6.1 Kunst og identitet

Hvem er du i et bilde?

Tenk på siste selfie du tok. Du valgte vinkel, lys, kanskje et filter, og en bestemt mine. Uten å tenke over det laget du et lite portrett som forteller verden noe om hvem du er. Det er faktisk en av de eldste impulsene mennesket har: behovet for å vise hvem vi er. Fra de aller første hulemaleriene til dagens selfie-kultur har vi gjort det igjen og igjen.

Identitet er summen av alt som gjør deg til deg -- verdier, erfaringer, tilhørighet, utseende, kultur og personlighet. Og gjennom hele kunsthistorien har kunstnere brukt kunsten til å utforske, uttrykke og utfordre identitet. Den mest direkte formen er selvportrettet, men identitet uttrykkes også gjennom motiver, materialer, farger og stil.

I denne fortellingen skal du møte kunstnere som har brukt kunst som speil -- Dürer, Rembrandt, Frida Kahlo og Cindy Sherman. Vi skal se på kroppen og kjønnet i kunsten, og til slutt stille det store spørsmålet: er identitet noe vi er, eller noe vi gjør?

Selvportrettet: kunstnerens speil

Selvportrettet -- et bilde der kunstneren fremstiller seg selv -- har en lang tradisjon, og det forteller oss noe om både personen og tiden de levde i. Allerede i renessansen ble det en viktig sjanger. Albrecht Dürer malte i år 1500 et selvportrett der han fremstilte seg frontalt, nesten Kristus-lignende -- et dristig grep som hevet kunstnerens status. Rembrandt gikk enda lenger: han malte over 80 selvportretter gjennom hele livet, fra ung og ambisiøs til gammel og preget av motgang. Samlingen er nesten som en visuell dagbok over et helt liv.

Kanskje den mest kjente selvportrettkunstneren er Frida Kahlo, som malte over 50 selvportretter om smerte, identitet, meksikansk kultur og kropp. «Jeg maler meg selv fordi jeg er den personen jeg kjenner best,» sa hun. Et av de sterkeste er De to Fridaer fra 1939, malt rundt skilsmissen fra Diego Rivera. Bildet viser to versjoner av henne side om side: den ene i hvit, europeisk kjole, den andre i tradisjonell meksikansk Tehuana-drakt. Hjertene deres er synlige, og en blodåre forbinder dem. Maleriet uttrykker hennes doble kulturelle identitet -- faren var tysk, moren meksikansk -- og viser at identitet ikke er enkel eller enhetlig; vi kan romme motsetninger. I dag tar selvportrettet mange former: selfien er et moderne selvportrett, og kunstnere som Cindy Sherman fotograferer seg selv i ulike roller og forkledninger og spør om identitet er noe fast eller noe vi «spiller».

Kropp, kjønn og blikket

Kroppen er et sentralt tema i kunst om identitet, og fremstillingen av den har endret seg dramatisk gjennom historien -- den speiler samfunnets idealer. I antikkens Hellas var den atletiske mannskroppen idealet. I renessansen ble fyldigere kvinnekropper ansett som vakre, som hos Botticelli og Rubens. I vår tid er idealene mangfoldige, men medier og reklame fremmer fortsatt bestemte kroppstyper. Mange samtidskunstnere bruker derfor kroppen bevisst for å utfordre normer: Jenny Saville maler monumentale kvinnekropper som bryter med slankhetsidealet, og Zanele Muholi lager portretter som feirer svart, skeiv identitet. Kroppen kan til og med være selve lerretet -- i performancekunst og i tatovering, en eldgammel form for kroppskunst som markerer identitet og tilhørighet.

Kjønn har alltid vært et viktig tema, men forståelsen har endret seg enormt. Gjennom det meste av historien var kunstnere nesten utelukkende menn, og kvinner ble fremstilt gjennom menns blikk -- som vakre å se på, men sjelden som aktive, handlende personer. Dette kalles «the male gaze», det mannlige blikket. Fra 1960-tallet begynte feministiske kunstnere å utfordre tradisjonen. Gruppen Guerrilla Girls stilte spørsmålet: «Må kvinner være nakne for å komme inn på The Metropolitan Museum?» -- en kritikk av at kvinner var overrepresentert som motiver, men underrepresentert som kunstnere. Judy Chicago hedret 39 viktige kvinner i historien i installasjonen The Dinner Party. Og i dag utforsker mange kunstnere kjønnsidentitet som noe flytende og sammensatt -- Cindy Shermans rollespill avslører nettopp hvordan mye av det vi oppfatter som «naturlig» identitet, egentlig er kulturelt konstruert. Det leder oss til et stort spørsmål: er identitet noe vi er, forankret i bakgrunn og biologi, eller noe vi gjør, gjennom valg og roller? Trolig er svaret begge deler.

Oppsummering

Vi har sett hvor tett kunst og identitet henger sammen. Selvportrettet har en lang tradisjon -- fra Dürers selvbevisste renessanseportrett, via Rembrandts livslange dagbok, til Frida Kahlos symbolladede De to Fridaer og Cindy Shermans iscenesatte roller.

Kroppen er et sentralt tema: skjønnhetsidealene har skiftet gjennom tidene, og samtidskunstnere som Saville og Muholi utfordrer normer og synliggjør mangfold. Kjønn har vært preget av «the male gaze», men feministisk kunst har utfordret dette siden 1960-tallet.

Det viktigste du tar med deg, er at identitet er sammensatt og dynamisk -- formet av kultur, kjønn, erfaringer og omgivelser. Kunsten gir et unikt rom for å utforske spørsmålet: er identitet noe vi er, eller noe vi gjør? Og kanskje er ditt neste selvportrett -- eller selfie -- et lite svar på nettopp det.