1.1 Kristendommens opprinnelse og historie

En henrettelse som forandret verden

For rundt to tusen år siden ble en mann henrettet utenfor bymurene i Jerusalem. Han hadde ingen hær, ingen rikdom og ingen politisk makt. Han hadde vandret rundt i et lite hjørne av Romerriket sammen med en håndfull venner og snakket om kjærlighet, tilgivelse og et rike som ikke var av denne verden. For de romerske myndighetene var han bare nok en uromaker. For tilhengerne hans virket alt tapt den dagen han døde på korset.

Men tenk deg at du kunne reise to tusen år fram i tid og fortalt soldatene som voktet korset hva som skulle skje. At denne mannen, Jesus fra Nasaret, skulle bli utgangspunktet for verdens største religion -- kristendommen -- med over 2,4 milliarder tilhengere på alle kontinenter. De ville neppe trodd deg.

I denne fortellingen skal vi følge hvordan det gikk til. Hvordan en liten gruppe sørgende disipler ble til en bevegelse som spredte seg gjennom hele Romerriket, ble statsreligion, og senere ble splittet i de store grenene vi kjenner i dag. Ordet «kristendom» kommer fra det greske Christos, «den salvede» -- en oversettelse av det hebraiske Messias. Bak det ordet ligger en av historiens mest dramatiske fortellinger.

Mannen fra Nasaret

For å forstå kristendommen må vi begynne med Jesus selv. Ifølge de kristne evangeliene ble han født i Betlehem rundt år 4 f.Kr. og vokste opp i Nasaret i Galilea, i en jødisk familie med moren Maria. Området levde under romersk okkupasjon, og mange jøder ventet på en Messias -- en frelser som skulle befri dem.

Som voksen begynte Jesus å forkynne et budskap om Guds rike, tilgivelse og nestekjærlighet. Han samlet tolv disipler rundt seg og underviste gjerne gjennom lignelser -- korte fortellinger med et dypere budskap, som lignelsen om den barmhjertige samaritanen og den fortapte sønnen. Ifølge evangeliene helbredet han syke og gjorde under.

Men Jesus kom i konflikt med både religiøse og politiske ledere. Rundt år 30 e.Kr. ble han arrestert, dømt og korsfestet i Jerusalem under stattholderen Pontius Pilatus. Her kunne historien sluttet. Men de kristne tror at noe avgjørende skjedde: at Jesus stod opp fra de døde tre dager senere -- oppstandelsen -- og senere fór opp til himmelen. Dette er selve kjernen i den kristne troen: at Gud ble menneske i Jesus, at han døde for å frelse menneskene fra synd, og at oppstandelsen gir håp om evig liv.

Hvordan kan vi vite noe om denne mannen? De viktigste kildene er de fire evangeliene -- Matteus, Markus, Lukas og Johannes -- skrevet 30 til 70 år etter hans død. I tillegg nevner den romerske historikeren Tacitus og den jødiske historikeren Josefus ham. Paulus' brev fra 50-tallet e.Kr. er faktisk de eldste kristne skriftene vi har. De fleste historikere er enige om at Jesus var en virkelig person, selv om de diskuterer detaljene i fortellingene.

Hvordan budskapet spredte seg

Etter Jesu død kunne disiplene valgt å gi opp. I stedet begynte de å fortelle videre om det de hadde opplevd. Den første kristne pinsen, da Den hellige ånd ifølge Apostlenes gjerninger kom over disiplene, regnes som kirkens fødsel. I starten var de kristne en gruppe innenfor jødedommen, men gradvis ble kristendommen en egen religion som også åpnet seg for ikke-jøder.

Én mann ble særlig viktig: Paulus. Han var opprinnelig en fariseer som forfulgte de kristne, helt til han ifølge sine egne brev møtte den oppstandne Jesus -- en opplevelse som snudde livet hans. Paulus reiste rundt i Romerriket og grunnla menigheter i byer som Korint, Efesos, Filippi og Roma. Han hevdet at kristendommen var for alle mennesker, ikke bare jøder, og at man ikke trengte å følge jødiske matregler eller la seg omskjære for å bli kristen.

Det var ikke ufarlig å være kristen. De første kristne ble ofte forfulgt fordi de nektet å tilbe den romerske keiseren. Mange ble drept for troen sin -- disse kalles martyrer. Likevel fortsatte religionen å vokse, særlig blant fattige og slaver som ble grepet av budskapet om at alle mennesker er like mye verdt i Guds øyne.

Vendepunktet kom på 300-tallet. I år 313 ga keiser Konstantin de kristne religionsfrihet, og i 380 ble kristendommen statsreligion i Romerriket. På noen få århundrer hadde en forfulgt minoritet blitt rikets dominerende religion. Romerrikets veier, felles språk og store nettverk gjorde det mulig å spre budskapet raskere enn noen kunne forestilt seg.

To store splittelser

En religion som vokser så raskt, holder ikke alltid sammen. Den kristne kirken skulle oppleve to store brudd som fortsatt preger den i dag.

Det første kom etter at Romerriket ble delt i en vestlig og en østlig del. I vest var paven i Roma øverste leder og latin kirkespråket; i øst var patriarken i Konstantinopel den fremste, og gresk var språket. Med tiden vokste forskjellene: de var uenige om hvor mye makt paven skulle ha, om bruken av ikoner i gudstjenesten, og om teologiske spørsmål som om Den hellige ånd utgår fra Faderen alene eller fra både Faderen og Sønnen. I år 1054 utstøtte paven og patriarken hverandre, og kirken ble delt i Den romersk-katolske kirken i vest og Den ortodokse kirken i øst. Dette kalles Det store skismaet -- ordet skisma betyr rett og slett «splittelse».

Det andre store bruddet kom på 1500-tallet. Mange var misfornøyde med at Den katolske kirken var blitt så opptatt av makt og rikdom. Spesielt opprørende var salget av avlatsbrev, som angivelig kunne forkorte tiden i skjærsilden. I 1517 slo den tyske munken Martin Luther opp 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Han kritiserte avlatshandelen og mente at mennesker frelses ved tro alene -- ikke ved gode gjerninger eller penger. Tre prinsipper ble bærende: sola fide (ved tro alene), sola scriptura (ved Skriften alene) og sola gratia (ved nåde alene). Bibelen, ikke paven, skulle være den øverste autoriteten.

Luther ble utstøtt av kirken, men fikk bred støtte i befolkningen og hos tyske fyrster. Resultatet ble reformasjonen og de nye protestantiske kirkene. Bevegelsen spredte seg: Zwingli og Calvin ledet reformer i Sveits, og i England grunnla Henrik VIII Den anglikanske kirken. I 1537 innførte den dansk-norske kongen Christian III reformasjonen i Norge -- klostre ble stengt, og gudstjenesten gikk over fra latin til dansk. Europa ble delt mellom katolske og protestantiske land, en deling som skulle prege politikk og kultur i århundrer.

Oppsummering

Kristendommen begynte med Jesus fra Nasaret, som ble korsfestet rundt år 30 e.Kr. Kristne tror at han stod opp fra de døde -- og denne troen på Jesu liv, død og oppstandelse er kjernen i religionen. Etter Jesu død spredte disiplene, særlig Paulus, budskapet videre gjennom Romerriket. Til tross for forfølgelse vokste religionen, og i 313 fikk de kristne religionsfrihet, mens kristendommen i 380 ble statsreligion.

Gjennom historien ble kirken splittet to ganger. Det store skismaet i 1054 delte den i en katolsk og en ortodoks gren. Reformasjonen, startet av Martin Luther i 1517, skapte de protestantiske kirkene og delte Vest-Europa religiøst. I Norge kom reformasjonen i 1537.

I dag er kristendommen verdens største religion med over 2,4 milliarder tilhengere, fordelt på katolske, ortodokse og protestantiske kirkesamfunn over hele verden -- en bemerkelsesverdig reise fra en henrettelse utenfor Jerusalem.