3.2 Orientering og navigasjon

Tåka kommer snikende

Tenk deg at du står høyt oppe på et fjell. Du har gått i flere timer, sola har skint hele dagen, og du er fornøyd med deg selv. Så, nesten umerkelig, begynner det å gråne rundt deg. Tåka senker seg, og plutselig ser du bare tjue meter fram. Toppen du nettopp så, er borte. Stien du fulgte, forsvinner i grått. Hjertet ditt slår litt fortere.

Dette er øyeblikket der evnen til å orientere seg avgjør om turen blir en god historie eller en skummel en. Å finne veien i naturen er en av de mest grunnleggende ferdighetene et menneske kan ha, enten du er på fjelltur, løper i skogen eller sykler i ukjent terreng. I denne fortellingen skal du bli kjent med de tre vennene som alltid kan hjelpe deg ut av tåka: kartet, kompasset og GPS-en. De er ulike, de har hver sine styrker og svakheter, og den som mestrer alle tre, går trygt nesten uansett hvor.

Kartet -- terrenget sett ovenfra

La oss begynne med kartet, det eldste av de tre. Et kart er rett og slett et bilde av jordoverflaten sett ovenfra, forminsket og forenklet, der farger, symboler og linjer forteller deg hva som finnes der ute. Når du skal på fjelltur, er turkartet i målestokk 1:50 000 det vanligste. Det er nettopp her du møter et begrep som er lett å misforstå: målestokken. At kartet er i 1:50 000 betyr at én centimeter på papiret tilsvarer 50 000 centimeter i virkeligheten, altså 500 meter. Jo lavere det andre tallet er, desto mer detaljert er kartet. Et orienteringskart i 1:10 000 viser deg små steiner, groper og høydedrag, mens et turkart gir deg det store bildet.

Det mest magiske med et kart er at det klarer å vise høyde på et flatt ark. Det gjør det med høydekurver, også kalt kotekurver, de brune linjene som bukter seg over kartet. Hver enkelt kurve forbinder punkter som ligger like høyt over havet, og høydeforskjellen mellom to nabokurver kaller vi ekvidistansen, som regel 20 meter på et turkart. Her ligger en hemmelighet du må ta med deg: ligger kurvene tett, stiger terrenget bratt, fordi du må gå opp 20 høydemeter på kort avstand. Ligger de spredt, er terrenget flatt og slakt. Lærer du å lese dette, kan du nesten se fjellet for deg bare ved å studere papiret.

Fargene hjelper deg også. Blått er vann, altså elver, innsjøer og myrer. Grønt er tett skog, hvitt er åpen skog, og gult er åpent terreng. Svart er det menneskeskapte: veier, stier og bygninger. Med farger, symboler og høydekurver blir kartet plutselig levende.

Kompasset og GPS-en -- retning og posisjon

Kartet forteller deg hvordan terrenget ser ut, men det forteller deg ikke hvilken vei du skal gå. Der kommer kompasset inn. Et kompass er et lite instrument med en magnetisk nål som alltid peker mot nord, og det gir deg et fast holdepunkt i en verden uten skilt. Den røde enden av nåla peker nord, den hvite mot sør. Rundt nåla sitter kompasshuset, kapselen, som du kan dreie, og den har en gradskala fra 0 til 360 grader. Langs platen går peilelinja, som du sikter med.

Tilbake i tåka på fjellet: nå skal du bruke kompasset til å peile en kurs. Du legger kompassets langside langs en linje fra der du er til dit du skal på kartet. Så dreier du kompasshuset til orienteringslinjene inni huset er parallelle med kartets nord-sør-linjer. Du leser av gradtallet, for eksempel 215 grader. Deretter løfter du kompasset fra kartet, holder det foran deg, og dreier hele kroppen, ikke huset, til den røde nåla ligger i huset og peker på N. Nå viser peilelinja retningen du skal gå. Et lite triks: sikt mot en stein eller et tre i riktig retning, gå dit, og ta en ny peiling derfra.

Den tredje vennen er GPS-en, som de fleste av oss har i lomma. GPS står for Global Positioning System, et nettverk av minst 24 satellitter i bane rundt jorda. Mottakeren i telefonen din måler tiden signalene bruker fra satellittene, og med signal fra minst fire satellitter regner den ut posisjonen din på noen få meter nær. Apper som UT.no og Norgeskart gir deg turkart, ruter og hytter rett på skjermen. Men her ligger fellen: batteriet kan dø, særlig i kulde, og signalet kan forsvinne i dype daler og tett skog. En GPS kan gi deg en falsk trygghet hvis du stoler blindt på den. Derfor gjelder den viktigste regelen: ha alltid med kart og kompass i tillegg. De trenger ikke batteri, og de svikter aldri.

Veien ut av tåka

Da tåka senket seg på fjellet, var det kunnskapen om navigasjon som ble redningen. Vi har sett at kartet er terrenget sett ovenfra, der målestokken forteller forholdet til virkeligheten, og høydekurvene avslører hvor bratt eller flatt det er, tett betyr bratt, spredt betyr flatt. Fargene gjør resten levende: blått er vann, grønt er skog, gult er åpent og svart er menneskeskapt.

Kompasset gir deg retningen, med en magnetisk nål som alltid peker nord. Ved å peile en kurs på kartet og deretter dreie kroppen til nåla ligger i huset, kan du gå rett fram selv uten å se langt. GPS-en gir deg den nøyaktige posisjonen ved hjelp av satellitter, men den er avhengig av batteri og signal og kan svikte. Derfor er den gylne regelen at de tre verktøyene utfyller hverandre, og at kart og kompass alltid skal være med som reserve. God navigasjonskompetanse gir trygghet i naturen, og i ytterste konsekvens kan den redde liv.