3.P Prøver til del 3: Gjøre — etikk

Fire prøver som dekker del 3 (gjøre — etikk) på eksamensnivå, med fulle løsningsforslag.

120 min

0 oppgaver

Prøver til del 3Gjøreetikk

Din fremgang i kapitlet

0 / 0 oppgaver

Kapitlets plass i kurset

Bygger på

3.8Randsonen i Gjøre — Benatar om livskvalitet og Appiah om kultur

Disse fire prøvene tester tyngdepunktene i Del 3 (Gjøre — etikk) og trener eksamens etikk-sjangre: begrepspresisjon og redegjørelse (S1), sitattolkning (S2), sammenligning (S3), drøftingsdelen (S4) og anvendelse på case (S5). De henter fra de seks tyngste kapitlene: Aristoteles-dydsetikk (3.1), Kant-pliktetikk (3.2), Mill-utilitarisme (3.3), teoritrekanten i praksis (3.4), eutanasi (3.5) og Locke/Held (3.6). Sylvan og miljøetikk (3.7) og randsonen Benatar/Appiah (3.8) prøves ikke i disse fire prøvene — de temaene øver du gjennom kapitteloppgavene og quizene i 3.7 og 3.8; nøkkelkortene nederst repeterer også kjernen deres.

- Prøve 1 — Teoritrekanten: 12 flervalg (rett-gjørende egenskap per teori, kategorisk/hypotetisk, høyere/lavere, midten) + 2 kortredegjørelser. ~30 min.
- Prøve 2 — Case-anvendelse: nytt tankeeksperiment («den velvillige overvåkeren») × alle tre teorier etter firetrinnmetoden (trener premissdisiplin #13 — brutte tankeeksperiment-premisser). ~45 min.
- Prøve 3 — Locke–Held i a–c-miniformat: (a) eiendomsrett gjennom arbeid, (b) Helds kontraktkritikk, (c) drøft kontraktsteoriens menneskesyn. ~30 min.
- Prøve 4 — Eutanasi-drøfting: Foot mot Velleman på nyskrevet klinisk vignett; begge tenkeres mekanismer er obligatoriske momenter. ~45 min.

Prøvene kan trygt deles over flere kvelder — én prøve per økt. Milepælen er å fullføre settet, ikke å ta alt på én gang.

Metode: skriv svaret FØR du åpner fasiten. Fasiten er strukturert i tre nivåer — E (sentrale poeng mistet eller upresise begreper), C (poengene på plass, korrekt men flatt — jevnhet over alle deler), og A (poenget presist + minst én A-markør — «A-markør» betyr det ekstra grepet som løfter mot toppkarakter — og/eller selvstendig drøfting med gjenbruk av egne redegjørelser) — med «sentralt poeng» eksplisitt. Husk kalibreringen: et kort, korrekt kjernesvar som treffer det sentrale poenget slår et langt svar som mister det. Gå rett på sak.

Forkunnskaper. Prøvene forutsetter hele Del 3: kapittel 3.1 (Aristoteles — eudaimonia og dydsetikk), 3.2 (Kant — plikt og det kategoriske imperativ), 3.3 (Mill — utilitarismen), 3.4 (teoritrekanten i praksis), 3.5 (eutanasi — Foot og Velleman), 3.6 (Locke og Held), 3.7 (Sylvan og miljøetikk) og 3.8 (Benatar og Appiah), samt drøftingshåndverket i 0.2 (femkravene og firepunktslisten). Bruk prøvene til å trene å treffe det sentrale poenget under tidspress — særlig de faste presisjonsskillene: kategorisk mot hypotetisk imperativ (Kant), høyere mot lavere gleder og handling mot regel (Mill), eudaimonia mot subjektiv lykkefølelse (Aristoteles), Foots to skranker og Vellemans verdi/gode-skille, og Lockes eiendomsforbehold mot Helds fiksjonskritikk.

Prøve 1 — Teoritrekanten: begrepspresisjon (flervalg + S1)

Prøve 2 — Case-anvendelse: den velvillige overvåkeren (S5)

Prøve 3 — Locke–Held i a–c-miniformat

Prøve 4 — Eutanasi-drøfting: Foot mot Velleman (S4)

Nøkkelkort til Del 3

Repetisjonskort som samler Gjøre-delens kjernebegreper i eksamensrettet kortform — begrep ↔ tenker ↔ verk. Bruk dem til å sjekke at du treffer det sentrale poenget under tidspress, særlig de presisjonsskillene sensor måler.

Merk: Nøkkelkortene er flashcard-/repetisjonsstoff — de gjentar stoffet fra kapitlene og er kilden til flashcardene på plattformen. Hopp trygt over dem ved førstegangslesing; tidsanslaget for prøvene gjelder selve prøvene.

Eudaimonia (Aristoteles, «Den nikomakiske etikk»)

Lykke som et vellykket, blomstrende liv vurdert som helhet — virksomhet i samsvar med dyd. IKKE en subjektiv lykkefølelse (#6).

Funksjonsargumentet (Aristoteles)

Menneskets særegne funksjon er fornuftsvirksomhet; det gode livet er å utøve den godt, i samsvar med dyd, gjennom et helt liv.

Dyden som midten (Aristoteles)

Midten mellom to laster (for mye/for lite), relativ til person og situasjon, ikke aritmetisk. Mot = midten mellom feighet og dumdristighet.

Den dydige personen (Aristoteles)

Målestokken for rett handling: det den kloke, dydige ville gjort. Karakter, ikke regel — teoriens styrke og dens sirkularitetsinnvending.

Den gode vilje (Kant, «Grunnlegging av moralens metafysikk»)

Det eneste ubetinget gode. Moralsk verdi ligger i viljen, ikke i utfallet.

Kategorisk vs. hypotetisk imperativ (Kant)

Kategorisk = ubetinget påbud (gjelder uansett mål); hypotetisk = betinget av et mål. Det hyppigst målte presisjonsskillet (#6).

Plikt vs. tilbøyelighet (Kant)

Moralsk verdi har handlingen når den gjøres av plikt, ikke bare i tråd med tilbøyelighet. Kremmereksemplet.

Verdighet (Kant)

Mennesket som formål i seg selv — prisløst og uerstattelig, ikke et middel. Broen til Vellemans eutanasi-argument.

Nytteprinsippet (Mill, «Utilitarisme»)

Handlinger er rette i den grad de fremmer lykke (nytelse og fravær av smerte) for flest mulig, upartisk.

Høyere vs. lavere gleder (Mill)

Gleder skiller seg i kvalitet, ikke bare mengde. Det kompetente flertalls dom: bedre et utilfreds menneske enn en tilfreds gris.

Handlings- vs. regelnivå (Mill)

Om nytten vurderes for enkelthandlingen eller for regelen den følger. Et presisjonsskille sensor måler (#6).

Kant vs. Mill (rett handling)

Sinnelag/maksime (Kant) mot konsekvenser (Mill). Arkivets vanligste sammenligning (S3).

Firetrinnmetoden (kap. 3.4)

Identifiser rett-gjørende egenskap \to anvend mekanisk \to få fram divergens \to vurder med grunner. Malen for S5-caser.

Eutanasi (Foot, «Eutanasi»)

Død til personens eget beste. Prøvet mot to doble skranker: rettferdighet (samtykke) og barmhjertighet (personens gode).

Verdi vs. gode (Velleman)

Personens verdi (verdighet, ubetinget) kan ikke veies mot personens gode (velferd, betinget). Motstand mot en rett til å dø.

Institusjonsargumentet (Velleman)

En innført rett endrer situasjonen for alle sårbare. En handling kan være riktig selv om retten er gal å innføre.

Naturtilstand og eiendomsrett (Locke)

Frihet og likhet under naturens lov (ikke lovløs krig); eiendom ved å blande arbeidet med tingen — med to forbehold.

Fiksjonskritikken og mor-barn-modellen (Held)

Kontraktsbildet usynliggjør avhengighet og omsorg; mor-barn-relasjonen (ikke valgt, ikke likeverdig, ikke egeninteressert) er alternativet.

Menneskesjåvinisme og egenverdi (Sylvan)

Frihetsprinsippet lar bare mennesker telle som «andre»; det siste menneske-eksperimentet peker mot egenverdi i naturen.

Randsonen: Benatar og Appiah

Benatar: vi overvurderer egen livskvalitet (kobling til lykketeoriene). Appiah: «vestlig kultur» er genealogisk konstruert — kultur som praksis.

Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.

Skolesaga er en uavhengig læringsressurs og er ikke tilknyttet eller godkjent av Universitetet i Oslo. Dette er ikke offisielt studiemateriell. Les mer.