Camus og eksistensialisme.
Speilet vendt mot virkeligheten
Etter romantikkens følelsesladede idealisme kom en kraftig motreaksjon. To bevegelser ville skildre virkeligheten slik den faktisk var, uten forskjønnelse: le réalisme (realismen, ca. 1850-1880) og le naturalisme (naturalismen, ca. 1870-1900).
Realismen søkte å gjengi virkeligheten objektivt og nøyaktig, uten idealisering. Forfatteren skulle være som et speil, en nøktern observatør av samfunnet, med fokus på borgerskap, hverdagsliv og penger. Nøkkelpersoner var Flaubert, Stendhal og Balzac.
Naturalismen førte realismen videre og hentet inspirasjon fra naturvitenskapen. Naturalisten så på romanen som et eksperiment: plasser en karakter i et bestemt miljø, med bestemte arvelige egenskaper, og observer hva som skjer. Émile Zola formulerte dette i Le Roman expérimental (1880). Kjernebegrepet er le déterminisme -- troen på at mennesket er styrt av arv (l'hérédité) og miljø (le milieu), og dermed ikke har full fri vilje. Idealet var l'objectivité: forfatteren skulle ikke uttrykke egne meninger eller moralske kommentarer.
Flaubert, Zola og Maupassant
Gustave Flaubert (1821-1880) var realismens mester, besatt av le mot juste -- det rette ordet -- som han kunne bruke dager på å finne. Mesterverket Madame Bovary (1857) handler om Emma Bovary, en legekone i provinsen hvis urealistiske romantiske drømmer fører til utroskap, gjeld og selvmord. Flauberts store innovasjon var le style indirect libre (fri indirekte tale), der fortellerens stemme og karakterens tanker flyter sammen. Han skrev med ironi mot Emmas illusjoner, med presisjon og uten å dømme eksplisitt -- ekte objektivitet. Boken ble til og med stilt for retten for «usømmelighet», men frikjent, noe som bare gjorde den berømt.
Émile Zola (1840-1902) var naturalismens far. Han skrev romanserien Les Rougon-Macquart (1871-1893) i 20 bind, som følger to familier gjennom generasjoner og viser hvordan arv og miljø former skjebnene deres. L'Assommoir skildrer alkoholisme i arbeiderklassen, og mesterverket Germinal (1885) følger gruvearbeideren Étienne Lantier som organiserer streik mot umenneskelige forhold. Zola var også samfunnsengasjert: i 1898 skrev han det berømte åpne brevet «J'accuse...!» til forsvar for den urettferdig dømte Alfred Dreyfus -- et av historiens fremste eksempler på intellektuelt engasjement.
Til slutt Guy de Maupassant (1850-1893), den største franske novelleforfatteren, elev av Flaubert og påvirket av Zola. Hans noveller -- Boule de Suif (1880) om hykleri under krig, La Parure (1884) om forfengelighet og skjebneomslag -- kjennetegnes av kort, presis form med overraskende slutt og et ironisk blikk på menneskelig svakhet.
Oppsummering
Som en reaksjon mot romantikken kom le réalisme og le naturalisme, som ville skildre virkeligheten slik den var. Realismen søkte objektivitet og presisjon (Flaubert, Stendhal, Balzac), mens naturalismen så romanen som et vitenskapelig eksperiment styrt av déterminisme -- arv og miljø (Zola). Flaubert ga oss Madame Bovary og den frie indirekte talen; Zola skrev Les Rougon-Macquart og Germinal, og engasjerte seg med «J'accuse...!»; Maupassant perfeksjonerte novellen med presis form og overraskende slutt. Felles for alle var bruddet med romantikkens idealisering.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.