6.4 Terminal-interaksjon i klasser

Skriver ut meldingen, venter på at brukeren skriver en linje og trykker enter, og gir linja tilbake som en tekst.

navn = input("Hva heter du? ")
print("Hei,", navn)

Blokken er merket som ikke-kjørbar fordi den venter på at noen skriver noe.

Terminaldialog (det brukeren skriver, står etter spørsmålet):

Hva heter du? Ada
Hei, Ada

To detaljer er verdt å merke seg. Meldingen skrives uten linjeskift, så brukeren skriver på samme linje — derfor slutter meldingen som regel med et mellomrom.

Og linjeskiftet brukeren trykker, er ikke med i teksten du får. input renser det bort selv, i motsetning til readline fra
kap. 7.1.

Skal svaret brukes som tall, må det konverteres:

alder = int(input("Hvor gammel er du? "))
print("Om ti aar er du", alder + 10)

Blokken er merket som ikke-kjørbar.

Terminaldialog:

Hvor gammel er du? 24
Om ti aar er du 34

Uten int(...) ville alder + 10 stoppet programmet med
TypeError: can only concatenate str (not "int") to str. Det er feilkode #4, glemt konvertering — den samme som ved filinnlesing.

Skriver brukeren noe som ikke er et tall, stopper int(...) programmet med
ValueError: invalid literal for int() with base 10: 'nei'. Å håndtere det krever konstruksjoner utenfor pensum her; oppgavene i denne boka forutsetter at brukeren skriver et tall når det er tall det spørres om.

Er samlingen en ordbok, er dette dobbelt nyttig: løkka sikrer at nøkkelen finnes, og da kan du slå opp rett etterpå uten en ekstra if-sjekk.

    navn = input("Velg sal: ")
    while navn not in self._saler:
        navn = input("Finnes ikke, prov igjen: ")
    return self._saler[navn]

Blokken er merket som ikke-kjørbar fordi den venter på inndata.

Legg merke til at metoden returnerer objektet, ikke navnet. Den som kaller, kan da spørre videre.

Begge grensene må med. Den øvre er >= len(liste), ikke > len(liste): en liste med tre elementer har lovlige indekser 0, 1 og 2.

Skriver oppgaven at valgene skal vises som 1, 2, 3 i stedet, må du trekke fra én etterpå: indeks = valgt - 1. Skriv da en kommentar om det, så leseren ser at forskyvningen er bevisst.

Feilen her er feilkode #5, av-med-én, og den er lett å gjøre i begge retninger.

Les oppgaveteksten sakte: «minst 1» betyr < 1, «under 100» betyr >= 100. Det er kantverdiene som avgjør, og de rettes strengt.

Husk int(...) rundt input, ellers sammenlignes en tekst med et tall og programmet stopper.

Er begge grensene med i det gyldige området — «mellom 1 og 10, begge inkludert» — er betingelsen tall < 1 or tall > 10.

Standardformen for sjanger H i en klasse, i tre steg:

    def velg_sal(self):
        for navn in self._saler:
            print(" -", navn)
        valgt = input("Velg sal: ")
        while valgt not in self._saler:
            valgt = input("Finnes ikke, prov igjen: ")
        return self._saler[valgt]

Blokken er merket som ikke-kjørbar fordi den venter på inndata.

Steg 1: vis alternativene. Uten det vet ikke brukeren hva som er lovlig, og
løkka kan gå evig.

Steg 2: input-løkka. Betingelsen er not in self._saler, altså mot ordboka
selv.

Steg 3: returner objektet, ikke navnet. Løkka har allerede sikret at nøkkelen
finnes, så oppslaget trenger ingen ekstra if-sjekk — og det er et poeng verdt å si i en kommentar.

Uansett hva brukeren skriver — 5, ja, 3.14 — er verdien du får tilbake, en
tekst.

Skal den brukes som tall, må den gjennom int(...) eller float(...).
Konverter så snart verdien er lest, ikke spredt utover i koden — da vet du alltid hvilken type en variabel har.

Navn, koder og valgalternativer skal derimot forbli tekst. Samme regel som ved filinnlesing.

Fire linjer, og de er hele sjanger H: input før løkka, while med gyldighetstesten, input inne i løkka, og verdien brukt etterpå.

input skal stå to steder. Glemmer du den første, har while ingenting å teste; glemmer du den andre, henger programmet.

Formen er identisk med filinnlesing-løkka fra
kap. 7.1: ett kall før, ett inne i.

Å spørre én gang til med en if, i stedet for å gjenta i en while-løkke til svaret er gyldig.

Koden virker helt til brukeren bommer to ganger. Da går programmet videre med et ugyldig svar, og neste oppslag stopper det med KeyError.

Ett tegn skiller de to i lesing, og de er helt ulike i oppførsel. Tell alltid: er det en while der, eller en if?

Symptomet på en glemt input inne i løkka: den samme oppfordringen skrives i det uendelige.

Grunnen er at svar aldri endrer seg, så betingelsen forblir sann.

Det er den mest synlige feilen i kapitlet, og den letteste å rette — og den er nøyaktig samme feil som en glemt readline nederst i filinnlesing-løkka.

Er det ordboka selv, er dette dobbelt nyttig: når løkka slutter, vet du at nøkkelen finnes, og oppslaget etterpå trenger ingen if-sjekk.

Skriv gjerne en kommentarlinje om det, så ser sensor at utelatelsen er bevisst.

Begge grensene må med, og den øvre er >=. En liste med tre elementer har lovlige indekser 0, 1 og 2 — indeks 3 finnes ikke, selv om lengden er 3.

Skal valgene vises som 1, 2, 3, trekker du fra én etterpå: indeks = valgt - 1.
Skriv en kommentar om forskyvningen. Feilen her er #5, av-med-én.

«Ugyldig» er som regel under grensen ELLER over grensen, altså or.

Med and blir betingelsen aldri sann — ingen verdi er samtidig under 1 og over
5 — og løkka kjører aldri. Alt godtas, også det ugyldige.

De to er hverandres speilbilder: gyldig er tall >= 1 and tall <= 5, ugyldig er
tall < 1 or tall > 5.

Standardformen for sjanger H i en klasse, i tre steg: vis alternativene, spør til svaret er gyldig, returner objektet.

Å vise alternativene først er ikke pynt — uten det kan brukeren gjette i det uendelige, og oppgaven ber som regel uttrykkelig om det.

Å returnere objektet og ikke navnet er et selvstendig poeng: objektet kan alltid gi fra seg navnet sitt, men ikke omvendt.

En input-metode returnerer ikke alltid noe. Den kan i stedet utføre
handlingen: levere avfallet, melde på medlemmet, registrere besøket.

Begge formene forekommer i settene, og oppgaveteksten sier hvilken som gjelder:
«returner objektet som ble valgt» mot «meld medlemmet på den valgte salen».

Les den setningen sakte før du skriver return — eller lar være.

Skal metoden spørre om to ting, skrives to input-løkker etter hverandre — ikke én løkke med to spørsmål.

Hver løkke har sitt eget par av kall og sin egen gyldighetstest. Til sammen blir det fire input-kall.

Det er lengre å skrive, men det er den formen fasiten bruker, og hver løkke gir uttelling for seg.

Teksten som skrives ut mens programmet venter. Den skrives uten linjeskift, så brukeren skriver på samme linje — derfor slutter den som regel med et mellomrom.

Den andre meldingen, den inne i løkka, bør si hvorfor svaret var ugyldig:
«Finnes ikke, prov igjen: » er bedre enn «Feil: ».

Meldingene skrives uten æ, ø og å, som all kode i denne boka.

Å håndtere det pent krever konstruksjoner som er utenfor pensum her, og eksamensoppgavene forutsetter som regel at brukeren skriver et tall når det er tall det spørres om.

Er du usikker, skriv en kommentar om forutsetningen. Det er den ene legitime bruken av kommentarer i en besvarelse.

I denne boka står av og til en hjelpemetode les(...) der input(...) skulle stått, slik at eksemplene kan kjøres og utskriften kan verifiseres.

Den henter «brukerens» svar fra en liste, i rekkefølge. Løkkestrukturen er nøyaktig den samme.

På eksamen skriver du input(...). Erstatningen finnes bare for at du skal
kunne se den faktiske utskriften her i boka.

Måten boka viser hva som skjer når et input-program kjører: spørsmålene og det brukeren skriver, i den rekkefølgen de kommer.

Det brukeren skriver, står etter spørsmålet på samme linje — akkurat slik det ser ut i et terminalvindu.

Dialogen er ikke en «Utskrift:»-blokk, fordi den inneholder både programmets utskrift og brukerens tastetrykk.