arktis og New Zealand.

Duodji: håndverk, natur og tilhørighet

Duodji er det samiske ordet for tradisjonelt samisk håndverk, men det er mye mer enn håndverk -- det er en levende kulturtradisjon som forbinder samene med naturen, historien og fellesskapet. Tradisjonelt duodji bruker materialer rett fra det samiske naturlandskapet: reinskinn til klær og sko, reinhorn og bein til kniver og redskaper, bjørkevirke til kopper og fat, tinn til broderi og røtter til fletting. Materialvalget gjenspeiler en dyp naturforståelse og en bærekraftig livsstil der ingenting går til spille.

Det kanskje mest gjenkjennelige er den samiske kofta, gákti. Men kofta er ikke bare et klesplagg -- den kommuniserer tilhørighet. Utforming, farger og dekor varierer mellom samiske områder, så en nordsamisk kofte ser annerledes ut enn en sørsamisk. Slik forteller kofta umiddelbart hvor bæreren hører til, og noen detaljer kan til og med fortelle om sivilstatus og familiebakgrunn. Under fornorskningspolitikken, da samisk kultur ble aktivt undertrykt, ble det å bære kofte en handling av kulturell motstand og stolthet. I dag brukes gákti ved høytider og på samenes nasjonaldag 6. februar. Andre sentrale duodji-former er knivmaking -- der skaft og slire ofte er forseggjort dekorert -- og tinnbroderi, en unik teknikk der tynn tinntråd sys fast på skinn i forseggjorte mønstre med symbolsk betydning. Kunnskapen overføres tradisjonelt fra generasjon til generasjon, og lærs i dag også ved blant annet Samisk høgskole i Kautokeino.

Samtidskunst og urfolkskunst i verden

Samisk kunst er ikke bare tradisjonelt håndverk -- en ny generasjon kunstnere utforsker identitet, historie og politikk gjennom samtidskunst. John Savio regnes som den første profesjonelle samiske billedkunstneren, kjent for kraftfulle tresnitt av nordnorsk natur og samisk liv. Iver Jåks kombinerte tradisjonelle samiske materialer med modernistiske uttrykk. Og Máret Ánne Sara bruker kunsten som politisk aktivisme. Hennes mest kjente verk, Pile o' Sápmi, er en installasjon av rundt 400 reinsdyrskaller stablet i en haug, laget i forbindelse med broren Jovsset Ante Saras rettssak mot staten om tvangsslakting av rein. Ved å bruke ekte skaller gjør hun det abstrakte politiske spørsmålet fysisk og konfronterende, og da verket ble vist utenfor Stortinget, ble det en direkte konfrontasjon med makten. Slik synliggjør hun konflikten mellom samisk reindrift og norsk politikk. Begrepet Sápmi, samenes tradisjonelle bosettingsområde over fire land, understreker at samisk tilhørighet ikke følger nasjonalgrenser.

Samisk kunst er en del av en global tradisjon for urfolkskunst. Aboriginene i Australia har verdens eldste sammenhengende kunsttradisjon -- over 65 000 år -- med blant annet «dot painting» knyttet til «Dreamtime», deres spirituelle forståelse av verdens tilblivelse, der mange motiver fungerer som «kart» over landet. Inuittene i Arktis har en rik tradisjon for skulptur i stein, bein og hvalrosstann. Māoriene på New Zealand er kjent for treutskjæring og tā moko -- ansiktstatoveringer med dyp kulturell betydning, der hvert mønster er unikt og forteller om bærerens slekt, status og identitet. Og urfolk i Nord-Amerika har totempæler, navajo-veving og perlearbeid. Felles for dem alle er bruken av naturmaterialer, kunst med både funksjon og symbolikk, og tette bånd til landskapet. Mange har også opplevd at kolonialisme og assimileringspolitikk truet kunsten -- og at den nå opplever en renessanse. Derfor er det å bevare og fornye urfolkskunst ikke å fryse en kultur, men å gi den rom til å leve videre.

Oppsummering

Vi har sett at samisk og urfolkskunst bærer med seg kunnskap, historie, spiritualitet og identitet. Duodji er tradisjonelt samisk håndverk i naturmaterialer som reinskinn, horn, tre og tinn -- og gákti, kofta, er et viktig identitetssymbol som forteller om tilhørighet. Tinnbroderi og knivmaking er andre sentrale former.

Samisk samtidskunst spenner fra John Savios tresnitt til Máret Ánne Saras politiske installasjon Pile o' Sápmi, og viser at samisk kunst er levende og aktuell. Globalt deler urfolkskunst -- fra aboriginsk punktmaleri til māori tā moko -- felles trekk: naturmaterialer, symbolikk og tette bånd til landskapet.

Det viktigste du tar med deg, er at det å bevare og fornye urfolkskunst ikke handler om å fryse en kultur, men om å gi den rom til å utvikle seg videre -- og at kunsten har vært et avgjørende verktøy for kulturell overlevelse.