1.1 Variabler, datatyper og uttrykk

En variabel er et navn som holder på en verdi. Du lager den ved å skrive navnet, et likhetstegn og verdien:

antall_baat = 3

Dette kalles en tilordning. Den leses fra høyre mot venstre: regn ut det som står til høyre, og la navnet til venstre peke på resultatet.

Likhetstegnet betyr altså ikke «er lik» slik det gjør i matematikken. Det betyr
«sett navnet til». Derfor er antall_baat = antall_baat + 1 en helt vanlig setning i Python, mens den ville vært meningsløs som en likning.

Fra da av kan du bruke navnet der du ellers ville skrevet verdien.

Alle verdier i Python har en type, og typen bestemmer hva du kan gjøre med verdien. De fire typene du trenger i IN1000, er:

Heltall, uten desimaler: 3, 0, -17. Skrives uten anførselstegn og uten punktum.

Regner du med to heltall og bruker +, - eller *, får du et heltall tilbake. Divisjon er unntaket, og den ser vi på i løkke 2.

Størrelsen er ingen begrensning: Python håndterer vilkårlig store heltall uten at du trenger å tenke på det.

Tall med desimaler: 2.5, 249.50, -0.75. Desimalskilletegnet er punktum, ikke komma — 2,5 er ikke et tall i Python.

Et desimaltall skrives ut slik Python selv velger å skrive det, og det er ikke alltid slik du skrev det inn. Verdien 249.50 skrives ut som 249.5, fordi den avsluttende nullen ikke bærer informasjon. Det er verdt å huske i et auto-rettet svarfelt.

Tekst, skrevet mellom anførselstegn: "Fjordfart". Du kan bruke doble eller enkle anførselstegn — "hei" og 'hei' er samme verdi — men vær konsekvent.

En streng kan inneholde hva som helst, også sifre: "249" er en streng på tre tegn, ikke tallet 249.

Anførselstegnene er ikke en del av verdien. De forteller Python hvor teksten begynner og slutter, og de vises ikke når du skriver strengen ut.

Skriver noe ut i terminalen. Du kan gi den flere verdier, skilt med komma:

navn = "Fjordfart" antall = 3 print(navn, antall)

Utskrift:

Fjordfart 3

Tre detaljer avgjør poeng i sjanger A. print setter ett mellomrom mellom hvert argument. Den avslutter med linjeskift, så neste print begynner på ny linje. Og den viser strenger uten anførselstegn.

Alt som står etter en firkanttast på en linje, hopper Python over. Det er en
kommentar, skrevet for mennesker:

pris = 249.50   # kroner per dag

På eksamen har kommentarer én bestemt verdi: de er stedet der du dokumenterer en antakelse når oppgaveteksten er uklar. «Antar at hvert navn er unikt» i en kommentar kan berge poeng.

Ellers gir kommentarer ingen uttelling, og fasitkoden i faget er nesten helt uten dem. Ikke bruk eksamenstid på å forklare kode som forklarer seg selv.

Et variabelnavn kan bestå av bokstaver, sifre og understrek, og må begynne med en bokstav eller understrek. Store og små bokstaver er forskjellige: Antall og
antall er to ulike navn.

Tre vaner som lønner seg i dette faget:

- Beskrivende navn — antall_ledige framfor a. Sensor leser koden din.
- Norske ord er helt greit, og er faktisk stilen i fagets egne
løsningsforslag: hent_alder, travleste, antall_ledige.
- Ingen æ, ø eller å i koden. Skriv baat, stoerst, laan. Dette står
eksplisitt som en merknad i eksamenssettene.

Addisjon, subtraksjon og multiplikasjon, akkurat som i matematikken:

plasser = 40 solgt = 27 print(plasser - solgt)
print(plasser * 2)

Utskrift:

13
80

Regner du med to heltall, får du et heltall tilbake. Er minst én av verdiene et desimaltall, blir svaret et desimaltall: 3 * 2.0 gir 6.0.

Vanlig divisjon. Resultatet er alltid et desimaltall, også når det går opp:

print(9 / 3)

Utskrift:

3.0

Dette er verdt å feste seg ved i et auto-rettet svarfelt. Spørres det om verdien av 9 / 3, er svaret 3.0 og ikke 3. Skriver du 3, er svaret galt selv om du regnet riktig.

Divisjon der desimalene kastes bort, slik at du står igjen med et helt antall:

print(17 // 5)

Utskrift:

3

Tenk på det som «hvor mange hele ganger går fem opp i sytten». Svaret er tre, og
Python kaster resten.

Vær presis om hva som skjer med resten: // runder nedover, den runder ikke av til nærmeste. Både 17 // 5 og 19 // 5 gir 3.

Resten etter en heltallsdivisjon:

print(17 % 5)

Utskrift:

2

Fem går tre hele ganger opp i sytten, og da er det to igjen. Operatoren leses
«sytten modulo fem».

// og % hører sammen som et par: den første gir antall hele, den andre gir det som blir til overs.

Opphøyd i:

print(2 ** 10)

Utskrift:

1024

To opphøyd i ti. Legg merke til at dette er to stjerner etter hverandre — én stjerne er multiplikasjon, to er potens.

Python regner i den rekkefølgen du lærte på skolen. Fra sterkest til svakest:

1. Parenteser
2. ** (potens)
3. *, /, //, %
4. +, -

Innenfor samme nivå regnes det fra venstre mot høyre — bortsett fra **, som regnes fra høyre mot venstre. Derfor er 2 ** 3 ** 2 det samme som
2 ** (3 ** 2), altså 2 ** 9.

Er du i tvil på eksamen, sett parenteser. De koster ingenting og fjerner all tvil for både deg og sensor.

Mellom to strenger skjøter + dem sammen til én, uten mellomrom:

print("Fjord" + "fart")

Utskrift:

Fjordfart

Det heter å konkatenere, altså å sette sammen ende mot ende. Vil du ha et mellomrom mellom, må du skrive det selv: "Fjord" + " " + "fart".

Og her er fella: "1" + "2" gir "12", ikke 3. Python legger ikke sammen — den skjøter.

En streng ganget med et heltall gjentar strengen:

print("ha" * 3)

Utskrift:

hahaha

Dette brukes mest til å lage skillelinjer i utskrift: "-" * 20 gir tjue bindestreker etter hverandre.

Rekkefølgen spiller ingen rolle — 3 * "ha" gir det samme. Men to strenger kan ikke ganges med hverandre, og "ha" * 2.5 er ikke lov: antallet må være et heltall.

Gjør en verdi om til et heltall:

print(int("19") + 1)

Utskrift:

20

Strengen "19" blir tallet 19, og da virker plusstegnet som addisjon.

To presiseringer. int på et desimaltall kutter desimalene bort uten å runde av
— int(3.9) gir 3. Og teksten må faktisk se ut som et heltall: int("nitten") og int("3.5") stopper begge med en feilmelding.

Gjør en verdi om til et desimaltall:

print(float("12") + 3)

Utskrift:

15.0

Legg merke til utskriften: så snart én av verdiene er et desimaltall, blir svaret det også. 15.0, ikke 15.

float tåler både "12" og "12.5", mens int bare tåler den første.

Gjør en verdi om til tekst:

antall = 7 print("Vi har " + str(antall) + " ledige plasser")

Utskrift:

Vi har 7 ledige plasser

Uten str rundt tallet ville dette stoppet med en feilmelding, fordi + ikke kan skjøte tekst og tall.

Dette er standardmåten å bygge en utskriftstekst på i dette faget, og du kommer til å bruke den i hver eneste klasse du skriver senere i boka.

Alt som kommer inn i programmet ditt fra utsiden — det brukeren skriver i terminalen, og det som står i en tekstfil — kommer inn som tekst, uansett hvor mye det ligner et tall.

Leser du linjen Kari 24 fra en fil, er 24 strengen "24" og ikke tallet 24.
Skal du regne med den, må du selv skrive int(...) rundt.

Denne ene setningen er årsaken til en hel klasse av feil senere i faget, og du møter den igjen i kap. 7.1 om filinnlesing.

En variabel kan peke på en ny verdi som er regnet ut fra den gamle:

poeng = 0 poeng = poeng + 5 poeng = poeng + 5 print(poeng)

Utskrift:

10

Les hver linje fra høyre: regn ut poeng + 5 med den verdien poeng har nå, og la poeng peke på resultatet.

Dette mønsteret har et navn — akkumulator — og det er selve motoren i alt du skriver senere: å telle, å summere, å bygge opp et svar litt etter litt. Du møter det for alvor i kap. 1.3.

poeng = 10 poeng += 2 print(poeng)

Utskrift:

12

Tilsvarende finnes -=, *= og /=.

Begge former er like gode på eksamen, og begge finnes i fagets løsningsforslag.
Velg én og vær konsekvent — i denne boka brukes += når vi teller, og den fulle formen når vi vil vise mekanikken tydelig.

Den fjerde typen, bool, har bare to mulige verdier: True (sant) og False
(usant).

er_ledig = True print(er_ledig)

Utskrift:

True

Legg merke til at de skrives med stor forbokstav og uten anførselstegn.
"True" med anførselstegn er en streng på fire tegn, ikke en boolsk verdi.

Boolske verdier er svaret enhver ja-eller-nei-test gir, og de styrer alle
if-setninger og while-løkker i faget. Selve testene møter du i
kap. 1.2.

Et uttrykk er noe som har en verdi: 3, pris * 2, "Fjord" + "fart",
int(tall) + 1.

En setning er noe som gjør noe: en tilordning (x = 3) eller et kall
(print(x)).

Skillet er nyttig når du sporer kode: du regner ut uttrykk, og du utfører setninger. På høyre side av et likhetstegn står det alltid et uttrykk, og det skal regnes helt ferdig før navnet på venstre side får peke på noe.

Å skjøte to strenger sammen ende mot ende med +. Resultatet er én ny streng.

Ordet er verdt å kjenne fordi det brukes i oppgavetekster og i fasiter. «Uttrykket konkatenerer de to strengene» betyr rett og slett at det setter dem sammen.

Ingen mellomrom legges til automatisk: vil du ha et, må du skjøte det inn selv.

Å lage en ny verdi av en annen type ut fra en gammel: int("19"), str(42),
float("2.5").

Legg merke til ordet ny. Konverteringen endrer ikke den opprinnelige verdien; den lager en ny. Skriver du int(alder_tekst) uten å ta vare på svaret, har ingenting skjedd — du må skrive alder = int(alder_tekst).

Dette er en av de vanligste stille feilene hos nybegynnere, og den krasjer ikke.

Et svarfelt i Inspera der maskinen sammenligner det du skrev, med fasitverdien tegn for tegn. Oppgave 1 rettes slik i de nyere settene.

Konsekvensen er at nesten riktig er galt: 7.0 for heltallet 7, 3 for
9 / 3 som gir 3.0, eller 'hei' med anførselstegn for teksten hei.

Boka gjengir derfor alle utskrifter nøyaktig slik terminalen viser dem — det er den formen svaret ditt skal ha.