4.2 Romantik

En blomst du aldri kan plukke

Se for deg en ung mann som drømmer om en høy, lyseblå blomst ved en kilde. Han strekker seg etter den, men den er alltid like utenfor rekkevidde. Denne blaue Blume, den blå blomsten fra Novalis' roman, ble selve symbolet på den tyske romantikken - bildet på en lengsel etter noe vakkert og uoppnåelig.

I dette kapittelet skal vi reise inn i romantikken (1795-1848), en epoke som vendte ryggen til fornuften og kastet seg ut i følelsene, fantasien og det overnaturlige. Vi skal møte tre store stemmer: drømmeren Novalis, mareritt-mesteren E.T.A. Hoffmann og den ironiske Heinrich Heine. Underveis leser vi utdrag fra verkene deres og ser hvilke romantiske trekk som gjemmer seg i tekstene. La oss følge den blå blomsten.

Romantikkens verden og Novalis' blå blomst

Den tyske romantikken (1795-1848) var en reaksjon mot opplysningstidens dyrking av fornuften og klassisismens strenge former. Romantikerne søkte i stedet det mystiske, det følelsesmessige og det fantastiske. Sentrale temaer var Sehnsucht (lengsel etter det uoppnåelige), die blaue Blume (symbolet på romantisk lengsel), Natur und Gefühl (naturens og følelsenes forrang), das Wunderbare (det vidunderlige og overnaturlige) og Volkspoesie, interessen for folkeeventyr og sagn.

Epoken deles gjerne i tre faser. Frühromantik (tidligromantikk, 1795-1804) med Jena-kretsen, brødrene Schlegel, Novalis og Tieck, var teoretisk og filosofisk orientert. Hochromantik (høyromantikk, 1804-1815) med Heidelberg-kretsen, Arnim, Brentano og brødrene Grimm, dyrket folkeeventyr og nasjonalromantikk. Spätromantik (senromantikk, 1815-1848) med Hoffmann, Eichendorff og Heine, brakte mørkere toner, ironi og fantastikk.

Novalis (1772-1801) - egentlig Friedrich von Hardenberg - var en sentral skikkelse i tidligromantikken, og hans korte liv er omspunnet av legender. I romanen Heinrich von Ofterdingen beskriver han hvordan helten tiltrekkes av eine hohe lichtblaue Blume - en høy, lyseblå blomst ved kilden, omgitt av utallige andre blomster og en herlig duft. Den blå blomsten symboliserer romantisk lengsel, poesien og kunsten, det uendelige og transcendente, og kjærligheten til Heinrichs elskede Mathilde. At blomsten er nettopp blå, er ingen tilfeldighet: blått er fjernhetens og drømmens farge - himmelen, havet, det uoppnåelige.

Hoffmanns mareritt og Heines ironi

E.T.A. Hoffmann (1776-1822) - Ernst Theodor Amadeus - var jurist, komponist og forfatter, kjent for fantastiske og ofte skrekkelige fortellinger som blander virkelighet og fantasi. Blant verkene finner vi Der Sandmann (1816), Der goldene Topf (1814), Die Elixiere des Teufels og Nussknacker und Mausekönig (1816), som ble grunnlaget for balletten «Nøtteknekkeren». I Der Sandmann skriver Nathanael: Es war der Sandmann, rief meine Mutter ... Das muss ein abscheulicher Mann sein, dachte ich, der die Kinder von den Eltern trennt - der Sandmann! Her er stemningen uhyggelig og angstfylt, en barnlig frykt som vokser til voksen nevrose. Hoffmann mestrer das Unheimliche - det uhyggelige, der noe kjent plutselig blir fremmed og truende. Leseren vet aldri om det overnaturlige er virkelig eller hovedpersonens galskap. Nettopp denne teksten inspirerte senere Sigmund Freuds essay om det uhyggelige.

Heinrich Heine (1797-1856) er en overgangsfigur mellom romantikk og realisme. Han kunne skrive vakker romantisk lyrikk, men brøt ofte stemningen med skarp ironi og samfunnskritikk. Som jøde og liberal emigrerte han til Paris i 1831. Hovedverk er Buch der Lieder (1827), det satiriske Deutschland. Ein Wintermärchen (1844) og det berømte diktet Die Lorelei (1824). Diktet åpner: Ich weiß nicht, was soll es bedeuten, / Dass ich so traurig bin - «Jeg vet ikke hva det skal bety at jeg er så trist.» Her finner vi melankolsk stemning, naturen som stemningsbærer (Rhinen, fjellet, aftensolen), referansen til Lorelei-sagnet, en uforklarlig lengsel og en enkel, sangbar Volkslied-stil inspirert av folkediktningen. Også brødrene Grimm hørte til epoken, da de samlet de tyske folkeeventyrene som i dag er kjent over hele verden.

Oppsummering

Den tyske romantikken (1795-1848) var en reaksjon mot fornuften og dyrket Sehnsucht, natur, følelse og det vidunderlige, fordelt på tidlig-, høy- og senromantikk. Novalis skapte symbolet die blaue Blume i Heinrich von Ofterdingen - et bilde på lengsel etter det uoppnåelige, der den blå fargen står for drøm og fjernhet.

E.T.A. Hoffmann mestret das Unheimliche i Der Sandmann, der grensen mellom virkelighet og galskap viskes ut - en tekst som inspirerte Freud. Heinrich Heine, overgangsfiguren, forente romantisk lyrikk med ironi, slik vi ser i Die Lorelei. Og brødrene Grimm samlet folkeeventyrene som ble verdenskjente. Sammen viser disse stemmene romantikkens bredde, fra drømmende lengsel til mørk fantastikk og skarp ironi.