4.5 Etiske ideer i religionene

Den samme regelen, overalt

Forestill deg at du reiser verden rundt og spør religiøse vismenn fra ulike tradisjoner om det viktigste rådet for hvordan man bør leve. En kristen, en muslim, en buddhist, en hindu, en konfucianer og en jøde -- og likevel får du i bunn og grunn det samme svaret: behandle andre slik du selv vil bli behandlet.

Alle store religioner har etiske læresetninger, og overraskende nok har de mye til felles. Men de har også viktige forskjeller -- i synet på hvor moralen kommer fra, og hva som er det høyeste målet. I dette kapittelet sammenligner vi etiske ideer fra noen av verdens mest innflytelsesrike religiøse skikkelser, og ser hva de kan lære oss på tvers av tradisjoner.

Den gylne regel

Den gylne regel -- å behandle andre slik du selv vil bli behandlet -- finnes i nesten alle religiøse og etiske tradisjoner, og er kanskje verdens mest universelle etiske prinsipp. Jesus sa: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.» Muhammad sa: «Ingen av dere er en sann troende før han ønsker for sin bror det han ønsker for seg selv.» Buddha lærte: «Lik du selv ikke smerte, lik andre det heller ikke.» Hinduismen sier i Mahabharata: «Gjør ikke mot andre det som ville volde deg smerte.» Konfucius lærte: «Gjør ikke mot andre det du ikke ønsker gjort mot deg selv.» Guru Nanak sa: «Behandle andre slik du vil at de skal behandle deg.» Og rabbi Hillel i jødedommen sa: «Det du hater, gjør ikke mot din neste. Det er hele Toraen.»

Det er verdt å merke seg at noen formuleringer er positive («Gjør mot andre ...») og andre negative («Gjør IKKE mot andre ...»). Begge uttrykker den samme grunnideen om gjensidig respekt og empati -- at man bør sette seg i andres sted -- men den positive versjonen krever på sett og vis mer: du skal aktivt gjøre godt, ikke bare unngå å gjøre vondt.

Jesus, Muhammad og Buddha

Jesus fra Nasaret (ca. 4 f.Kr.--ca. 30 e.Kr.) er kristendommens sentrale skikkelse, og hans etiske lære har formet vestlig kultur i 2000 år. Kjernen er nestekjærlighet -- «du skal elske din neste som deg selv» -- der lignelsen om den barmhjertige samaritan viser at nesten din er alle som trenger hjelp, uansett bakgrunn. Han lærte radikal tilgivelse: på spørsmål om hvor mange ganger man skal tilgi, svarte han «sytti ganger sju ganger» -- altså ubegrenset. Han forkynte til og med fiendekjærlighet: «Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere.» Og han omgikk dem samfunnet foraktet -- tollere, syke og fattige -- og bygde en sterk tradisjon for omsorg for de svakeste.

Profeten Muhammad (ca. 570--632 e.Kr.) er islams siste profet. Hans etikk vektlegger rettferdighet (adl) -- «vær rettferdige, for rettferdighet er nærmest gudsfrykt» -- som gjelder alle, også fiender, og barmhjertighet (rahma), som Koranen åpner nesten hver sure med å nevne. Sosial omsorg er en plikt: zakat, å gi 2,5 % av formuen til fattige, er en av islams fem søyler og uttrykker at rikdom er et ansvar. Fellesskapet (umma) har ansvar for hverandre -- «den som legger seg mett mens naboen er sulten, er ikke en av oss».

Buddha (ca. 563--483 f.Kr.) bygde en etikk på medfølelse og praktisk innsikt. Det viktigste prinsippet er ahimsa -- ikke-skade overfor alt levende, ikke bare å unngå vold, men å aktivt fremme fred. Karuna, medfølelse, og metta, kjærlighetsfull vennlighet, står sentralt, sammen med middelveien -- balanse mellom luksus og streng askese. Den åttefoldige veiens etiske del handler om riktig tale, riktig handling og riktig livsførsel.

Konfucius -- og hva religionene har felles

Konfucius (551--479 f.Kr.) var en kinesisk tenker hvis etikk har formet øst-asiatisk kultur i over 2500 år. Det viktigste begrepet er ren -- medmenneskelighet, godhet eller velvilje, å behandle alle med respekt og omsorg. Li er riktig oppførsel i sosiale sammenhenger og bevisst respekt for tradisjoner. Xiao, barnehengivenhet, er respekt og omsorg for foreldrene -- grunnlaget for all annen moral, for kan du ikke respektere dine foreldre, kan du ikke respektere andre. Idealet er junzi, den edle person, som dyrker dydene og lever rettferdig -- ikke basert på fødsel, men på karakter. Det er slående hvor likt dette er Aristoteles' dydsetikk: begge vektlegger karakter og dyder, mener dyder læres gjennom praksis, ser middelveien som ideal og vektlegger forbilder.

Når vi sammenligner religionene, finner vi mange likheter: omsorg for andre (nestekjærlighet, barmhjertighet, medfølelse, medmenneskelighet), prinsipper om å ikke skade, sosial rettferdighet, den gylne regel og tilgivelse. Men det finnes også viktige forskjeller. Kilden til moral varierer: i kristendom og islam er det Guds vilje, i buddhismen innsikt og medfølelse, i konfucianismen menneskelig natur og tradisjon. Fokuset varierer også: kristendommen vektlegger kjærlighet, islam underkastelse under Guds vilje, buddhismen frigjøring fra lidelse, konfucianismen harmoniske relasjoner. Buddhismen og hinduismen har det sterkeste dyrevernet, og kristendommen vektlegger ubetinget tilgivelse sterkest.

Hva kan vi lære? At så mange ulike tradisjoner har kommet fram til lignende etiske prinsipper, tyder på at det finnes noen grunnleggende moralske innsikter som er felles for mennesker på tvers av kulturer -- og den gylne regel er kanskje det beste eksempelet.

Oppsummering

Alle de store religionene har etiske læresetninger, og den gylne regel -- behandle andre slik du selv vil bli behandlet -- finnes i nesten alle. Jesus lærte nestekjærlighet, tilgivelse og omsorg for de svake; Muhammad rettferdighet, barmhjertighet og fellesskapets ansvar; Buddha ahimsa (ikke-skade), medfølelse og middelveien; og Konfucius medmenneskelighet (ren), respekt og den edle person.

Religionene har mye til felles, men også viktige forskjeller i synet på hvor moralen kommer fra og hva som er det høyeste målet. At så mange ulike tradisjoner har kommet fram til lignende prinsipper, tyder på at noen moralske innsikter er universelle -- med den gylne regel som det fremste eksempelet.