8.1 Nasjonalismens fremvekst

En ny idé som forandret verden

Tenk deg at du lever i Europa rundt år 1750. Hvem er du? Du er kanskje en bonde i et lite dalføre i det som i dag er Italia. Du snakker dialekten i landsbyen din, du går i den lokale kirken, og du føler lojalitet til din landeier og til paven. Spør du en nabo om han er "italiener", ville han sett rart på deg. Italia som nasjon finnes ikke ennå - bare en lappeteppe av småstater, kongeriker og pavedømmer.

Så du har ingen nasjon. Og det bryr du deg heller ikke om, for hele ideen om at du tilhører en "nasjon" har ennå ikke blitt oppfunnet.

Men i løpet av de neste hundre årene skal alt dette endre seg. En ny idé skal feie over Europa og forandre kartet, sprenge imperier, reise nye flagg og skape nye helter. Denne ideen heter nasjonalisme, og den er kanskje den mektigste politiske kraften 1800-tallet produserte.

Nasjonalisme er ganske enkelt ideen om at verden er delt inn i nasjoner - fellesskap av mennesker som deler språk, kultur, historie og ofte religion - og at hver nasjon har rett til sin egen stat. Det høres kanskje selvfølgelig ut for oss i dag, men i 1750 var dette en revolusjonerende tanke.

Revolusjonen som tendte lunten

Hvor begynte det hele? Vi må tilbake til Frankrike i 1789. Da den franske revolusjonen braste løs, handlet den ikke bare om å kaste kongen. Den introduserte en helt ny idé om hva som holder et samfunn sammen.

Før revolusjonen var folk lojale mot kongen. Han var Guds utvalgte, og hans ord var lov. Men revolusjonene erstattet kongen med noe nytt: nasjonen. Det var ikke lenger kongen som var det høyeste - det var fedrelandet. "Frihet, likhet, brorskap" var slagordet, og "brorskapet" betydde at alle franskmenn var brødre i den franske nasjonen.

Når Napoleons arméer marsjerte over Europa i årene som fulgte, spredte de denne ideen med seg - ofte mot sin vilje. For når franske soldater okkuperte tyske, italienske og spanske områder, skjedde noe uventet: De okkuperte folkene begynte også å tenke på seg selv som nasjoner. "Hvis franskmennene har en nasjon," tenkte de, "da har vi også en."

Slik virket nasjonalismen som en brann som spredte seg fra land til land. Napoleon ville gjøre Europa fransk, men i stedet vekket han nasjonalfølelsen i hvert folk han undertrykket.

Romantikerne og folkesjelen

Men nasjonalismen trengte mer enn politiske ideer. Den trengte følelser, myter og drømmer. Her kom romantikken inn - en kulturell bevegelse som blomstret i første halvdel av 1800-tallet.

Romantikerne var opptatt av det unike ved hvert folk. De samlet inn folkeeventyr, folkesanger, sagn og ordtak - alt som kunne vise "folkesjelen". I Norge ble Asbjørnsen og Moe nasjonalhelter fordi de vandret rundt i norske bygder og samlet inn eventyrene folk fortalte. I Tyskland gjorde brødrene Grimm det samme. I Finland skrev Elias Lönnrot nasjonaleposet "Kalevala" basert på finske folkesanger.

Språket ble sett som nasjonens sjel. Å ha et eget nasjonalspråk var nesten like viktig som å ha et eget flagg. I Norge skapte Ivar Aasen et nytt skriftspråk - landsmål (seinere nynorsk) - basert på norske dialekter, nettopp for å gi nasjonen et språk som var "ekte norsk" og ikke bare dansk med norsk uttale.

Romantikerne dyrket også naturen som uttrykk for nasjonal identitet. Norske fjell og fjorder, tyske skoger, skotske høylander - landskapet ble et symbol på nasjonen. Den sterke forbindelsen mellom nasjonalt landskap og nasjonal identitet som mange fortsatt opplever i dag, har røtter tilbake til romantikken.

Slik ga romantikken nasjonalismen et følelsesmessig og kulturelt grunnlag. Nasjonalismen var ikke lenger bare en politisk teori - den ble en følelse, en lengsel, en identitet.

Nasjoner samles og imperier sprekker

Nasjonalismen førte til to store politiske prosesser på 1800-tallet: samling av delte nasjoner, og frigjøring fra imperier. La oss se på begge.

Italias samling - Risorgimento. Italia var splittet i over ti småstater, der flere var under østerriksk styre. Men italienerne delte språk, kultur og historie, og nasjonalistiske bevegelser krevde samling. Gjennom en kombinasjon av kriger, diplomati og folkelig opprør ble Italia samlet under kongen av Sardinia i 1861. Garibaldi - en karismatisk frihetshelt - seilte med tusen rødskjorter til Sør-Italia og erobret det for den nye nasjonen. Italias "gjenfødelse" (Risorgimento) ble en inspirasjon for nasjonalister over hele Europa.

Tysklands samling. Det tyske området besto av over 30 selvstendige stater. Prøyssens ministerpresident Otto von Bismarck hadde en annen oppskrift enn Garibaldi - han brukte "blod og jern". Gjennom tre kalkulerte kriger (mot Danmark i 1864, Østerrike i 1866 og Frankrike i 1870-71) samlet han de tyske statene. I 1871 ble det tyske keiserriket proklamert i Speilsalen i Versailles - en bevisst ydmykelse av Frankrike. Tyskland ble raskt Europas sterkeste industrimakt.

Frigjøring fra imperier. Samtidig spredte nasjonalismen uro i de store flernasjonale imperiene. Grekerne frigjorde seg fra Det osmanske riket (1821-1832). Belgia ble uavhengig fra Nederland (1830). Polakker, ungarere, tsjekkere og en rekke andre folk krevde selvstyre fra Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket. Nasjonalismen truet alle imperier der mange folk levde under samme hersker.

Nasjonalismens mørke side

Hittil har vi fortalt historien om nasjonalismen som en frigjørende kraft - folk som reiser seg mot fremmede herskere og krever retten til å styre seg selv. Men nasjonalismen hadde også en mørk side som vi må se rett i øynene.

For hvis nasjonen er det høyeste fellesskapet, hva skjer med dem som ikke "passer inn"? Hva med religiøse minoriteter, etniske grupper, innvandrere - alle de som snakker et annet språk, har en annen tro, eller ser annerledes ut?

Ekskludering av minoriteter ble en smertefull konsekvens av nasjonalismen. Jøder i mange europeiske land opplevde økt antisemittisme. Minoritetsfolk ble presset til å gi opp språket og kulturen sin. De som var "annerledes" ble sett som en trussel mot nasjonens enhet.

Imperialisme ble rettferdiggjort med nasjonalistisk retorikk. "Nasjonal storhet" betydde at europeiske nasjoner konkurrerte om å erobre kolonier i Afrika og Asia. Når Storbritannia, Frankrike og Tyskland kappes om å legge under seg mest mulig av verden, var det nasjonalstolthet og rivalisering som drev dem.

Kapprustning og krig var den logiske konsekvensen når nasjoner satte sin egen storhet over alt annet. Den aggressive rivaliseringen mellom nasjonene førte til allianser, rustningskapløp og spenninger som til slutt utløste første verdenskrig i 1914 - en katastrofe som kostet millioner av menneskeliv.

Og det verste lå ennå foran. På 1900-tallet ble nasjonalismen tatt til sin mest ekstreme form av fascismen og nazismen. Adolf Hitler brukte nasjonalistiske ideer til å rettferdiggjøre folkemord. Holocaust - drapet på seks millioner jøder - var den ytterste konsekvensen av en ideologi som delte mennesker inn i "oss" og "dem".

Nasjonalismen - en kraft med to ansikter

Nasjonalismens historie minner oss om at politiske ideer sjelden er enten helt gode eller helt onde. Den samme kraften som hjalp grekerne å frigjøre seg fra det osmanske riket, ble også brukt til å rettferdiggjøre folkemord. Den samme følelsen som fikk italienere til å juble over samlingen av Italia, ble også brukt til å undertrykke minoriteter som ikke passet inn i det nasjonale bildet.

Vi lever fortsatt i nasjonalismens tidsalder. Verden er organisert i nasjonalstater, vi heier på "våre" lag i OL, vi feirer nasjonaldager, vi forsvarer nasjonale grenser. Nasjonalismen er ikke borte - den har bare tatt nye former.

Historikere skiller ofte mellom inkluderende og ekskluderende nasjonalisme. Den inkluderende varianten definerer nasjonen bredt og kan romme mangfold, mens den ekskluderende varianten definerer nasjonen snevert og stenger ute de som ikke "passer inn". Historien viser at begge varianter har eksistert side om side - og at konsekvensene har vært vidt forskjellige.

Oppsummering

Nasjonalismen var en ny idé som vokste frem med den franske revolusjonen og romantikken på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Den forandret Europa fullstendig.

Nøkkelbegreper du nå kjenner:
- Nasjonalisme: Ideen om at verden er delt inn i nasjoner som har rett til selvstyre
- Romantikken: Kulturell bevegelse som dyrket folkesjelen, språket og naturen som uttrykk for nasjonal identitet
- Risorgimento: Italias samling til en nasjonalstat i 1861
- "Blod og jern": Bismarcks strategi for å samle Tyskland gjennom tre kriger (1864-1871)

Det viktigste du tar med deg:
Nasjonalismen har to ansikter. Den kan være en kraft for frigjøring og demokrati, men den kan også ekskludere, undertrykke og i verste fall føre til krig og folkemord. Konteksten og lederskapet avgjør hvilken retning den tar.