2.3 Empirisme

Empirisme

Hvis rasjonalistene hevder at fornuften er vår viktigste kilde til kunnskap, hva sier da empiristene? De mener det stikk motsatte: All kunnskap om verden kommer fra sanseerfaringer (gresk: empeiria = erfaring).

For empiristen er sinnet vårt ved fødselen som et blankt ark – en tabula rasa (latin for "ubeskrevet tavle"). Alt vi vet om verden, lærer vi gjennom å se, høre, smake, lukte og føle. Uten sanseerfaring ville vi ikke ha noen kunnskap om virkeligheten i det hele tatt.

Empirismen vokste frem som en motreaksjon til rasjonalismen, spesielt i England på 1600- og 1700-tallet. De mest kjente empiristene er John Locke, David Hume og George Berkeley.

John Locke – tabula rasa

Den engelske filosofen John Locke (1632-1704) regnes som empirismens grunnlegger. Locke var sterkt kritisk til rasjonalistenes idé om medfødte forestillinger. Han argumenterte for at hvis det fantes medfødte ideer, burde alle mennesker – inkludert barn og mennesker fra andre kulturer – ha dem. Men dette er tydeligvis ikke tilfellet.

I stedet foreslo Locke at sinnet ved fødselen er som et blankt ark – en tabula rasa. All kunnskap skrives på dette arket gjennom erfaring. Locke skilte mellom to typer erfaring:

1. Ytre sanseerfaring (sensation): Det vi erfarer gjennom de fem sansene – syn, hørsel, smak, lukt, berøring.
2. Indre sanseerfaring (reflection): Det vi erfarer ved å observere vår egen bevissthet – våre tanker, følelser og mentale operasjoner.

Alle våre begreper og ideer, uansett hvor komplekse de er, kan ifølge Locke spores tilbake til enkle sanseerfaringer.

David Hume – radikal empirisme

Den skotske filosofen David Hume (1711-1776) utviklet empirismen videre til det som kalles radikal empirisme. Hume var enda strengere enn Locke i sitt krav om at all kunnskap må kunne spores tilbake til sanseerfaring.

Hume skilte mellom to typer utsagn:

1. Relations of ideas (idésammenhenger): Utsagn som er sanne per definisjon, som "Alle ungkarer er ugifte". Disse er nødvendige og sikre, men forteller oss ikke noe nytt om verden.

2. Matters of fact (faktiske forhold): Utsagn om verden, som "Solen står opp i morgen". Disse kan bare kjennes gjennom erfaring, og vi kan aldri være helt sikre på dem.

Denne distinksjonen viser at empirismen må akseptere en viss usikkerhet i vår kunnskap om verden. Vi kan aldri være 100% sikre på at fremtiden vil ligne fortiden, selv om vi har erfaring som tyder på det.

Induksjonsproblemet

Humes mest berømte bidrag til filosofien er induksjonsproblemet. Induksjon er en form for resonnement der vi trekker generelle konklusjoner fra spesifikke observasjoner.

Eksempel på induktiv slutning:
- "Jeg har sett tusen svaner, og alle var hvite."
- "Derfor er alle svaner hvite."

Men er dette gyldig? Hume påpekte at vi ikke kan bevise at fremtiden vil ligne fortiden. Selv om solen har stått opp hver dag til nå, har vi ingen logisk garanti for at den vil stå opp i morgen. Vi antar det basert på vane og erfaring, men vi kan ikke være sikre.

Dette skaper et stort problem for all empirisk vitenskap, som bygger på nettopp slike induksjoner. Hvordan kan vi stole på vitenskapelige lover hvis de bare er basert på tidligere observasjoner, og ikke logiske nødvendigheter?

Hume selv mente at vi må stole på induksjon i praksis – det er en nødvendig del av å være menneske. Men filosofisk sett kunne han ikke gi noen begrunnelse for hvorfor induksjon er pålitelig.

Kritikk av empirismen

Selv om empirismen har hatt enorm innflytelse, spesielt på vitenskapen, har den også møtt kritikk:

1. Matematikk og logikk: Hvordan kan empirismen forklare at vi har sikker kunnskap om matematikk og logikk? Vi trenger ikke å observere verden for å vite at 2 + 2 = 4.

2. Teoribetingede observasjoner: Moderne vitenskapsfilosofi har vist at observasjoner alltid er påvirket av våre teoretiske forventninger. Vi "ser" ikke bare med øynene, men også med begrepene og teoriene vi allerede har.

3. Kausale sammenhenger: Hume påpekte selv at vi aldri kan observere at én ting forårsaker en annen. Vi ser bare at to ting følger etter hverandre. Men kausalitet er helt grunnleggende for vår forståelse av verden.

Disse problemene viser at verken rasjonalismen eller empirismen alene kan gi en fullstendig forklaring av menneskelig kunnskap. Dette ledet senere filosofer, som Immanuel Kant, til å prøve å forene det beste fra begge tradisjoner.

Oppsummering

- Empirismen hevder at all kunnskap kommer fra sanseerfaring
- Locke introduserte ideen om sinnet som tabula rasa (blankt ark)
- Hume skilte mellom idésammenhenger og faktiske forhold
- Induksjonsproblemet viser at vi ikke kan bevise at fremtiden vil ligne fortiden
- Empirismen har hatt stor innflytelse på vitenskapen, men møter også filosofiske problemer