12.4 Veien mot ny verdenskrig

Tjue ar med fred - og sa?

"Krigen for a avslutte alle kriger" - slik ble forste verdenskrig kalt. Men bare tjue ar senere brot en enda mer odeleggende krig ut. Hvordan kunne det skje? Hadde ikke menneskeheten lart noe?

Svaret er komplisert. Det handler om en aggressiv diktator med grandiose planer, om demokratier som var desperate etter a unnga ny krig, og om et internasjonalt system som ikke klarte a stoppe aggresjon. Steg for steg, avtale for avtale, ble grensene for hva som var akseptabelt flyttet - helt til det ikke var noen grenser igjen.

La oss folge veien fra Hitlers maktovertagelse i 1933 til krigsutbruddet i 1939. Det er en historie om feilvurderinger, naivitet og kynisme - men ogsa om dilemmaer som var reelle nok for dem som stod midt i dem.

Hitlers mal: Versailles, Anschluss, Lebensraum

For a forsta veien mot krig, ma vi forsta hva Hitler faktisk ville. Hans mal var ikke hemmelige - han hadde skrevet dem ned i "Mein Kampf" (1925), boken han skrev i fengsel etter det mislykkede kupforsoket.

Det forste malet var a rive opp Versailles-traktaten. Denne fredsavtalen fra 1919, som Hitler og mange tyskere opplevde som en nasjonal ydmykelse, begrenset Tysklands militar, fratok dem territorier og pakla enorme krigserstatninger. Hitler lovte a gjenreise Tysklands storhet ved a trosse disse begrensningene.

Det andre malet var Anschluss - sammenslutning av alle "tyskere" i ett rike. Det betydde Osterrike, men ogsa de tyske minoritetene i Tsjekkoslovakia, Polen og andre land. Versailles hadde forbudt Osterrikes tilslutning til Tyskland, men Hitler brydde seg ikke om hva Versailles sa.

Det tredje og mest skremmende malet var Lebensraum - "livsrom". Hitler mente at det "ariske" folket trengte mer plass, og at denne plassen matte tas i ost - i Sovjetunionen og Ost-Europa. De "underlegne" slaviske folkene skulle underkastes eller fjernes. Dette var ikke bare nasjonalisme; det var et program for erobring og folkemord.

Hitler var en mester i a kombinere diplomati og trusler. Han viste nar han skulle vare sjarmaerende og nar han skulle true. Han testet grenser og rykket frem nar motstand uteble. Hver seier gjorde ham modigere og mer overbevist om sin egen ufeilbarlighet.

Steg for steg: Hitlers marsj mot krig

Hitler visste at han ikke kunne na sine mal pa en gang. Han matte ga steg for steg, teste grensene, se hvor langt han kunne ga for Vestmaktene reagerte.

1933: Bare maneder etter maktovertagelsen trakk Hitler Tyskland ut av Folkeforbundet. Det var et signal om at Tyskland ikke lenger ville folge internasjonale spilleregler.

1935: Hitler offentliggjorde at Tyskland ville bygge opp militaret igjen - i direkte brudd med Versailles-traktaten. Han gjeninnforte verneplikten. Verden protesterte, men ingen grep inn.

1936: Tyske tropper marsjerte inn i Rhinland - omradet langs Frankrikes grense som ifølge Versailles skulle vare demilitarisert. Franske generaler ville sla tilbake, men politikerne nektet. Hitler hadde bløffet - den tyske haren var fortsatt svak. Men bløffen virket.

1936: Hitler inngikk Roma-Berlin-aksen med Mussolinis Italia og Anti-Kominternpakten med Japan. De totalitare statene fant hverandre.

1938: I mars gjennomforte Hitler Anschluss med Osterrike. Tyske tropper rullet over grensen, og Osterrike ble innlemmet i Tyskland. Osterrikerne ble ikke spurt, men mange jublet - nazistenes propaganda hadde forberedt grunnen.

Hver gang Hitler brøt en regel, hver gang han tok et steg, ventet verden pa at noen skulle stoppe ham. Men ingen gjorde det. Og Hitler ble overbevist om at Vestmaktene var svake og at de aldri ville risikere krig.

Appeasement: Ettergivenhetens pris

Hvorfor lot Storbritannia og Frankrike Hitler komme unna med det ene bruddet etter det andre? Svaret ligger i politikken som ble kjent som appeasement - ettergivenhet.

Appeasement-politikken var ikke feighet eller dumskap. Den kom av reelle dilemmaer. Folkeopinionen i Storbritannia og Frankrike var sterkt imot krig. Minnene fra skyttergravene var fortsatt ferske - en hel generasjon unge menn hadde blitt slaktet. Ingen ville gjenta den tragedien.

Dessuten var det mange som mente at Versailles hadde vart urettferdig. Kanskje hadde tyskerne rett i noen av klagene sine. Kanskje var det rimelig at de fikk militarisere eget territorium og samle tysktalende folk. Hvis man bare ga Hitler det han "fortjente", ville han kanskje vare fornøyd.

De demokratiske landene var heller ikke militart klare for krig. Opprustningen hang etter. Det var ikke sikkert at de kunne vinne. A kjope tid virket fornuftig - i ettertid vet vi at Hitler brukte tiden til a ruste opp enda mer.

Og sa var det frykten for kommunismen. Mange i Vestens overklasse sa Hitler som en buffer mot Sovjet. Bedre en fascist enn en kommunist, tenkte de. Det var en farlig feilberegning.

Den britiske statsministeren Neville Chamberlain ble ansiktet til appeasement. Han trodde oppriktig at diplomati kunne unnga krig, at rimelige avtaler kunne tilfredsstille Hitlers appetitt. Han tok grundig feil.

Munchen: "Fred i var tid"

Hosten 1938 kom den store testen. Hitler krevde Sudetenland - et omrade i Tsjekkoslovakia med tysk befolkning. Han truet med krig hvis han ikke fikk viljen sin. Europa stod pa randen av katastrofe.

I september 1938 motte Chamberlain, den franske statsministeren Daladier, Mussolini og Hitler i Munchen. Tsjekkoslovakia - landet det handlet om - ble ikke engang invitert. Over hodene pa dem ble Sudetenland overgitt til Tyskland.

Chamberlain kom hjem til London og viftet med avtalen foran kameraene. "Jeg tror dette er fred i var tid," erklarte han. Folk jublet. De hadde unngatt krig.

Men det varte ikke. I mars 1939 - bare seks maneder senere - brøt Hitler avtalen. Tyske tropper okkuperte resten av Tsjekkoslovakia. Tsjekkerne fikk ikke Sudetenland tilbake. De mistet alt.

Munchen har siden blitt stående som symbolet pa appeasements fiasko. Uttrykket "en ny Munchen" brukes fortsatt om naiv ettergivenhet overfor aggresjon. Chamberlains "fred i var tid" ble en bitter ironi.

Men Munchen larter ogsa en viktigere lekse: Aggressive diktatorer lar seg ikke tilfredsstille med innrommelser. Hver innrommelse overbeviste Hitler om at han kunne fa mer. Hvert kompromiss ble ikke slutten pa kravene, men begynnelsen pa nye. Slike regimer forstår bare styrke.

Na var det for sent a snu. Storbritannia og Frankrike garanterte Polens grenser. Neste gang Hitler gikk til angrep, ville det bety krig.

Hitler-Stalin-pakten: Sjakktrekket som sjokkerte verden

Sommeren 1939 forhandlet Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen om en allianse mot Tyskland. Det virket logisk - nazismen og kommunismen var rake motsetninger. Men forhandlingene slepte ut. Og sa, 23. august 1939, kom nyheten som sjokkerte verden:

Nazi-Tyskland og Sovjetunionen hadde inngatt en ikke-angrepspakt.

Molotov-Ribbentrop-pakten (oppkalt etter de to utenriksministrene) var en cynisk avtale mellom to ideologiske dodsfiender. Offentlig lovte de a ikke angripe hverandre. Men det var en hemmelig tilleggsprotokoll som delte Ost-Europa mellom dem. Tyskland fikk Vest-Polen. Sovjet fikk Ost-Polen, Finland, de baltiske statene og deler av Romania.

Hvorfor gjorde de dette? For Hitler fjernet pakten faren for tofrontskrig. Na kunne han angripe Polen uten a bekymre seg for Sovjet. For Stalin ga pakten tid til a forberede seg og territorier som buffer mot en fremtidig tysk invasjon. Begge visste at pakten var midlertidig, men begge trodde de hadde lurt den andre.

For kommunister verden over var pakten et sjokk. Plutselig skulle de forsvare en allianse med fascistene de hadde kjempet mot i arevis. Mange mistet troen.

Pakten fjernet det siste hinderet for krig. Atte dager senere, 1. september 1939, rullet tyske panservogner over grensen til Polen. Storbritannia og Frankrike krevde tilbaketrekning. Hitler ignorerte dem. 3. september erklarte de krig.

Andre verdenskrig hadde begynt.

Oppsummering

Veien til andre verdenskrig var en serie av steg der hver enkelt virket handterbar, men der summen ble katastrofal. Hitler testet grensene, Vestmaktene ga etter i hap om fred, og til slutt var det ingen grenser igjen.

Nokkelbegreper du nå kjenner:
- Versailles-traktaten: Fredsavtalen fra 1919 som Hitler ville rive opp
- Anschluss: Sammenslutningen av Osterrike og Tyskland (1938)
- Lebensraum: "Livsrom" - Hitlers mal om a erobre territorier i ost
- Appeasement: Politikken med a gi etter for aggresjon for a unnga krig
- Munchen-avtalen (1938): Avtalen som ga Sudetenland til Hitler
- Molotov-Ribbentrop-pakten (1939): Ikke-angrepspakten mellom nazi-Tyskland og Sovjet
- 1. september 1939: Tysklands angrep pa Polen - krigens utbrudd

Det viktigste du tar med deg:
Appeasement fungerer ikke mot aggressive diktatorer som ser kompromisser som svakhet. Hver innrømmelse overbeviste Hitler om at han kunne fa mer. Munchen larte verden at aggresjon ma motes tidlig, for aggressoren blir for sterk. Disse laerdommene preget etterkrigstidens internasjonale politikk og siteres fortsatt nar verden star overfor autoritare stater som bryter reglene.