3.2 Orientering i praksis

Å tenke og løpe samtidig

Orientering er en av de få aktivitetene der hjernen og kroppen jobber like hardt på én gang. Du skal finne fram fra sted til sted ved hjelp av kart og kompass – og du må tenke og bevege deg samtidig. Det er nettopp denne kombinasjonen av fysisk anstrengelse og mental utfordring som gjør orientering så spennende.

Men orientering er mye mer enn konkurranse. Det er en livsviktig ferdighet for alle som ferdes i naturen. Å kunne lese et kart og hele tiden vite hvor du er, gir både trygghet og frihet.

I denne fortellingen skal du og jeg se på hvordan orientering fungerer i praksis. Først lærer du hva poster er og hvordan du leser en postbeskrivelse. Deretter ser vi på rutevalg – kunsten å velge den smarteste veien. Til slutt blir du kjent med terrengformene, slik at du kan lese kartet nesten som om du ser landskapet i tre dimensjoner.

Poster og postbeskrivelser

Orientering er en idrett og friluftsaktivitet der du skal finne fram til bestemte punkter i terrenget ved hjelp av kart. I konkurranse bruker du et detaljert orienteringskart, og målet er å besøke alle postene i riktig rekkefølge på kortest mulig tid. Men det finnes mange varianter: vanlig fot-orientering der du løper mellom postene, stolpejakt der postene er merket med refleks langs stier, sprint-orientering med korte og raske løyper i byen, stafettorientering som lagkonkurranse, turorientering der postene står ute lenge og du besøker dem i eget tempo, og nattorientering i mørket med hodelykt.

Men hva er egentlig en post? Det er et bestemt punkt i terrenget som du skal finne, merket med en oransje-hvit skjerm – et postflagg – og med en kode eller elektronisk brikke som bekrefter at du har vært der. På kartet markeres postene med sirkler med nummer. En trekant viser start, og en dobbel sirkel viser mål. Linjene mellom postene viser rekkefølgen du skal besøke dem i.

Hver post har også en postbeskrivelse som forteller nøyaktig hvor flagget henger. Si at post 3 har beskrivelsen «Groper, nordligste». Det betyr at det er flere groper – små forsenkninger i terrenget – i området rundt postsirkelen, og at posten står ved den gropen som ligger lengst mot nord. Du finner altså området med groper på kartet, vist som små brune V-former med tagger, og leter etter den nordligste. Der henger postflagget.

Rutevalg – den korteste veien er sjelden den raskeste

Nå vet du hvor postene er. Men hvordan kommer du deg dit på smartest mulig vis? Det handler om rutevalg, og her gjelder en viktig sannhet: den rette linjen er ikke alltid den raskeste. God orientering handler om å veie ulike alternativer mot hverandre.

Flere faktorer påvirker valget. Underlaget betyr mye – det går mye raskere å løpe på sti enn gjennom dyp mose, så en omvei på sti kan slå rett gjennom tett skog. Terrenget spiller inn fordi det koster mye energi å klatre rett opp en bratt bakke; noen ganger er det lurere å gå rundt. Sikkerheten handler om å velge ruter med tydelige holdepunkter, så du hele tiden vet hvor du er – heller litt ekstra tid enn å gå seg bort. Og sikten avgjør om du kan orientere deg visuelt i åpent terreng, eller må bruke kompass i tett skog.

Tre begreper er nyttige her. En ledelinje er et langstrakt terrengmål du kan følge, som en sti, en bekk, et gjerde eller en kraftlinje – den gjør navigeringen enkel. Et holdepunkt er et tydelig terrengmål du kjenner igjen og bruker for å bekrefte at du er riktig, for eksempel et stikryss eller en stor stein. Et angrepspunkt er det siste tydelige holdepunktet du bruker før du finorienterer den siste biten inn til posten med kart og kompass.

Tenk på en situasjon der du skal fra post 2 til post 3. Rett linje går gjennom tett skog og opp en bratt bakke, mens en sti svinger rundt. Du velger sannsynligvis stien: den gir godt underlag, du slipper å klatre den bratte bakken, du unngår den tette skogen som bremser, og du har en trygg ledelinje hele veien. Den korteste veien er sjelden den raskeste.

Terrengformer – å se kartet i 3D

For å lese kartet virkelig godt, må du kjenne igjen terrengformene og vite hvordan de ser ut både på kartet og i virkeligheten. La oss starte med forhøyningene. En ås eller bakke er en forhøyning vist med lukkede høydekurver, gjerne med et toppunkt. En rygg er en langstrakt forhøyning som stikker ut fra en ås som en nese, der kurvene peker nedover. En kolle er en liten, rund forhøyning.

Så har vi forsenkningene. En dal er et langstrakt lavt område mellom to høyder, der høydekurvene danner en V-form som peker oppover. En grop er en liten forsenkning markert med brune tagger som peker innover. Et søkk er en større forsenkning, nesten som en liten dal uten utløp.

Noen terrengformer er verken rene forhøyninger eller forsenkninger. En sadel, eller skar, er et lavpunkt mellom to topper, som en innbuktning i en åskam – ofte et naturlig sted å gå over. En skrent eller stup er svært bratt terreng eller bergvegg, vist med egne svarte symboler. Og et platå er et flatt område på toppen av en ås, med få høydekurver.

Den aller viktigste ferdigheten i orientering er å se terrenget i tre dimensjoner ut fra det flate kartet. Øv deg på å forestille deg at du flyr over landskapet: Hvor er det bratt? Hvor ligger dalene? Hvor renner vannet? Denne evnen til å «se» terrenget i kartet er det som virkelig skiller en god orienterer fra en nybegynner – og den kommer med øvelse.

Oppsummering

Nå har du verktøyene til å finne fram, både i kjent og ukjent terreng. Orientering handler om å finne fram til poster ved hjelp av kart og kompass, og finnes i mange varianter – fra vanlig fot-orientering til sprint, stafett og nattorientering. Poster markeres med oransje-hvite skjermer i terrenget og sirkler på kartet, der trekant er start og dobbel sirkel er mål.

Rutevalg er kanskje den viktigste ferdigheten – den korteste veien er ikke alltid den raskeste. Du bruker ledelinjer for å navigere, holdepunkter for å bekrefte posisjonen, og angrepspunkter som siste holdepunkt før posten. Til slutt gjelder det å kjenne igjen terrengformene – åser, daler, rygger, groper og sadler – slik at du kan lese kartet i 3D. Og som alltid: jo mer du orienterer deg, desto bedre blir du.