8.3 Samisk historie og minoriteter

Folket som var her først

Lenge før det fantes noe som het "Norge", lenge før vikingene seilte ut på havet, lenge før de første grensene ble tegnet på et kart - bodde det et folk i nordområdene. De kalte seg selv samer, og landet sitt kalte de Sápmi.

Sápmi strekker seg over det som i dag er fire land: Norge, Sverige, Finland og Russland. Det er et enormt område som spenner fra Hedmark i sør til Barentshavet i nord, og fra norskekysten i vest til Kolahalvøya i øst. Samene har bodd her i tusenvis av år - lenge før disse statsgrensene eksisterte.

Tradisjonelt har samene levd av det naturen ga: reindrift, fiske, fangst og jordbruk, tilpasset de harde forholdene i nord. De hadde sitt eget språk - egentlig en hel familie av samiske språk - sin egen religion med sjamanistiske tradisjoner, sine egne klesdrakter, sin egen musikk (joik), og sin egen måte å organisere samfunnet på.

Men da nasjonalstaten Norge ble bygget på 1800-tallet, ble samene stående på utsiden av det nasjonale fellesskapet. I nasjonalismens logikk var det ikke plass til et folk som snakket et annet språk, hadde en annen kultur og levde på tvers av landegrensene. Konsekvensene for samene ble alvorlige og langvarige.

Fornorskingspolitikken - statlig assimilering

Fra midten av 1800-tallet satte norske myndigheter i gang en systematisk politikk for å gjøre samene til "nordmenn". Denne fornorskingspolitikken varte i over hundre år og hadde ett overordnet mål: å assimilere samene i den norske majoritetsbefolkningen. I praksis innebar dette at samisk språk og kultur ble aktivt motarbeidet av staten.

Virkemidlene var mange. Det viktigste var skolen. Samisk ble forbudt som undervisningsspråk. Barn som snakket samisk på skolen, ble straffet. Mange samiske barn ble sendt til internatskoler langt fra hjemmene sine, der de bare fikk snakke norsk. Barna ble adskilt fra familiene sine i lange perioder, og mange opplevde at språket og kulturen de hadde med seg hjemmefra, ble nedvurdert av skolen.

Men det stoppet ikke med skolen. Jordsalgsloven av 1902 krevde at man måtte kunne norsk for å kjøpe jord i Finnmark. Samiske stedsnavn ble systematisk erstattet med norske. Samisk kultur ble nedvurdert i lærebøker og offentlige dokumenter.

Bak denne politikken lå sosialdarwinistiske ideer - forestillingen om at noen folkeslag var "høyere" og andre "lavere" på en sivilisasjonsstige. Samene ble sett som et "primitivt" folk som måtte "siviliseres" for sitt eget beste. Det var en ideologi som ga myndighetene god samvittighet mens de påførte enorm skade.

Konsekvensene var ødeleggende. Mange samer la bort språket sitt av skam. Foreldre sluttet å snakke samisk til barna sine fordi de trodde det var best for dem. En hel generasjon vokste opp uten å kjenne sin egen kultur. Skammen satt dypt - mange skjulte sin samiske bakgrunn i årtier.

Altasaken - vendepunktet

I nesten hundre år godtok det norske samfunnet fornorskingspolitikken uten større motstand. Men på 1960- og 70-tallet begynte ting å endre seg. En ny generasjon samer - mange av dem utdannet og politisk bevisste - nektet å akseptere undertrykkelsen. De krevde anerkjennelse.

Så kom Altasaken (1979-1981), og den forandret alt.

Norske myndigheter ville demme opp Alta-Kautokeino-vassdraget i Finnmark for å produsere vannkraft. Bakgrunnen var et reelt behov for energi i Nord-Norge, der kraftforsyningen var begrenset. Samtidig ville utbyggingen legge viktige samiske reindriftsområder under vann og berøre samisk livsgrunnlag. Saken stilte energibehov og industriutvikling opp mot miljøhensyn og urfolksrettigheter.

Protestene ble massive. Samiske aktivister og miljøvernere slo leir ved Stilla, utbyggingsstedet, og nektet å flytte seg. Foran Stortinget i Oslo gikk samiske kvinner og menn i sultestreik. Sivil ulydighet ble brukt bevisst - folk lot seg arrestere for å sette søkelyset på saken.

Politiet gjennomførte Norges største politiaksjon for å fjerne demonstrantene. Bilder av politi som bar bort fredelige demonstranter gikk over hele verden. Saken ble internasjonal nyhet.

Selve dammen ble til slutt bygget. Men Altasaken ble likevel en seier for samene, fordi den satte samiske rettigheter på dagsordenen i det norske samfunnet. For første gang måtte det norske flertallet se i øynene hva staten hadde gjort - og fortsatte å gjøre - mot urfolket.

Rettigheter og anerkjennelse

Etter Altasaken kom gjennombruddene slag i slag. Det norske samfunnet gjennomgikk en bevisstgjøringsprosess som fortsatt pågår.

I 1987 vedtok Stortinget Sameloven, som formelt anerkjente samene som urfolk med særskilt rettsvern. I 1988 ble Grunnloven endret: Staten ble forpliktet til å legge forholdene til rette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Det var en historisk helomvending.

I 1989 ble Sametinget opprettet - samenes eget folkevalgte organ. For første gang i historien hadde samene en politisk institusjon som representerte dem overfor den norske staten. Sametinget ble åpnet av kong Olav V, som sa: "Statens politikk overfor det samiske folk har lenge vært preget av mistak."

I 1990 ratifiserte Norge ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter - en internasjonal avtale som forplikter staten til å respektere urfolks rett til sine tradisjonelle områder, sin kultur og sitt språk.

Og i 1997 kom et symbolsk viktig øyeblikk da kong Harald, under åpningen av Sametinget, ba om unnskyldning for fornorskingspolitikken: "Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk - nordmenn og samer."

Disse ordene ville vært utenkelige hundre år tidligere. De markerte et fundamentalt skifte i hvordan den norske staten så på seg selv og sitt forhold til urfolket.

Norges andre minoriteter

Samene er ikke den eneste gruppen som har opplevd diskriminering i Norge. Landet har flere nasjonale minoriteter med lang historie og vanskelige erfaringer.

Kvenene (eller norskfinnene) er etterkommere av finsktalende folk som innvandret til Nord-Norge fra 1600-tallet. Også de ble utsatt for fornorskingspolitikken. Kvensk språk ble forbudt i skolen, og mange kvener mistet språket sitt.

Romani-folket (tatere) har levd i Norge i flere hundre år som omreisende folk med egne tradisjoner og eget språk. De ble utsatt for noen av de groveste overgrepene i norsk historie: Barn ble tatt fra foreldre og plassert i barnehjem. Kvinner ble tvangssterilisert for å hindre dem i å få barn. Taternes kultur ble systematisk forsøkt utslettet.

Jødene ble nektet adgang til Norge fra 1687 til 1851 gjennom den beryktede "jødeparagrafen" i Grunnloven. Da jøder omsider fikk bosette seg i Norge, forble det en liten minoritet. Under andre verdenskrig ble 772 norske jøder deportert til konsentrasjonsleirer - de aller fleste til Auschwitz. Bare 34 av dem overlevde. Norsk politi og norske embetsmenn deltok aktivt i arrestasjonene og deportasjonen.

Rom (sigøynere) og skogfinner er også anerkjente nasjonale minoriteter med sine egne historier om ekskludering og diskriminering.

I 1999 anerkjente Norge alle disse gruppene som nasjonale minoriteter med særlige rettigheter. Det var et viktig skritt, men det kom sent - etter generasjoner med skade som aldri fullt ut kan repareres.

Nasjonalismens blinde flekker

Historien om samene og Norges minoriteter tvinger oss til å stille et ubehagelig spørsmål: Hvordan kunne det samme Norge som kjempet så hardt for sin egen frihet - 1814, 1905, motstandskampen under andre verdenskrig - samtidig undertrykke urfolket og minoritetene sine?

Svaret ligger i nasjonalismens logikk. Nasjonalismen definerer et "vi" - men i det øyeblikket du definerer et "vi", skaper du også et "dem". Det norske nasjonale prosjektet på 1800-tallet handlet om å bygge en felles norsk identitet: ett språk, én kultur, ett folk. De som ikke passet inn i dette bildet - samer, kvener, romani, jøder - ble sett som problemer som måtte "løses".

I dag ser det norske samfunnet annerledes på disse spørsmålene. Gjennom lovgivning og politiske prosesser har Norge anerkjent samiske rettigheter og nasjonale minoriteters stilling. Historisk har flerkulturelle samfunn håndtert mangfold på svært ulike måter - noen ganger gjennom vellykket sameksistens, andre ganger gjennom undertrykkelse og konflikt. Spørsmålet om hvordan et samfunn best håndterer kulturelt mangfold, er fortsatt gjenstand for debatt i Norge og internasjonalt.

Sannhets- og forsoningskommisjonen, som leverte sin rapport i 2023, dokumenterte i detalj uretten som ble begått mot samer, kvener og norskfinner. Rapporten viste at konsekvensene av fornorskingspolitikken fortsatt merkes i dag - i tapte språk, i brutte familiebånd, i skam som er gått i arv gjennom generasjoner.

Historien om Norges minoriteter minner oss om at nasjonsbygging alltid har en pris - og at det er de svakeste som oftest betaler den.

Oppsummering

Historien om samene og Norges minoriteter utgjør en viktig del av den samlede norske historien. Den viser at nasjonsbygging også har hatt alvorlige negative konsekvenser for grupper som falt utenfor det nasjonale fellesskapet.

Nøkkelbegreper du nå kjenner:
- Sápmi: Det samiske bosettingsområdet, som strekker seg over fire land
- Fornorskingspolitikken: Systematisk politikk for å assimilere samer og kvener, ca. 1850-1960
- Altasaken (1979-1981): Konflikten som satte samiske rettigheter på dagsordenen
- Sametinget (1989): Samenes folkevalgte organ
- Nasjonale minoriteter: Kvener, romani, rom, jøder og skogfinner - anerkjent i 1999

Det viktigste du tar med deg:
Norges historie rommer både frigjøring og undertrykkelse. Den samme nasjonalismen som drev kampen for norsk selvstendighet, ble brukt til å rettferdiggjøre undertrykkelse av urfolk og minoriteter. Å kjenne denne historien er viktig - både for å forstå fortiden og for å unngå å gjenta fortidens feil.