6.5 Norges landskapsutvikling

Et landskap med dype røtter

Når du ser ut over et norsk landskap, ser du på noe som har blitt til over hundrevis av millioner år. Norges landskapsutvikling er en fortelling som spenner fra de eldste bergartene til isbreenes ferskeste arbeid -- alt har satt sine spor.

Tidsdybden er svimlende. Bergartene kan være opptil 3 milliarder år gamle. Den kaledonske fjellkjeden ble dannet for 400--500 millioner år siden. Grunnformen i landskapet er utviklet over mer enn 300 millioner år. Istidsskulpturen er fra de siste 2,6 millioner årene. Og dagens detaljer er formet de siste 11 000 årene. Det vi ser i dag, er altså en blanding av det svært gamle og det relativt nye -- gammelt berg meislet ut av ung is.

Eldgamle sletter og isens skulptur

Mange av Norges høyfjell har flate vidder på toppen. Dette er paleiske flater -- rester av et eldgammelt slettelandskap. En paleisk flate er en gammel erosjonsflate, en nesten plan overflate dannet ved langvarig forvitring og erosjon, opprinnelig nær havnivå, men senere hevet og oppskåret av daler. Hardangervidda, Norges største fjellvidde på rundt 1200 moh., er en slik rest av en gammel slette fra før istidene -- isbreene formet detaljene, men grunnformen er eldre. Også Finnmarksvidda og Dovre er viddeflater. Noen steder finner vi paleiske trapper, flere nivåer av flater i ulike høyder, som vitner om gjentatte episoder med landhevning -- de eldste flatene høyest, de yngste lavest.

De siste 2,6 millioner årene -- kvartærtiden -- har vært preget av vekslende istider og mellomistider, og dette har formet det norske landskapet mer enn noen annen enkeltfaktor. Det har vært rundt 40 istider, og den siste, Weichsel, varte fra cirka 115 000 til 11 700 år siden. Isen var opptil 3000 m tykk over Skandinavia, og hele Norge var dekket bortsett fra noen nunataker. Isens arbeid var todelt: erosjon gravde ut fjorder til over 1000 m dyp, utvidet daler til U-form, skapte botner, tinder og egger, og slipte berget; avsetning la igjen morener over hele landet, raer som viser tilbaketrekningen, og eskere, drumliner og sandurer. Kvartærtiden deles i pleistocen (istidene) og holocen (vår nåværende mellomistid fra 11 700 år siden).

Landet som reiser seg

Da isen smeltet, skjedde noe forbløffende: landet begynte å heve seg -- og det fortsetter den dag i dag. Dette kalles isostatisk landhevning. Den tunge isen hadde presset jordskorpen ned, og da vekten forsvant, begynte landet å stige, mest der isen hadde vært tykkest. Mekanismen henger sammen med isostasien vi møtte tidligere: jordskorpen «flyter» på den plastiske mantelen og hever seg gradvis når vekten fjernes.

Dette ga dramatiske havnivåendringer. Rett etter istiden stod havet mye høyere enn i dag -- den marine grensen, det høyeste havnivået, lå opptil 220 m over dagens nivå på Østlandet. Siden har landhevningen løftet de gamle strandlinjene, vi finner skjell høyt over havet, og havet har tilsynelatende «trukket seg tilbake». Landhevningen pågår fortsatt: opptil 5--10 mm/år i indre Skandinavia, 3--5 mm/år rundt Oslofjorden, og nær null langs ytterkysten. Totalt gjenstår rundt 100--200 m heving.

Spor etter de gamle havnivåene finnes overalt. Den marine grensen varierer fra 0 ved kysten til over 220 m inne i landet, avhengig av isens tykkelse og avsmeltingstempo. Et strandlinjediagram viser dette: høyest der isen var tykkest, lavere mot kysten. I landskapet ser vi terrasser (flate hyller i dalsider, gamle elvedelta eller strandvoller, ofte brukt til jordbruk), marine avsetninger (leire avsatt på havbunnen, nå over havnivå -- som kan bli kvikkleire), og fossiler (skjell og sjødyr høyt oppe, bevis på at området var under vann).

Landskapet i dag, og en helhet

Landskapet endrer seg fortsatt, om enn langsommere enn under istidene. Forvitring og erosjon fortsetter med frostsprengning i fjellet, elveerosjon i dalbunnene, bølgeerosjon langs kysten og kjemisk forvitring overalt. Massebevegelse gir steinsprang, jordskred, leirskred, snøskred og langsom kryping. Norge har fortsatt rundt 1600 isbreer som dekker cirka 2700 km²; de fleste trekker seg tilbake, men fortsetter å erodere i mindre skala. Og mennesket påvirker landskapet gjennom uttak av sand og grus, regulering av elver, utbygging av kystområder og skogbruk.

La oss samle alt i én fortelling -- Oslofjordområdet gjennom geologisk tid. For over en milliard år siden ble grunnfjellet, gneis og granitt, dannet dypt i jordskorpen og er nå eksponert. I kambrosilur (500--400 millioner år siden) dekket havet området, og kalkstein og skifer ble avsatt. I permtiden (300--250 millioner år siden) ga vulkansk aktivitet og forkastninger opphav til Oslofeltet. Under istidene (2,6 millioner til 11 700 år siden) gravde isbreene ut fjorden, avsatte morener og raer, og la marin leire på fjordbunnen. Etter istiden dekket havet lavlandet opp til den marine grensen på rundt 220 moh., før landhevningen løftet området og dagens landskap tok form. Dagens spor er tydelige: Raet (en endemorene) krysser landskapet, det finnes marin kvikkleire, gamle strandlinjer og terrasser, og landhevningen fortsetter med 3--5 mm/år. Slik vever alle prosessene -- platetektonikk, vulkanisme, forvitring, erosjon, istider og landhevning -- seg sammen til det landskapet vi lever i.

Oppsummering

Norges landskap er en blanding av det eldgamle og det unge. Paleiske flater som Hardangervidda er rester av et urgammelt slettelandskap, mens istidene i kvartærtiden (siste 2,6 millioner år) skulpturerte fjorder, U-daler, botner og fjell. Isen la også igjen morener og raer.

Da isen smeltet, begynte isostatisk landhevning -- skorpen stiger fortsatt med flere millimeter i året. Dette ga den marine grensen, det høyeste havnivået etter istiden, som vi sporer i gamle strandlinjer, terrasser og skjellfossiler høyt over havet. Oslofjordområdet samler hele historien: fra milliarder år gammelt grunnfjell, via istidens fjorddannelse, til landhevning som fortsatt pågår. Alle prosessene i geofaget møtes i det landskapet vi lever i.