8.3 Inkludering og mangfold i idrett

Idrett for alle -- på papiret

«Idrett skal være for alle.» Det er en fin setning, og den står sentralt i norsk idrettspolitikk. Men er det egentlig sant? Tenk på et barn i en familie med dårlig råd, der kontingenten og utstyret koster mer enn budsjettet tåler. Tenk på en ungdom i rullestol som vil spille basketball, men ikke finner et tilrettelagt tilbud. Tenk på en jente fra en kultur der idrettstilbudet ikke passer hennes tradisjoner. For dem er ikke idretten alltid like åpen.

Idrett skal i utgangspunktet være for alle, men i praksis finnes det barrierer som hindrer deltakelse. Inkludering i idrett handler nettopp om å skape muligheter for mennesker med ulik bakgrunn, funksjonsevne, kjønn og økonomi -- å gjøre løftet om «idrett for alle» til virkelighet.

I dette kapittelet skal vi se på hva som skal til for at idretten skal være tilgjengelig for flest mulig. Vi skal bli kjent med paraidrett og universell utforming, identifisere de usynlige barrierene som stenger folk ute, se på konkrete tiltak som virker, og ta en titt på de sammensatte spørsmålene rundt kjønn og likestilling i idretten.

Universell utforming og paraidrett

Et nøkkelbegrep for å gjøre idretten åpen er universell utforming. I idrettssammenheng betyr det at idrettsanlegg, aktiviteter og organisering utformes slik at de er tilgjengelige for flest mulig, uavhengig av funksjonsevne. Det handler ikke bare om fysisk tilgjengelighet, som ramper og heiser, men også om at informasjonen er tilgjengelig og at aktivitetene kan tilpasses. Tanken er at vi bygger og organiserer på en måte som inkluderer fra starten, i stedet for å lage spesialløsninger i etterkant.

En viktig del av dette er paraidrett -- idrett tilrettelagt for personer med fysisk, sensorisk eller intellektuell funksjonsnedsettelse. For at konkurransen skal være rettferdig, klassifiseres utøverne etter funksjonsevne, slik at de møter andre med tilsvarende forutsetninger. Norges idrettsforbund arbeider for at paraidrett skal være integrert i den ordinære idretten, ikke skjøvet ut på siden. De paralympiske leker er det største internasjonale arrangementet for parautøvere, og de har bidratt enormt til økt synlighet og anerkjennelse. Tenk på en idrett som rullestolbasketball: den har egne regler og tilpasninger, et klassifiseringssystem som sikrer rettferdighet, og dyktige utøvere på høyt nivå -- en fullverdig idrett på egne premisser.

Men selv med god tilrettelegging finnes det barrierer som stenger folk ute. Økonomiske barrierer som høye kontingenter og dyrt utstyr rammer familier med lav inntekt hardt. Kulturelle barrierer kan oppstå når idrettstilbudet ikke er tilpasset ulike tradisjoner. Og fysiske barrierer knyttet til manglende tilgjengelighet i anlegg begrenser deltakelsen for personer med funksjonsnedsettelser. Disse barrierene er ofte usynlige for dem som ikke møter dem selv -- men for dem som gjør det, er de svært reelle.

Tiltak som virker -- og spørsmålet om kjønn

Det fine er at barrierer kan rives ned, og mange idrettslag jobber målrettet med nettopp det. Mot de økonomiske barrierene tilbyr flere lag utstyrsboder med gratis lån og redusert kontingent for familier med lav inntekt. Det senker terskelen for dem som ellers ikke hadde råd. Mot de fysiske barrierene oppretter noen klubber egne treningsgrupper for parautøvere eller tilpasser de ordinære treningene. Og mot de kulturelle barrierene kan idrettslag for eksempel tilby kjønnsdelte treninger, informasjon på flere språk eller flerkulturelle arrangementer som bygger broer. Hvert tiltak treffer en bestemt barriere, og til sammen åpner de dørene for langt flere.

Et eget og mer sammensatt tema er kjønn og idrett. Likestillingen har utviklet seg mye over tid -- kvinner fikk gradvis tilgang til stadig flere idretter gjennom 1900-tallet, etter lenge å ha vært utestengt. I dag diskuteres spørsmål om likelønn, mediedekning og kjønnskategorier i idretten. Noen peker på at mediedekning og lønn fortsatt er skjevt fordelt mellom kjønnene. Andre viser til at biologiske forskjeller gjør det nødvendig med egne konkurranseklasser for å sikre rettferdig konkurranse.

Debatten om kjønnskategorier er kompleks, med biologiske, sosiale og etiske dimensjoner, og det finnes ulike syn på hvordan man best balanserer rettferdighet og inkludering. Her er det viktig å kunne presentere ulike perspektiver saklig, uten å forenkle. Uansett hvor man lander, kan hver av oss bidra til et mer inkluderende miljø: ved å invitere med nye deltakere, tilpasse aktiviteter slik at alle kan være med, og være bevisst på at folk har ulike forutsetninger og bakgrunn. Inkludering er til syvende og sist summen av mange små handlinger.

Oppsummering

Vi har sett at løftet om «idrett for alle» krever aktivt arbeid for å bli sant. Universell utforming gjør anlegg og aktiviteter tilgjengelige for flest mulig, og paraidrett med sitt klassifiseringssystem gir personer med funksjonsnedsettelse fullverdig idrett. Men barrierer -- økonomiske, kulturelle og fysiske -- stenger fortsatt mange ute.

Heldigvis virker mange tiltak: utstyrslån og redusert kontingent mot økonomiske hindre, tilrettelagte grupper mot fysiske, og flerkulturelle tilbud mot kulturelle. Spørsmål om kjønn og likestilling -- likelønn, mediedekning og kjønnskategorier -- er sammensatte og krever at vi presenterer ulike perspektiver saklig. Til slutt kan hver av oss bidra gjennom små handlinger: invitere med nye, tilpasse aktiviteter og møte mangfoldet med åpenhet.