3.1 Aristoteles — eudaimonia og dydsetikken

Dette er avgjørende å få presist: eudaimonia er ikke en følelse du har i øyeblikket, men en tilstand ved hele livet. En kan ikke bedømme om et menneske har oppnådd eudaimonia ved å spørre hvordan det føler seg akkurat nå — man må se på livet i sin helhet. Derfor kollapser kontrasten mot Mill hvis du oversetter eudaimonia med «lykkefølelse»: Mill snakker om nytelse og fravær av smerte, Aristoteles om et velfungerende liv i samsvar med dyd (feil #6).

Aristoteles observerer at vi velger noen ting for noe annet og andre ting for deres egen skyld. Du tar medisin for helsens skyld, og du vil ha helse for å kunne leve godt. Slik henger målene sammen i kjeder.

Men kjedene kan ikke fortsette i det uendelige. Det må finnes et endelig mål — noe vi alltid velger for sin egen skyld og aldri for noe annet. Aristoteles argumenterer for at bare lykken (eudaimonia) fyller dette. Vi vil ha rikdom, ære og nytelse dels for deres egen skyld, men også fordi vi tror de bidrar til et godt liv. Lykken velger vi derimot alltid for sin egen skyld og aldri som middel til noe annet. Den er selvtilstrekkelig og fullstendig. Derfor er eudaimonia det endelige målet for all menneskelig handling.

Argumentet slutter fra menneskets særegne funksjon til hva det gode liv er:

1. Alt som har en funksjon, har sitt gode i å utføre funksjonen godt. En god fløytespiller spiller godt, en god øks hugger godt.
2. Mennesket har en særegen funksjon. Vekst deler vi med planter, sansing med dyr — men fornuftsvirksomheten (ergon) er særegen for mennesket.
3. Menneskets funksjon er altså sjelens virksomhet i samsvar med fornuften.
4. Menneskets gode — eudaimonia — er da å utøve denne fornuftsvirksomheten godt, altså i samsvar med dyd, gjennom et helt liv.

Konklusjonen er ikke at lykke er en følelse, men at den er en virksomhet: å leve og handle godt, med fornuften i førersetet, over tid. Legg merke til at teleologien fra kapittel 2.2 ligger under: mennesket har et formål, og det gode er å realisere det.

En dyd er en midte mellom to ytterpunkter — en last av for mye og en av for lite.

- Mot er midten mellom feighet (for lite dristighet) og dumdristighet (for mye).
- Gavmildhet er midten mellom gjerrighet (for lite) og sløseri (for mye).

Tre presiseringer sensor måler:

1. Midten er relativ til person og situasjon, ikke aritmetisk. Riktig mengde mat for en toppidrettsutøver er ikke gjennomsnittet mellom for mye og for lite — det er mye mer enn for en inaktiv person. Midten treffes ved klokskap, ikke ved regnestykke.
2. Ikke alt har en midte. Handlinger som drap eller misunnelse er gale i seg selv; det finnes ingen «riktig mengde» av dem.
3. Å treffe midten er vanskelig, og krever praktisk klokskap til å se hva situasjonen krever. Aksen under viser strukturen: dyden ligger mellom lasten «for lite» og lasten «for mye» — men merk at midtpunktet er relativt, ikke et aritmetisk gjennomsnitt.

Dydene er ikke medfødte, og de læres ikke ved teori alene. De erverves gjennom øvelse og vane: vi blir modige ved å gjøre modige handlinger, rettferdige ved å gjøre rettferdige handlinger. Slik en musiker blir god ved å spille, blir mennesket dydig ved å handle dydig — helt til det gode blir en fast del av karakteren.

Derfor er moralsk oppdragelse så viktig for Aristoteles: gode vaner formet tidlig gjør at man senere vil det gode og gleder seg over det. Den fullt dydige gjør ikke det rette motvillig og med tenners gnissel, men fordi han er blitt en person som setter pris på det rette.

I dydsetikken er en handling rett hvis den er det en dydig, klok person ville gjort i situasjonen. Rett handling springer ut av god karakter, ikke ut av en regel man kan skrive ned på forhånd.

Dette er både teoriens styrke og dens omdiskuterte punkt:

- Styrke: Det fanger at moralsk kompetanse er som en ferdighet — den dyktige ser det rette i det konkrete tilfellet, der en stiv regel ville feilet.
- Innvending (drøftingsråstoff): Er dette sirkulært? Den rette handlingen er den den dydige gjør, og den dydige er den som gjør det rette. Kritikeren spør: gir dette reell veiledning når jeg står i valget, eller flytter det bare problemet? Dette er en typisk innvending du bør kunne bruke i S4-drøftinger.

Det greske ordet for dyd: en fortreffelighet eller innøvd karakteregenskap som gjør at man virker godt i samsvar med fornuften. Både moralske dyder (mot, gavmildhet) og forstandsdyder faller under areté.

Menneskets særegne funksjon eller virksomhet — fornuftsvirksomheten. Det som verken planter (vekst) eller dyr (sansing) har, men som er unikt for mennesket. Bærebjelken i funksjonsargumentet.

Standardeksemplet på dyden som midte: mot ligger mellom feighet (for lite dristighet) og dumdristighet (for mye). Illustrerer at hver dyd har to laster.

Dyden som ligger mellom gjerrighet (for lite) og sløseri (for mye). Viser at midten gjelder også for hvordan man forholder seg til penger og eiendeler.

Dydens midte er relativ til person og situasjon, ikke et aritmetisk gjennomsnitt. Rett mengde mat for en idrettsutøver er langt mer enn for en inaktiv person; midten treffes ved klokskap, ikke ved regnestykke.

Dydene erverves ikke ved teori, men ved gjentakelse: vi blir modige ved å gjøre modige handlinger. Gode vaner formet tidlig gjør at man senere vil det gode og gleder seg over det.

Evnen til å se hva situasjonen krever og treffe midten i det konkrete tilfellet. Uten den kan man ikke ramme dydens midte, som ikke lar seg lese av en fast regel.

Det som alltid velges for sin egen skyld og aldri som middel til noe annet. Bare eudaimonia fyller dette; rikdom, ære og nytelse velges dels for annet.

Skillet mellom det som er etterstrebelsesverdig for sin egen skyld (i seg selv) og det som bare er et middel til noe annet. Bærer argumentet for at lykken er det endelige målet.

Sjelens virksomhet i samsvar med fornuften — innholdet i det gode livet ifølge funksjonsargumentet. Eudaimonia er å utøve denne virksomheten godt, i samsvar med dyd, gjennom et helt liv.

De to ytterpunktene hver dyd ligger mellom: overskudd (for mye) og mangel (for lite). Dyden er midten mellom dem, men ikke alt har en midte — det gale i seg selv har ingen riktig grad.

Aristoteles' hovedverk i etikk, der eudaimonia, funksjonsargumentet og læren om dyden som midte utvikles. VVG kap. 13 ⚠ (utgaveavhengig; s. 316 og 327 attestert 2021–2025).

En handling er rett dersom den er slik en dydig, klok person ville handlet i situasjonen. Rett handling defineres via karakter, ikke via en nedskrivbar regel.

Antakelsen om at mennesket har et iboende formål (funksjon), slik naturting er rettet mot sitt formål (kap. 2.2). Det gode livet består i å realisere dette formålet.

Aristoteles' lykke er fornuftsvirksomhet i samsvar med dyd, ikke nytelse. Mills lykke er nytelse og fravær av smerte. To tenkere kan si «lykke er målet» og mene helt ulike ting — kjernepoenget i en S3-sammenligning.

For Aristoteles er det gode livet moralens mål; for Kant har handlingen moralsk verdi via den gode viljen og plikten, uavhengig av lykke. Drøftingsaksen «er lykken moralens mål?».

Den kritiske innvendingen om at det er tvilsomt at mennesket har én funksjon, slik en kniv er laget til å skjære — mennesket er ikke laget til noe av en produsent. Drøftingsråstoff.

Innvendingen om at argumentet kan hoppe fra en beskrivelse (fornuft er det særegne ved mennesket) til en norm (man bør leve fornuftig). Brukes uten å tilskrives Hume (ute av pensum).

Innvendingen om at det er sirkulært å definere rett handling som det den dydige gjør, og den dydige som den som gjør det rette — gir det reell veiledning, eller flytter det bare problemet?

Eudaimonia forstås som et vellykket, blomstrende liv som helhet — bedømt over hele livet, ikke i øyeblikket. Derfor kan man ikke måle det ved å spørre hvordan noen føler seg akkurat nå.

Den fullt dydige gjør det rette med glede, ikke motvillig: gode vaner former karakteren slik at man vil og setter pris på det gode. Følelser rettet riktig hører til dyden.

Å bli sint på rett person, i rett grad, til rett tid og av rett grunn er vanskelig — utdraget illustrerer at dyden treffes ved klokskap og er relativ til situasjonen, ikke at følelser skal undertrykkes.

Casen om den rike, beundrede, men dydløse mannen: han har velvære, men ikke eudaimonia. Viser at et vellykket liv i Aristoteles' forstand krever dyd, ikke bare behag og ytre goder.

Rekken av moralske dyder (mot, gavmildhet, besindighet, rettferdighet med flere), hver som en midte mellom to laster. Å ramse dem opp uten det rett-gjørende prinsippet er feil #1 (gjengivelse uten poeng).