Sartre, Beauvoir og eksistensialistisk filosofi.
Mennesket som skaper seg selv
Etter andre verdenskrig grep en ny filosofi tak i Frankrike og dominerte det intellektuelle livet fra 1940- til 1960-tallet: l'existentialisme (eksistensialismen), den kanskje mest internasjonalt kjente franske filosofiretningen. De sentrale skikkelsene var Jean-Paul Sartre (1905-1980), Simone de Beauvoir (1908-1986) og Albert Camus (1913-1960).
Kjernen kan fanges i Sartres berømte utsagn: «L'existence précède l'essence» -- eksistensen kommer før essensen. Hva betyr det? At mennesket ikke har en forutbestemt natur. Vi kastes inn i verden uten et ferdig formål, og vi må selv skape oss selv og vår mening gjennom valgene vi tar.
Vokabularet rundt eksistensialismen er rikt: la liberté (friheten), la responsabilité (ansvaret), l'angoisse (angsten), la mauvaise foi (selvbedraget), l'absurde (det absurde), l'engagement (engasjementet), la condition humaine (den menneskelige tilstanden), le néant (intetheten) og le choix (valget).
Frihet, ansvar og selvbedrag
La oss utdype Sartres grunnsetning. Når «l'existence précède l'essence», betyr det at ingen gud, ingen natur og ingen skjebne har bestemt på forhånd hvem vi er. Konsekvensen er radikal: mennesket har en total frihet (la liberté), men dermed også et tilsvarende totalt ansvar (la responsabilité). Siden ingenting bestemmer hvem vi er, er vi fullt ut ansvarlige for det vi gjør av livet vårt. Denne bevisstheten om grenseløs frihet skaper l'angoisse -- en eksistensiell angst.
Sartre kalte det å nekte å ta ansvar for sin frihet for la mauvaise foi (dårlig tro / selvbedrag) -- å late som om man «ikke hadde noe valg», når man i virkeligheten alltid har det. Simone de Beauvoir anvendte den samme tanken på kjønn i et berømt utsagn: «On ne naît pas femme: on le devient» (man fødes ikke til kvinne, man blir det) -- grunnlaget for moderne feministisk filosofi.
Albert Camus, Nobelprisvinner i 1957, utviklet en beslektet, men egen filosofi om l'absurde (det absurde) -- selv om han nektet å kalle seg eksistensialist. For Camus oppstår det absurde i konflikten mellom menneskets lengsel etter mening og universets totale taushet. I Le Mythe de Sisyphe (1942) bruker han den greske myten om Sisyfos, dømt til evig å rulle en stein opp et fjell bare for å se den rulle ned igjen. Men Camus' svar er ikke resignasjon, det er la révolte (opprøret): vi må akseptere det absurde og likevel leve fullt ut. Hans berømte sluttsetning lyder: «Il faut imaginer Sisyphe heureux» -- man må forestille seg Sisyfos lykkelig.
Oppsummering
L'existentialisme dominerte fransk tenkning fra 1940- til 1960-tallet. Grunnsetningen, Sartres «L'existence précède l'essence», sier at mennesket ikke har en forutbestemt natur, men skaper seg selv gjennom valg. Dette gir radikal frihet og ansvar, og det å fornekte dette kalte Sartre la mauvaise foi (selvbedrag). Simone de Beauvoir anvendte tanken på kjønn («On ne naît pas femme: on le devient»). Albert Camus utviklet filosofien om l'absurde -- konflikten mellom meningssøken og universets taushet -- og svarte med la révolte: «Il faut imaginer Sisyphe heureux.»
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.