Voltaire og Rousseau.
Det store århundret
Forestill deg Versailles under Ludvig XIV, Solkongen. Hoffet glitrer, kunsten blomstrer, og Frankrike er Europas kulturelle sentrum. Dette er 1600-tallet, le Grand Siècle (det store århundret), og litteraturens gylne tidsalder. Stilretningen heter le classicisme -- klassisismen.
Klassisismen dyrket orden og harmoni, med klare regler for kunst og litteratur. Den satte fornuft over følelser, idealiserte rasjonalitet og måtehold, og hentet forbilder fra antikkens Hellas og Roma. Litteraturen skulle ha et moralsk formål -- den skulle både underholde og belære, plaire et instruire.
Tre store sjangre dominerte: la comédie (komedien) med Molière, la tragédie (tragedien) med Racine og Corneille, og la fable (fabelen) med La Fontaine. Sammen skapte de noen av de mest siterte verkene i fransk litteratur.
De tre enhetene -- teatrets jernlov
Klassisistisk teater måtte følge tre strenge regler, les trois unités (de tre enhetene). L'unité de temps krevde at handlingen utspilte seg innenfor 24 timer. L'unité de lieu krevde at alt foregikk på ett sted. Og l'unité d'action krevde én eneste hovedhandling, uten sidehistorier.
To prinsipper til styrte scenen. La bienséance (sømmeligheten) forbød å vise vold og død direkte -- slikt måtte fortelles av en budbringer. Og la vraisemblance (sannsynligheten) krevde at handlingen var troverdig. Disse reglene ble formulert av Académie française og gjaldt særlig tragedien.
La oss møte mestrene. Molière (1622-1673), egentlig Jean-Baptiste Poquelin, var komediens store navn -- også skuespiller og regissør. Hans metode var castigat ridendo mores: han korrigerte sedene ved å le av dem, og typifiserte karakterer som den gjerrige, hykleren og den innbilte syke. I Tartuffe avslører han hykleriet med replikken «Couvrez ce sein que je ne saurais voir» (dekk til dette brystet som jeg ikke kan se). Racine (1639-1699) var tragediens mester, med verk som Andromaque, Britannicus og mesterverket Phèdre (1677), der Phèdres forbudte kjærlighet til stesønnen fører til undergang. Racine skrev i alexandrinsk vers (12 stavelser per linje), med intense psykologiske portretter og streng overholdelse av de tre enhetene. Og La Fontaine (1621-1695) skrev sine Fables (1668-1694), der dyr kommenterer menneskelig oppførsel -- som La Cigale et la Fourmi (gresshoppen og mauren) om arbeid mot latskap -- en indirekte, men skarp samfunnskritikk.
Oppsummering
Le classicisme preget 1600-tallet, le Grand Siècle, under Ludvig XIV. Idealene var orden, harmoni, fornuft over følelser og antikke forbilder, med målet plaire et instruire. Klassisistisk teater fulgte les trois unités -- enhet i tid (24 timer), sted (ett sted) og handling (én hovedhandling) -- pluss la bienséance og la vraisemblance. De tre mestrene var Molière (komedien, som korrigerte sedene med latter), Racine (tragedien, alexandrinsk vers, Phèdre) og La Fontaine (fabelen, der dyr kommenterer menneskene). Sammen definerte de fransk klassisk smak.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.