5.2 Konsekvensetikk og pliktetikk

Spaken og de seks livene

Tenk deg at en løpsk trikk farer mot fem personer som er bundet fast til skinnene. Du står ved en spak. Drar du i den, styres trikken over på et sidespor -- der det ligger én person bundet fast. Hva gjør du? Lar du fem dø, eller velger du aktivt å ofre én for å redde de andre?

Dette tankeeksperimentet, kjent som trikkeproblemet, har plaget filosofer i lang tid. Og det avslører noe viktig: det finnes ulike måter å tenke om rett og galt på. Bør vi vurdere hva som gir best resultat? Eller finnes det regler vi alltid bør følge, uansett hva som skjer etterpå?

I denne fortellingen skal du lære om to av de viktigste etiske teoriene. Konsekvensetikken ser på resultatet av handlingene våre. Pliktetikken ser på reglene bak dem. De gir ofte helt ulike svar på samme spørsmål -- og ved å forstå begge får du mye bedre verktøy til å tenke gjennom vanskelige valg.

Konsekvensetikk -- resultatet teller

La oss begynne med den første. Konsekvensetikk er en etisk teori som sier at en handling er riktig hvis den fører til gode konsekvenser, og gal hvis den fører til dårlige. Det er altså resultatet som teller -- ikke hensikten eller regelen bak.

Den mest kjente formen for konsekvensetikk kalles utilitarisme, utviklet av de britiske filosofene Jeremy Bentham (1748-1832) og John Stuart Mill (1806-1873). Grunnprinsippet deres er enkelt og slående: «Størst mulig lykke for flest mulig.» Det betyr at den handlingen som skaper mest lykke -- eller minst lidelse -- totalt sett, er den riktige. Og alle som berøres, teller like mye: din egen lykke er ikke viktigere enn andres.

Bentham mente faktisk at vi nesten kunne regne ut lykke matematisk: telle opp all glede og all smerte en handling fører til, og velge alternativet som gir mest glede totalt. Mill var delvis enig, men la til at noen typer lykke er bedre enn andre -- at intellektuell glede er mer verdt enn rein fysisk nytelse.

Konsekvensetikken har klare styrker: den er praktisk og resultatorientert, den tar hensyn til alle som berøres, og den er fleksibel nok til å tilpasse seg situasjonen. Men den har også svakheter. Det kan være vanskelig å forutse alle konsekvensene av en handling. Og den kan rettferdiggjøre urettferdige handlinger hvis bare resultatet er godt nok -- for eksempel å ofre én person for å redde mange, slik som i trikkeproblemet. Der ville konsekvensetikken si: dra i spaken, for det er bedre at én dør enn fem. Men mange føler at det er noe galt med å aktivt velge å drepe noen, selv for å redde flere. Den magefølelsen peker mot den andre teorien.

Pliktetikk -- regler som alltid gjelder

Pliktetikken tar et helt annet utgangspunkt. I stedet for å se på konsekvensene spør den: Finnes det regler eller plikter vi alltid bør følge, uansett hva konsekvensene blir?

Den viktigste pliktetikeren er den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804). Kant mente at noen handlinger er riktige eller gale i seg selv -- uavhengig av hva som skjer etterpå. Det avgjørende er ikke resultatet, men om handlingen er i tråd med moralske prinsipper.

Kant utviklet det han kalte det kategoriske imperativ -- en test for å avgjøre om en handling er moralsk riktig. Den har flere formuleringer, men to er særlig viktige. Den første er universaliseringsformelen: «Handle bare etter den regelen som du samtidig kan ville skal bli en allmenn lov.» Med andre ord: før du handler, spør deg selv -- hva om alle gjorde dette? Kan du ville at regelen bak handlingen din skulle gjelde for alle, alltid? Kan du for eksempel ville at alle skal lyve når det passer dem? Nei, for da ville ingen tro på hverandre, og løgnen ville miste sin mening. Altså er løgn alltid galt, ifølge Kant.

Den andre formuleringen handler om mennesket som mål i seg selv: «Handle slik at du alltid behandler menneskeheten ... som et mål i seg selv, og aldri bare som et middel.» Du skal aldri bruke andre mennesker bare som verktøy. Alle mennesker har en iboende verdighet som må respekteres.

Pliktetikken har sterke styrker: den beskytter individets rettigheter uansett hva flertallet mener, den gir klare regler, og den tar menneskets verdighet på alvor. Men den har også svakheter: den kan bli rigid -- noen ganger virker det feil å følge en regel uansett konsekvenser. Og hva gjør man når to plikter kolliderer, som plikten til å være ærlig og plikten til å beskytte en venn?

Når teoriene kolliderer

Det beste eksempelet på hvordan de to teoriene kan gi ulike svar, kommer fra historien. Under andre verdenskrig skjulte noen nordmenn jødiske flyktninger i hjemmene sine. Når nazistene kom og spurte: «Skjuler dere noen her?» -- var det riktig å lyve?

Konsekvensetikken svarer klart ja. Konsekvensene av å fortelle sannheten -- at flyktningene blir funnet og drept -- er mye verre enn konsekvensene av å lyve. Den handlingen som gir minst lidelse totalt, er å lyve.

Pliktetikken havner i et dilemma. Kant mente jo at løgn alltid er galt, fordi du ikke kan ville at alle skal lyve. Men de fleste pliktetikere i dag vil si at plikten til å beskytte uskyldige menneskeliv veier tyngre enn plikten til å snakke sant. Dette viser at selv strenge regler noen ganger kan kollidere med hverandre.

La oss stille de to teoriene opp mot hverandre. Konsekvensetikken spør: «Hva gir best resultat?» -- pliktetikken spør: «Hvilken regel bør gjelde?» Bak konsekvensetikken står Bentham og Mill, bak pliktetikken Kant. Konsekvensetikkens styrke er at den er fleksibel og praktisk; svakheten er at den kan ofre individet for flertallet. Pliktetikkens styrke er at den beskytter individets rettigheter; svakheten er at den kan være rigid. Det interessante er at de fleste av oss bruker begge i hverdagen -- noen ganger tenker vi mest på konsekvensene, andre ganger holder vi fast ved prinsipper vi mener er ufravikelige. En moden etisk tenker kjenner begge tilnærmingene og kan bruke dem som verktøy.

Oppsummering

Konsekvensetikk (utilitarisme) bedømmer handlinger ut fra konsekvensene: den handlingen som gir størst mulig lykke for flest mulig, er riktig. Teorien ble utviklet av Jeremy Bentham og John Stuart Mill.

Pliktetikk sier at noen handlinger er riktige eller gale i seg selv, uavhengig av konsekvensene. Immanuel Kant formulerte det kategoriske imperativ: handle bare etter den regelen du kan ville skal bli en allmenn lov, og behandle alltid mennesker som mål i seg selv, aldri bare som middel.

De to teoriene gir ofte ulike svar. Konsekvensetikken er fleksibel og resultatorientert, men kan ofre individet for flertallet. Pliktetikken beskytter individets rettigheter, men kan være rigid. I praksis bruker de fleste mennesker elementer fra begge tilnærmingene.