4.3 Norsk folkedans og kulturelle danser

Festen på låven for hundre år siden

Tenk deg en bygd i Norge for over hundre år siden. Det er fest på låven, hardingfela hyler og synger, og rommet er fullt av folk i bunad. En ung mann reiser seg, og plutselig stilner praten. Han skal danse halling. Han tramper i takt, sparkene blir høyere og høyere, og helt til slutt setter en jente en lue på en stokk høyt over hodene, og med ett eneste eksplosivt spark slår han den ned. Jubelen bryter løs. For denne kvelden er han bygdas helt.

Slike scener er en del av en rik norsk folkedanstradisjon som strekker seg hundrevis av år tilbake. Folkedansene våre forteller om livet i bygde-Norge: om fester, bryllup, arbeid og samhold. Det fascinerende er at hver dal og hvert distrikt har sine egne danser, med egne steg, rytmer og uttrykk. I denne fortellingen skal du bli kjent med de viktigste norske folkedansene, fra den akrobatiske hallingen til den varierte springaren og de glade gammaldansene, og du skal forstå hvorfor de fortsatt betyr noe i dag.

To familier av danser, og mannens dans

For å finne ut av norsk folkedans hjelper det å vite at den deles i to hovedgrupper. Den ene er bygdedansene, de aller eldste, med røtter helt fra middelalderen. De varierer sterkt fra bygd til bygd og har mye improvisasjon. Noen av dem er turdanser med bestemte figurer og vendinger, mens andre er lausdanser, altså solodanser, som hallingen. Den andre gruppen er gammaldansene, som kom til Norge fra Europa på 1700- og 1800-tallet. De er mer standardiserte og like over hele landet, og hit hører reinlender, polka, vals og masurka.

La oss bli kjent med hallingen først, kvelden på låven sin store dans. Den er en solodans for menn, danset til hardingfele i 2/4-takt, og den handler om å vise styrke, smidighet og ferdighet. Danseren bygger seg opp med rytmisk tramping og vektoverføring, så stadig høyere spark med strak fot, vendinger på én fot, og akrobatiske krumspring. Hele tiden stiger spenningen mot høydepunktet, hallingkastet, der danseren sparker ned en lue som holdes høyt i lufta på en stokk. Det krever eksplosiv kraft, balanse og presis timing. Opprinnelig var hallingen en konkurransedans, der unge menn viste seg fram på fester og stevner for å vinne ære og imponere mulige partnere.

Den andre store bygdedansen er springaren, en pardans i tredelt takt og kanskje den mest varierte av alle. Her holder paret hverandre og danser sammen: mannen fører, kvinnen følger, men begge improviserer. Springaren bygges gjerne opp i tre deler, fra en rolig inngang der paret føler musikken, via vendefigurer der mannen snurrer kvinnen, til et livligere opptrinn med raskere tempo. Det spesielle er at hver dal har sin egen variant, som telespringar, valdresspringar og numedalsspringar, hver med sine egne trinn og rytmer. Nettopp denne lokale variasjonen gjør springaren til en levende tradisjon.

Glade gammaldanser og en levende arv

Ved siden av de gamle bygdedansene danset folk også gammaldanser, som hadde reist inn til Norge fra resten av Europa. Den mest folkekjære er kanskje polkaen, en livlig pardans i rask 2/4-takt som opprinnelig kommer fra Tsjekkia, eller Bohemia, og ble populær i Europa fra 1830-tallet. Grunnsteget er enkelt, tre trinn og et hopp, og paret beveger seg rundt i rommet i en munter og sosial stemning. I Norge ble polkaen tilpasset lokale tradisjoner og fikk ofte et litt roligere preg enn den tsjekkiske originalen.

Det finnes flere danser i begge familiene. Gangaren er en rolig pardans, eldre enn springaren og med et mer verdig preg, vanlig på Vestlandet. Polsen er en pardans i tredelt takt, beslektet med springaren, men spesielt utbredt i Trøndelag og Nord-Norge, og ofte danset til vanlig fele i stedet for hardingfele. Reinlenderen kom fra Rhinland-området i Tyskland og ble en av de mest populære gammaldansene, med et rolig, svingende preg. Masurkaen kom fra Polen og har en karakteristisk haltende rytme med betoning på andre eller tredje slag.

Hvordan holdes alle disse dansene i live i dag? Et viktig svar er kappleiken, en tradisjonell konkurranse der dansere og musikere kappes i bygdedans, gammaldans og folkemusikk. Den største er Landskappleiken, arrangert av Noregs Ungdomslag. Slike konkurranser inspirerer folk til å vedlikeholde og utvikle ferdighetene sine, og de er med på å gi tradisjonen videre. Det er nettopp her folkedansens verdi ligger. Den er en levende kulturarv som kobler fysisk aktivitet til norsk historie, musikalitet og pardansens sosiale samspill, noe du ikke får av fotball eller løping. Folkedans gir kulturforståelse og identitet, krever samarbeid der man fører og følger og lytter til hverandre, utvikler koordinasjon og rytmefølelse, og kan tilpasses alle uansett ferdighetsnivå.

Arven vi danser videre

Fra festen på låven har vi reist gjennom den norske folkedansen. Vi har sett at dansene deles i to familier: de eldre bygdedansene med lokale varianter og mye improvisasjon, og de nyere gammaldansene med europeiske røtter og mer standardiserte trinn. Hallingen er mannens akrobatiske solodans med hallingkastet som klimaks, mens springaren er den varierte pardansen i tredelt takt der paret improviserer sammen, ulik fra dal til dal.

Blant gammaldansene møtte vi den glade polkaen fra Tsjekkia, og dessuten gangar, pols, reinlender og masurka, hver med sitt særpreg. Gjennom kappleiker som Landskappleiken holdes tradisjonen levende og gis videre. Norsk folkedans er en levende kulturarv som forbinder oss med fortiden og samtidig utvikler koordinasjon, rytme, samarbeid og fellesskap. Når vi lærer og danser disse dansene, holder vi arven i hevd, slik at også neste generasjon kan kjenne jubelen når lua faller.