8.4 Migrasjon på 1800-tallet

Farvel til gamlelandet

Forestill deg at du er en ung mann på en liten gård i Valdres i 1880. Gården er for liten til å brø deg. Du er den tredje sønnen, og du vet at du aldri vil arve noe. I landsbyen er det ingen jobb å få. Presten og lensmannen er de eneste som har det bra. Du har hørt at i Amerika kan en fattig mann få sin egen jord - gratis. Du har lest brev fra fetteren din i Minnesota som skriver at han spiser kjøtt tre ganger om dagen og at ingen bøyer nakken for noen.

Så du pakker den lille sekken din, tar farvel med moren din som gråter ved grinda, og begynner den lange reisen. Først til Kristiania, så til Liverpool, og derfra med dampskip over Atlanterhavet. Du vet ikke om du noengang vil se hjemmet ditt igjen.

Dette er historien om den store utvandringen - en av de mest dramatiske folkevandringene i moderne historie. På 1800-tallet og tidlig 1900-tall forlot ca. 800 000 nordmenn Norge og reiste til Amerika. Det var omtrent en tredjedel av hele befolkningen. Bare Irland hadde høyere utvandringsrate i Europa.

Skipet "Restauration" seilte fra Stavanger til New York i 1825 med de første organiserte utvandrerne. Det som startet som en tynn strøm, ble snart en flom. På 1880-tallet - det store utvandringstiåret - reiste over 180 000 nordmenn over havet.

Hvorfor dro de?

Hva var det som fikk hundretusener av nordmenn til å forlate alt de kjente - familiene sine, bygdene sine, landskapet de var vokst opp i - og reise til et ukjent land på den andre siden av havet?

Historikere bruker begrepene skyve-faktorer (push) og dra-faktorer (pull) for å forklare migrasjon. Skyve-faktorene er det som driver folk bort fra hjemlandet. Dra-faktorene er det som lokker dem til det nye landet.

Skyve-faktorene i Norge var mange og tunge. Befolkningen vokste raskt på 1800-tallet, men mengden dyrkbar jord vokste ikke. Resultatet var jordhunger - for mange mennesker og for lite jord. Mange familier delte gårdene sine til de ble så små at de knapt kunne brø en familie. Husmenn - landarbeidere som leide jord av gårdbrukere - hadde lite håp om noengang å eie noe selv. Sosialt var Norge et stivnet samfunn der din plass i hierarkiet var avgjort ved fødsel.

Og så kom dra-faktorene fra den andre siden av Atlanterhavet. I 1862 vedtok USA Homestead Act, som ga 160 acres (ca. 650 mål) jord til alle som ville dyrke den opp i fem år. For en husmann i Valdres var dette en stor mulighet. I tillegg var lønningene høyere, religiøs frihet var reell, og det fantes ingen adel eller stive klasseskiller.

Det er viktig å forstå at denne jorda ikke var "tom" eller "gratis" i noen absolutt forstand. Områdene som ble delt ut gjennom Homestead Act, var land som urfolk - blant dem lakota, ojibwe, dakota og mange andre folkeslag - hadde bebodd og brukt i tusenvis av år. Den amerikanske staten hadde tvunget urfolkene bort fra disse områdene gjennom en kombinasjon av traktater, tvangsforflyting og militærmakt. Norske nybyggere slo seg ned på jord som urfolk nylig var blitt fratatt. Utvandringen til Amerika var dermed uløselig knyttet til fordrivelsen av Amerikas urfolk.

Men kanskje den sterkeste kraften av alle var amerikabrevene.

Amerikabrevene - drømmen i et brev

I en tid uten internett, telefon eller TV var amerikabrev den viktigste informasjonskilden om det nye landet. Brev fra utvandrere til familie og venner hjemme i Norge ble lest høyt i stuer og forsamlingshus, diskutert og delt videre. De spredte seg som ild i tørt gress.

Og hva stod det i disse brevene? Jo, om overflod og muligheter:

"Her spiser vi kjøtt tre ganger om dagen og hvetebrød til hvert måltid. Arbeideren spiser ved samme bord som husbonden..."

For en husmann som levde på flatbrød og sild, må dette ha hørtes ut som et eventyr. Brevene fortalte om høye lønninger, billig jord, frihet fra standsskiller. I Amerika fantes det ingen "høyheter" å bøye nakken for. Enhver mann var like god.

Men amerikabrevene ga ikke hele bildet. Utvandrerne hadde en tendens til å fremheve suksessene og tone ned problemene. Ingen ville skrive hjem og innrømme at de hadde mislyktes. Ensomhet, hjemlengsel, sykdom og fattigdom ble ofte fortidd.

Likevel skapte brevene en kjedereaksjon. Et brev lokket en fetter. Fetteren sendte et nytt brev hjem. Brevet lokket en nabo. Naboen dro, og sendte brev til sin familie. Slik vokste utvandringsbølgen stadig sterkere, drevet av historier om det forjettede landet i vest.

Noen utvandrere sendte også penger eller til og med ferdigkjøpte billetter - såkalte "prepaid tickets" - til slektninger hjemme. Da ble barrieren for å reise enda lavere.

Over Atlanterhavet - og inn i det ukjente

Selve reisen over Atlanterhavet var en prøvelse. I seglskipenes tid tok overfarten 6 til 12 uker. Med dampskipene, som tok over fra 1860-tallet, ble reisen kortet ned til 2-3 uker. Men forholdene om bord var fortsatt tøffe.

De fleste utvandrerne reiste på billigste klasse - mellom- eller underlask. De lå tettpakket i køyesenger i mørke rom under dekk. Luften var dårlig, maten var enkel, og mange ble sjøsyke. Sykdommer som kolera kunne spre seg raskt i de trange forholdene. Noen døde på overfarten og ble begravd til sjøs.

Men så kom de frem. Mange ankom New York, der de passerte gjennom innvandringskontroll på Ellis Island (fra 1892). Derfra gikk ferden videre innover i landet - ofte med tog vestover til Midtvesten.

I Midtvesten - Wisconsin, Minnesota, Iowa, Nord- og Sør-Dakota - slo de fleste norske utvandrere seg ned. Her var landskapet flatt, vintrene kalde, og jorda fruktbar. Det minnet litt om hjemme, på en måte - selv om de norske fjellene var byttet ut med endeløse prærievidder.

Livet på prærien var hardt. De første årene bodde mange i jordtakshus, gravet inn i bakken. De pløyde opp prærien med enkle ploger og sådde hvete. Vintrene var brutale - kaldere enn selv de hardeste norske vintrene. Og ensomheten kunne være knugende. Fra gården din til nærmeste nabo kunne det være milevis.

Norsk kultur i det nye landet

Selv om nordmennene hadde forlatt Norge, forlot ikke Norge dem. I Midtvesten bygde de samfunn som var dypt preget av norsk kultur.

Kirken var samlingspunktet. Norske lutherske kirker ble reist i by etter by, og gudstjenestene ble holdt på norsk i generasjoner. Presten var en respektert leder i samfunnet, akkurat som hjemme.

Norskspråklige aviser holdt utvandrerne informert. Den største, "Decorah-Posten" i Iowa, ble lest av nordmenn over hele Midtvesten. Avisen brakte nyheter både fra Amerika og fra Norge, og holdt forbindelsen til gamlelandet levende.

Foreninger og stevner samlet nordmenn til fest og fellesskap. Her ble det sunget norske sanger, spist lutefisk og lefse, og fortalt historier fra bygda hjemme. 17. mai ble feiret med tog og taler, akkurat som i Norge.

Men gradvis skjedde det som alltid skjer med innvandrere: Barna ble amerikanere. De vokste opp med engelsk som hovedspråk. De gikk på amerikanske skoler, lekte med amerikanske venner, og tok til seg amerikanske skikker. Mange av dem snakket fortsatt norsk med besteforeldrene, men drøyde på engelsk. Tredje generasjon snakket ofte bare engelsk.

Slik ble nordmennene norskamerikanere - et folk med røtter i to verdener. Norske nok til å lage lutefisk på julaften, amerikanske nok til å heie på sitt lokale baseballag.

Arven etter utvandringen

Den store utvandringen forandret både Norge og Amerika. Konsekvensene er fortsatt synlige i dag.

For Norge lettet utvandringen det enorme befolkningspresset. Når de unge og rastløse dro til Amerika, ble det mer jord og flere muligheter for dem som ble igjen. Penger strømmet tilbake - utvandrere sendte jevnlig penger til familiene sine i Norge. Og kontakten med Amerika påvirket norsk kultur og politikk. Demokratiske ideer ble importert. Norske myndigheter ble tvunget til å gjennomføre reformer for å stanse utvandringen - bedre forhold hjemme var det eneste som kunne holde folk igjen.

Men utvandringen hadde også en mørk side. Mange bygder mistet sine mest arbeidsføre og ambisiøse unge mennesker. Familier ble splittet - noen for alltid. Mødre mistet sønner de aldri fikk se igjen.

For USA var norsk innvandring del av den enorme europeiske folkevandringen som bygde det moderne Amerika. Nordmennene pløyde præriene, bygde byer, startet bedrifter og bidro til å forme Midtvesten. Norsk arv er fortsatt synlig i stedsnavn (Oslo i Minnesota, Bergen i Nord-Dakota), i matkultur (lutefisk og rosemaling), og i fester og tradisjoner.

I dag bor det ca. 4,5 millioner mennesker av norsk avstamning i USA - nesten like mange som i Norge. Mange av dem holder fortsatt kontakten med "gamlelandet", besøker slektninger og søker opp aner.

Norges historie som utvandringsland viser at migrasjon er et gjennomgående trekk i menneskets historie. Migrasjon har til alle tider vært drevet av sammensatte årsaker - økonomiske, politiske og sosiale - og den har hatt ulike konsekvenser for både avsender- og mottakerland.

Oppsummering

Den store utvandringen fra Norge til Amerika var en av de mest dramatiske folkevandringene i moderne historie. Ca. 800 000 nordmenn - en tredjedel av befolkningen - krysset Atlanterhavet i søken etter et bedre liv.

Nøkkelbegreper du nå kjenner:
- Emigrasjon: Utvandring - å flytte fra et land
- Skyve-faktorer: Fattigdom, jordhunger, klasseskiller - årsakene til å forlate Norge
- Dra-faktorer: Jord gjennom Homestead Act (tatt fra urfolk), høyere lønninger, frihet - årsakene til å reise til Amerika
- Amerikabrev: Brev fra utvandrere som lokket flere til å reise - den viktigste enkeltfaktoren bak utvandringen
- Norskamerikanere: Etterkommere av norske utvandrere som i dag teller ca. 4,5 millioner i USA

Det viktigste du tar med deg:
Den store utvandringen viser hvordan økonomiske, sosiale og personlige faktorer driver migrasjon. Utvandringen fikk store konsekvenser for både Norge og USA, og den må også ses i sammenheng med fordrivelsen av Amerikas urfolk fra deres tradisjonelle landområder.