Fra Lumière til Nouvelle Vague.
Filmens fødeland
Visste du at filmen ble født i Frankrike? I 1895 viste brødrene Lumière verdens første offentlige filmvisning i Paris. Få år senere, i 1902, sendte Georges Méliès oss til månen i Le Voyage dans la Lune. Siden den gang har le cinéma français -- fransk film -- stått i forkant av filmkunsten.
La oss følge milepælene. På 1930-tallet kom den poetiske realismen med Jean Renoir og Marcel Carné. Fra 1959 til 1968 brøt den viktigste bevegelsen av alle løs: La Nouvelle Vague (Den nye bølgen). På 1990- og 2000-tallet fikk fransk film både kunstnerisk auteur-film og kommersiell suksess, og i dag nyter den internasjonal anerkjennelse, ikke minst gjennom Cannes-festivalen og dens hovedpris, la Palme d'Or (Gullpalmen).
Frankrike har det nest største filmmarkedet i Europa, og den franske staten støtter aktivt nasjonal filmproduksjon -- film regnes som kultur som må beskyttes, ikke bare som underholdning.
Den nye bølgen og filmspråket
Kjernen i fransk filmhistorie er La Nouvelle Vague (ca. 1959-1968). Regissørene var ofte unge filmkritikere fra tidsskriftet Cahiers du cinéma som ville bryte med tradisjonell filmfortelling og lage personlige, innovative filmer. Kjennetegnene var radikale for sin tid: filming på location framfor i studio, naturlig lys og håndholdt kamera, brudd med tradisjonell klipping (jump cuts), improvisasjon, unge ukjente skuespillere og lave budsjetter. Med seg hadde de la politique des auteurs -- ideen om at regissøren er filmens auteur (forfatter), med en personlig visjon som preger alle filmene hans.
De store regissørene er verdt å kjenne. François Truffaut ga oss Les Quatre Cents Coups (De 400 slag, 1959), en varm, humanistisk film om en forsømt gutt. Jean-Luc Godard sjokkerte med À bout de souffle (Til siste åndedrag, 1960), eksperimentell og full av jump cuts. Agnès Varda, kalt «Den nye bølgens bestemor», var pioner for kvinnelige regissører med Cléo de 5 à 7 (1962). Ved siden av bølgen står Jean Renoir, hvis La Règle du jeu (1939) regnes som en av tidenes beste filmer.
For å analysere film trenger du vokabularet: le réalisateur (regissøren), le scénario (manuset), un gros plan (nærbilde), un plan large (totalbilde), le montage (klippingen), la mise en scène (iscenesettelsen) og la bande-son (lydsporet). Da kan du skrive analytisk: «Le réalisateur utilise un gros plan pour montrer...» eller «Le montage rapide renforce le sentiment de...» Moderne klassikere som Amélie (2001), La Haine (1995) og Intouchables (2011) gir rikelig materiale å øve på.
Oppsummering
Frankrike er filmens fødeland -- fra brødrene Lumière (1895) og Méliès til dagens Cannes-festival og la Palme d'Or. Den viktigste bevegelsen er La Nouvelle Vague (1959-1968), med filming på location, jump cuts og la politique des auteurs (regissøren som forfatter). Sentrale navn er Truffaut (Les Quatre Cents Coups), Godard (À bout de souffle) og Varda (Cléo de 5 à 7). Med filmvokabular som le réalisateur, le gros plan, le montage og la mise en scène kan du analysere både klassikere og moderne suksesser som Amélie og Intouchables.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.