Hugo og Flaubert.
Fornuft mot følelse
To epoker, to helt ulike sjeler. På 1700-tallet kom les Lumières (opplysningstiden), som dyrket fornuften (la raison), ville opplyse og frigjøre, og skrev klart, logisk og satirisk. Et halvt århundre senere reagerte le romantisme (romantikken, første halvdel av 1800-tallet) med det stikk motsatte: følelsen (le sentiment), uttrykket av individet, og en lyrisk, patospreget, personlig stil. Der opplysningsmannen ville forstå naturen, ville romantikeren føle den.
Opplysningstiden var en intellektuell bevegelse som fremmet fornuft, vitenskap og framskritt mot overtro, tyranni og religiøs intoleranse. Filosofene -- les philosophes -- ville opplyse folket. Deres store fellesprosjekt var L'Encyclopédie (1751-1772), oppslagsverket redigert av Diderot og d'Alembert, som ville samle all menneskelig kunnskap og fremme kritisk tenkning.
Romantikken vokste fram som en reaksjon mot denne rasjonalismen. Den verdsatte følelser, fantasi, natur og det individuelle, og ble i Frankrike lansert med Victor Hugos forord til Cromwell (1827) og det opprørske teaterstykket Hernani (1830).
Filosofene og romantikerne
Opplysningstidens tre giganter er verdt å kjenne. Voltaire (1694-1778) kjempet for ytringsfrihet og religiøs toleranse og mot urettferdighet, med den satiriske romanen Candide (1759) og kampropet «Écrasez l'infâme!» (knus det infame!) mot religiøs fanatisme. Jean-Jacques Rousseau (1712-1778) skilte seg ut ved å vektlegge følelser og natur framfor ren fornuft -- i Du contrat social (1762) om folkesuvereniteten og med den berømte linjen «L'homme est né libre, et partout il est dans les fers» (mennesket er født fritt, og overalt er det i lenker). Og Denis Diderot (1713-1784) var hovedredaktør for L'Encyclopédie og skrev eksperimentelle verk som Jacques le Fataliste.
Romantikken kulminerte i én mann: Victor Hugo (1802-1885), den største franske romantikeren -- dikter, romanforfatter, dramatiker og politisk aktivist. Hans Les Misérables (1862) om straffangen Jean Valjeans søken etter frelse er blitt en av verdens mest kjente fortellinger og et symbol på kampen for sosial rettferdighet i Frankrike. Hans Notre-Dame de Paris (1831) ga oss ringeren Quasimodo, og hans replikk «Ceux qui vivent, ce sont ceux qui luttent» (de som lever, er de som kjemper) fanger romantikkens engasjement. Ved siden av Hugo skrev Alphonse de Lamartine (1790-1869) det romantiske diktet «Le Lac» (1820) om tapt kjærlighet og tidens gang -- «Ô temps! suspends ton vol» (å tid, stopp din flukt) -- og Alfred de Musset (1810-1857) lidenskapelige kjærlighetsdikt og skuespill som On ne badine pas avec l'amour.
Oppsummering
Du har sett to motsatte epoker. Les Lumières (opplysningstiden, 1700-tallet) dyrket fornuften og ville opplyse folket, med L'Encyclopédie og filosofene Voltaire (Candide, kamp for toleranse), Rousseau (Du contrat social, «født fri») og Diderot (encyklopedien). Le romantisme (romantikken, 1800-tallet) reagerte med vekt på følelser, fantasi og natur, i en lyrisk og personlig stil. Victor Hugo er dens gigant -- Les Misérables, Notre-Dame de Paris -- fulgt av Lamartine («Le Lac») og Musset. Der opplysningsmannen ville forstå, ville romantikeren føle.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.