Keisertiden og første verdenskrig.
Et rike blir til i fiendens slott
I januar 1871, i speilsalen i selveste Versailles - hjertet av Frankrike, som nettopp var beseiret - ble det tyske riket utropt. Den prøyssiske kongen ble keiser, og mannen bak det hele var Otto von Bismarck, «jernkansleren», som gjennom tre kriger hadde smidd et splittet Tyskland til ett rike.
I dette kapittelet skal vi følge det tyske keiserdømmet fra grunnleggelsen i 1871 til sammenbruddet i 1918. Vi blir kjent med Bismarcks politiske mesterstykker og hans overraskende sosialreformer, med Wilhelm IIs aggressive Weltpolitik, og med den katastrofale veien inn i første verdenskrig. Til slutt ser vi hvordan keiserdømmet falt i ruiner. La oss begynne med jernkansleren selv.
Keiserdømmet og Bismarck
Det tyske keiserdømmet (1871-1918) ble samlet under Preussens ledelse, og riksgrunnleggelsen fant sted i Versailles i 1871. Det politiske systemet hadde flere deler: der Kaiser (keiseren) var statsoverhode og øverstkommanderende og utnevnte kansleren; der Reichskanzler var regjeringssjef, men kun ansvarlig overfor keiseren, ikke parlamentet; der Reichstag var nasjonalforsamlingen, valgt med allmenn stemmerett for menn, men med begrenset makt; og der Bundesrat representerte delstatene og ble dominert av Preussen, rikets største delstat.
Otto von Bismarck (1815-1898) var keiserdømmets arkitekt og rikskansler fra 1871 til 1890. Innenrikspolitisk førte han Kulturkampf (1871-78), en kamp mot katolsk innflytelse, og sosialistloven (1878-90), som forbød sosialistiske organisasjoner. Men han innførte også verdens første statlige sosialforsikring: sykeforsikring i 1883, ulykkesforsikring i 1884 og pensjons- og invalideforsikring i 1889. Utenrikspolitisk bygget han et alliansesystem for å isolere Frankrike og spilte rollen som ehrlicher Makler (ærlig megler) på Berlin-kongressen i 1878.
Hvorfor innførte den konservative Bismarck slike «sosialistiske» reformer? Ikke av overbevisning, men av strategi: han ville ta brodden av sosialismen ved å gi arbeiderne noe å tape, binde folk til staten gjennom velferd, og forebygge revolusjon. Velferden kombinerte han altså med forbudet mot sosialister - pisk og gulrot på én gang. Modellen ble senere kopiert verden over og la grunnlaget for moderne velferdsstater.
Wilhelm II og veien til krig
Wilhelm II (1859-1941) ble keiser i 1888 og avsatte Bismarck i 1890. Hans aggressive utenrikspolitikk, Weltpolitik, bidro sterkt til veien mot verdenskrig. Han krevde Tysklands «plass i solen», satte i gang en flåteopprustning rettet mot Storbritannia, kastet seg ut i kolonieventyr i Afrika og Kina og allierte seg med Østerrike-Ungarn. Før 1914 var Europa delt i to blokker: Trippelalliansen (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia) og Ententen (Frankrike, Russland og Storbritannia).
Den 28. juni 1914 ble erkehertug Franz Ferdinand myrdet i Sarajevo, og seks uker senere var Europa i krig. Eskaleringen gikk slik: Østerrike-Ungarn sendte ultimatum til Serbia 23. juli og erklærte krig 28. juli; Russland mobiliserte 30. juli; Tyskland erklærte krig mot Russland 1. august og mot Frankrike 3. august; og 4. august invaderte Tyskland det nøytrale Belgia, hvorpå Storbritannia erklærte krig. Avgjørende var «blankofullmakten» - Tysklands ubetingede støtte til Østerrike-Ungarn, som oppmuntret til aggresjon. Alliansesystemet gjorde en lokal konflikt til en verdenskrig.
Krigen (1914-1918) ble en katastrofe. På vestfronten utviklet det seg en fastlåst skyttergravskrig fra Sveits til Kanalen, der millioner døde i små fremstøt - slaget ved Verdun i 1916 kostet over 700 000 liv. På østfronten var krigen mer bevegelig, og Tyskland vant til slutt over Russland ved Brest-Litovsk-freden i 1918. Men i 1917 gikk USA inn i krigen, de tyske våroffensivene i 1918 mislyktes, og i november 1918 brøt det ut revolusjon. Keiseren abdiserte, og 11. november 1918 ble det inngått våpenhvile. Senere oppsto «Dolkestøtlegenden» - myten om at hæren ble «dolket i ryggen» av politikere og jøder - en propagandaløgn som nazistene siden utnyttet.
Oppsummering
Det tyske keiserdømmet (1871-1918) ble grunnlagt i Versailles og styrt av keiseren, kansleren, Reichstag og Bundesrat - med Preussen som dominerende kraft. Otto von Bismarck formet riket, førte Kulturkampf og sosialistlov, men innførte også verdens første sosialforsikring, strategisk ment å svekke sosialismen.
Wilhelm II avsatte Bismarck i 1890 og førte en aggressiv Weltpolitik som, sammen med alliansesystemet og «blankofullmakten», banet vei for første verdenskrig etter attentatet i Sarajevo i 1914. Krigen ble en katastrofe med fastlåst skyttergravskrig, og endte i 1918 med revolusjon, keiserens abdikasjon og våpenhvile - mens «Dolkestøtlegenden» la giftig grunn for det som skulle komme.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.