2.3 Den alminnelige rettsstridsreservasjonen

Hvorfor den kalles alminnelig: fordi den gjelder for straffebud generelt, uavhengig av om lovteksten selv inneholder et forbehold. Enkelte bestemmelser har et uttrykkelig forbehold i ordlyden — ord som «uberettiget», «ulovlig» eller «rettsstridig» — men reservasjonen gjelder også der slike ord mangler.

Hva den gjør: den fanger opp at lovgiver skriver i generelle vendinger og ikke kan forutse alle situasjoner ordlyden kommer til å dekke. Uten reservasjonen måtte lovgiver ha skrevet unntak for tannleger, brytetrenere og frisører inn i hver eneste bestemmelse.

Distinksjonen mot en straffrihetsgrunn: reservasjonen sier at handlingen aldri var omfattet. En straffrihetsgrunn sier at handlingen er omfattet, men likevel lovlig i denne situasjonen. Forskjellen er hvor i vurderingen svaret ligger, og det er nettopp der feil #4 sitter.

Hvorfor ordet er forvirrende ved første møte: «rettsstridig» ser ut som et synonym for «ulovlig», og en handling som passer på ordlyden i et straffebud, virker jo ulovlig. Men poenget er nettopp at ordlyden ikke er siste ord: et forhold kan passe språklig og likevel ikke være rettsstridig.

Hvordan begrepet brukes i en besvarelse: som spørsmålsformulering. I stedet for «rammes dette?» spør du «er dette rettsstridig, altså av den art bestemmelsen tar sikte på?». Det tvinger deg til å si noe om bestemmelsens formål.

Distinksjonen mot skyld: rettsstrid er et objektivt spørsmål om handlingen. Skyld er et subjektivt spørsmål om personen. At en handling ikke er rettsstridig, avgjør saken uansett hva gjerningspersonen mente.

Enkelte straffebud har forbeholdet skrevet inn i teksten, gjennom ord som «uberettiget», «ulovlig», «rettsstridig» eller «uten samtykke». Da er reservasjonen ikke ulovfestet — den er et vilkår i gjerningsbeskrivelsen.

Hva forskjellen betyr i praksis: står forbeholdet i teksten, er det et objektivt vilkår som må drøftes og som skylden må dekke. Er det ulovfestet, er det en tolkningsregel som kommer i tillegg.

Hvorfor lovgiver skriver dem inn: fordi bestemmelsen ellers ville favnet altfor vidt. En bestemmelse som rammer «den som tar en gjenstand som tilhører en annen», ville uten et vinningsforbehold rammet den som tar feil jakke i garderoben.

Distinksjonen mot den ulovfestede reservasjonen: den lovfestede varianten gir deg et ord å tolke. Den ulovfestede gir deg ingen ordlyd — bare bestemmelsens formål og de hensynene den verner. Derfor er begrunnelseskravet strengere når reservasjonen er ulovfestet.

Rettsstridsreservasjonen er i sin form en innskrenkende tolkning: bestemmelsen anvendes på mindre enn ordlyden isolert sett dekker.

Hva som skiller den fra vanlig innskrenkende tolkning: begrunnelsen. Ved vanlig innskrenkende tolkning bygger du på konkrete rettskilder — forarbeider, praksis, sammenhengen i loven — som viser at ordlyden favner for vidt. Reservasjonen bygger på en mer generell betraktning: at bestemmelsen ikke tar sikte på forhold av denne arten.

Hvorfor det likevel er samme familie: begge virker på tolkningsstadiet, altså inne i det første straffbarhetsvilkåret, og begge fører til at handlingen aldri var omfattet.

Distinksjonen som gir uttelling: å si at reservasjonen «er» innskrenkende tolkning er halvveis riktig. Det presise er at den er en form for innskrenkende tolkning med en egen begrunnelse — og at den derfor ikke krever at du finner et forarbeid som sier akkurat dette.

En straffrihetsgrunn — nødverge etter straffeloven § 18, nødrett etter § 17 — gjør en handling som ellers ville vært straffbar, lovlig i den konkrete situasjonen. Reservasjonen sier noe annet: at handlingen aldri var omfattet av bestemmelsen i det hele tatt.

Hvor de virker: reservasjonen virker i første straffbarhetsvilkår, på tolkningsstadiet. Straffrihetsgrunnene virker i andre vilkår, etter at det er slått fast at handlingen er dekket. Rekkefølgen er altså gitt: reservasjonen først.

Hvorfor plasseringen har betydning: fordi vilkårene er ulike. En straffrihetsgrunn krever noe konkret i situasjonen — et angrep, en fare. Reservasjonen krever ingen situasjon; den krever at forholdet er av en annen art enn det bestemmelsen verner mot.

Feilen dette handler om: feil #4, å blande straffrihetsgrunn, straffritaksgrunn og straffbortfallsgrunn — og i forlengelsen å behandle reservasjonen som en fjerde straffrihetsgrunn. Systematikken behandles i kap. 5.1.

Reservasjonen innsnevrer alltid straffansvaret. Den kan aldri brukes til å ramme et forhold ordlyden ikke dekker.

Hvorfor det er avgjørende: legalitetsprinsippet stiller strenge krav til hjemmel når ansvaret utvides i gjerningspersonens disfavør. Går tolkningen den andre veien, er hensynet til forutberegnelighet ikke krenket — borgeren rammes av mindre enn hun kunne lese ut av teksten, ikke av mer.

Hva som følger av det: at reservasjonen kan bygges på reelle hensyn og på bestemmelsens formål, uten at man må finne en lovhjemmel for selve innsnevringen.

Distinksjonen mot analogisk tolkning: analogi strekker bestemmelsen til forhold ordlyden ikke dekker, og går derfor i disfavør. Det er nettopp den formen legalitetsprinsippet setter en skranke mot. Reservasjonen er speilbildet, og møter derfor ingen tilsvarende skranke.

Reservasjonen begrunnes med hva bestemmelsen tar sikte på — hvilken interesse den verner, og hvilken type krenkelse den er skrevet for å ramme.

Hvordan formålet finnes: i bestemmelsens plassering i loven, i overskriften på kapitlet den står i, i strafferammen, i forarbeidene der de finnes, og i sammenhengen med tilgrensende bestemmelser. En bestemmelse i kapitlet om voldslovbrudd verner andre interesser enn en i kapitlet om vinningslovbrudd.

Hvordan det brukes: ved å formulere formålet i én setning, og deretter si hva ved det konkrete forholdet som ligger utenfor det.

Distinksjonen mot rimelighetsbetraktninger: formålsargumentet spør hva loven verner. Rimelighetsargumentet spør hva som føles riktig. Det første er en rettskilde; det andre er ikke det, med mindre det formuleres som et reelt hensyn og forankres.

Et typisk anvendelsesområde for reservasjonen er handlinger som skjer innenfor en alminnelig akseptert virksomhet: helsehjelp, idrett, håndverk, ordinær næringsvirksomhet, oppdragelse innenfor lovlige rammer.

Hvorfor slike forhold faller utenfor: ikke fordi de er nyttige, men fordi straffebudet ikke er skrevet med dem for øye. Bestemmelsen om å påføre smerte er skrevet for krenkelser, ikke for tannbehandling.

Hvor grensen går: ved det aktiviteten selv ikke rommer. Et brytegrep innenfor idrettens regler er vernet; et slag etter kampslutt er det ikke. Reservasjonen verner aktiviteten, ikke enhver handling som finner sted under den.

Distinksjonen mot samtykke: samtykket kommer fra den enkelte og kan trekkes tilbake. Aksepten kommer fra rettsordenen og består uavhengig av hva partene mener. Der begge foreligger, er det ryddig å si hvilket som bærer.

Kontrollspørsmålet: ville forholdet fortsatt falle utenfor bestemmelsen dersom den fornærmede uttrykkelig hadde motsatt seg? Er svaret ja, er det reservasjonen som bærer. Er svaret nei, er det samtykket.

Hvorfor sondringen er verdt uttelling: fordi de svikter ulikt. Samtykke har grenser — det rekker ikke like langt ved alvorlig skade — mens reservasjonen har andre grenser, knyttet til hva aktiviteten rommer.

Hvor samtykke behandles: i kap. 5.4, sammen med provokasjon og retorsjon.

Å påberope reservasjonen er å fremsette et argument som må begrunnes: hva ved dette forholdet gjør det vesensforskjellig fra det bestemmelsen tar sikte på?

Hva som ikke er en begrunnelse: at det virker urimelig å straffe. At ingen ville anmeldt det. At det er vanlig. Alle tre kan være riktige observasjoner, men ingen av dem sier noe om bestemmelsens rekkevidde.

Hva som er en begrunnelse: en setning om hvilken interesse bestemmelsen verner, og en setning om hvorfor dette forholdet ligger utenfor den interessen.

Hvorfor kravet er strengt: fordi reservasjonen er ulovfestet og derfor lett kan bli et sted å plassere alt man ikke vil straffe. En besvarelse som bruker den uten begrunnelse, har forlatt rettskildene.

Hvorfor de behandles så ulikt: analogi i gjerningspersonens disfavør utvider straffansvaret ut over det borgeren kunne lese seg til, og møter derfor legalitetsprinsippets skranke. Reservasjonen innsnevrer, og møter ingen tilsvarende skranke.

Hvordan paret brukes i en besvarelse: ved å sette dem opp mot hverandre i én setning. Det viser at du har forstått at det ikke er tolkningsteknikken som er avgjørende, men retningen den virker i.

Distinksjonen mot utvidende tolkning: utvidende tolkning holder seg innenfor det ordlyden kan bære, bare i ytterkanten. Analogi går utenfor ordlyden helt. Grensen mellom de to er selv et tolkningsspørsmål, og den er behandlet i kap. 1.2.

Reservasjonen drøftes inne i det første straffbarhetsvilkåret, etter at ordlyden er lest og før konklusjonen på om handlingen rammes.

Rekkefølgen: finn bestemmelsen · les gjerningsbeskrivelsen · tolk de uklare ordene · vurder om forholdet likevel faller utenfor det bestemmelsen tar sikte på · konkluder på første vilkår · gå videre til straffrihetsgrunnene.

Den vanligste plasseringsfeilen: å drøfte reservasjonen sammen med nødverge og nødrett, som om den var en tredje straffrihetsgrunn. Da fremstår besvarelsen som om handlingen er dekket av bestemmelsen, hvilket er det motsatte av reservasjonens poeng.

Et signal i faktum: når en opplysning forteller deg at handlingen skjedde innenfor en yrkesutøvelse, en organisert aktivitet eller en alminnelig dagligdags situasjon, er reservasjonen ofte varslet.

Reservasjonen er ulovfestet. Den er utviklet i rettspraksis og teori, og hviler på en kombinasjon av bestemmelsenes formål og reelle hensyn.

Hva som gjør grunnlaget akseptabelt: at den virker til gunst, og at den bygger på tolkning av bestemmelsen selv snarere enn på en selvstendig regel som overstyrer loven.

Hva som gjør den omstridt: at rekkevidden er uklar, og at det er domstolene som avgjør hva et straffebud «tar sikte på». Lovgiver har i flere bestemmelser valgt å skrive forbeholdet inn i teksten i stedet, hvilket kan leses som en erkjennelse av at den ulovfestede varianten er upresis.

Hvordan det brukes i en besvarelse: som en presisering av hvor sikker regelen er. At reservasjonen finnes, er sikkert. Hvor langt den rekker i det enkelte tilfellet, er tvilsomt — og det å skille sikkert fra tvilsomt er et eksplisitt karakterkriterium.

Reservasjonen bygger på en antakelse om at lovgiver ikke mente å ramme forhold av denne arten — at ordlyden er generell fordi lovgivning må være det, ikke fordi hvert tenkelig tilfelle er vurdert.

Når antakelsen ikke holder: dersom forarbeidene viser at lovgiver har vurdert nettopp denne typen forhold og likevel valgt å la bestemmelsen ramme dem. Da er det ikke rom for reservasjonen, og en besvarelse som bruker den likevel, har oversett en tyngre rettskilde.

Hvorfor det er verdt å nevne: det viser at reservasjonen ikke er et fritt skjønn, men en tolkningsregel som viker for konkrete holdepunkter.

Distinksjonen mot forarbeider som støtte: forarbeider kan også støtte reservasjonen, ved å vise hvilken interesse bestemmelsen verner. Det er da et vanlig formålsargument, og krever ingen ulovfestet regel i tillegg.