4.3 Realismus

Sol foran, skygge bak

Forestill deg et gammelt herskapshus på den prøyssiske landsbygda. Foran huset skinner sola på den stille landsbyveien, men bak, mot hagen, kaster en fløybygning en bred skygge over plenen. Denne kontrasten åpner Theodor Fontanes roman Effi Briest - og skyggen varsler om de mørke hendelsene som skal komme.

I dette kapittelet forlater vi romantikkens drømmer og trer inn i realismen (1848-1890), en epoke som ville skildre virkeligheten slik den faktisk var. Vi skal bli kjent med kjennetegnene, lese utdrag fra Fontanes mesterverk og diskutere det vanskelige spørsmålet om skyld. Til slutt ser vi hvordan naturalismen radikaliserte realismen enda et skritt. La oss tre inn foran herskapshuset i Hohen-Cremmen.

Realismen og Fontanes Effi Briest

Etter revolusjonsåret 1848 kom den tyske realismen (1848-1890), en epoke som fokuserte på hverdagslivet og samfunnet slik det var, og avviste både romantikkens eskapisme og klassisismens idealisme. Kjennetegnene var objektivitet (nøktern, observerende fortellerstil), interesse for hverdagsliv og vanlige menneskers liv, skildring av sosiale forhold og klassekonflikter, psykologisk dybde og ofte en regional forankring i bestemte landskap. Den tyske varianten kalles poetischer Realismus: virkelighetsnær, men ikke brutal, gjerne med en nostalgisk undertone, humor og ironi og en mild Verklärung - forskjønnelse - av virkeligheten.

Theodor Fontane (1819-1898) regnes som den største tyske romanforfatteren i realistisk tradisjon. Han begynte som journalist og skrev sine beste romaner etter fylte 60: Effi Briest (1895), Frau Jenny Treibel (1892), Der Stechlin (1898) og Irrungen, Wirrungen (1888). Han er kjent for subtil ironi og presise samfunnsskildringer.

Romanens berømte åpning beskriver herskapshuset til familien von Briest, som har bodd der siden kurfyrst Georg Wilhelms tid, med solskinn foran og en bred skygge bak. Dette etablerer mye på én gang: settingen i det prøyssiske landadelsmiljøet (Junker-klassen), tradisjonens tyngde gjennom familiens lange historie, en kontraststruktur mellom sol og skygge som antyder skjulte ting, og en typisk realistisk detaljrikdom. Skyggen er symbolsk - den varsler tragedien som kommer.

Skyldspørsmålet og naturalismens radikalisering

Handlingen i Effi Briest er tragisk: 17 år gamle Effi giftes bort til den 20 år eldre embetsmannen Baron von Innstetten. I et øyeblikk av kjedsomhet og ensomhet innleder hun et kort forhold til major Crampas. Seks år senere oppdager Innstetten bevisene, dreper Crampas i duell, og Effi støtes ut av samfunnet og familien og dør ung. Hovedtemaene er gesellschaftliche Konventionen (samfunnskonvensjoner mot individets behov), Ehre (den maskuline æreskodeksen), Schuld und Unschuld (skyld og uskyld) og Erziehung (oppdragelse og dens følger).

Mot slutten reflekterer Effi over sin egen rolle: hun innrømmer at hun handlet galt, men avviser ordet Schuld - skyld - som altfor sterkt. Hun skiller mellom feil og skyld. Her ligger Fontanes budskap: samfunnet er like skyldig som Effi. Hvem bærer egentlig skylden? Kandidatene er mange - Effi selv, Innstetten, Crampas, foreldrene som giftet henne bort, og samfunnets konvensjoner. At Innstetten dreper Crampas hele seks år etter affæren, av plikt til æreskodeksen og ikke av personlig hat, blir Fontanes skarpe kritikk av duellvesenet. Romanen viser hvordan samfunnets konvensjoner knuser individet, fordi alle handler ut fra «hva man bør gjøre», ikke hva de føler.

Naturalismen (ca. 1880-1900) gikk enda lenger enn realismen. Den skildret virkeligheten «slik den er», også det stygge og brutale, med en vitenskapelig tilnærming der arv og miljø bestemmer menneskets skjebne - en determinisme. Naturalistene skildret fattigdom, sykdom og alkoholisme, og brukte dialekt og hverdagsspråk. Hovedforfatteren var Gerhart Hauptmann (1862-1946), med dramaet Die Weber (1892) om de schlesiske veverne og novellen Bahnwärter Thiel (1888). Der den poetiske realismen forskjønnet, viste naturalismen samfunnets skyggeside uten pynt.

Oppsummering

Den tyske realismen (1848-1890) skildret hverdagslivet og samfunnet objektivt, og den poetiske varianten unngikk det brutale med en mild forskjønnelse. Theodor Fontane (1819-1898) er periodens største romanforfatter, og Effi Briest åpner med sol- og skyggekontrasten som varsler tragedien i Junker-miljøet.

Handlingen om Effi, Innstetten og Crampas stiller det store spørsmålet om skyld, og Fontanes svar er at samfunnets konvensjoner og æreskodeks er like skyldige som individet - en skarp kritikk av duellvesenet. Naturalismen (ca. 1880-1900) radikaliserte realismen med vitenskapelig determinisme og skildring av samfunnets skyggeside, med Gerhart Hauptmanns Die Weber som fremste eksempel.