4.1 Weimarer Klassik

To sjeler i ett bryst

Har du noen gang følt deg dratt i to retninger samtidig - mellom det du har lyst til og det du vet er rett, mellom kropp og ånd? Da har du noe til felles med Faust, hovedpersonen i Goethes mest berømte verk, som klager: Zwei Seelen wohnen, ach! in meiner Brust - «To sjeler bor, akk, i mitt bryst.»

Dette indre dramaet står midt i Weimar-klassikken, en av de aller viktigste periodene i tysk litteraturhistorie. I dette kapittelet skal vi bli kjent med epoken og dens to giganter, Goethe og Schiller, og vi skal lese korte utdrag fra verkene deres for å se hvordan idealene om det sanne, det gode og det vakre kommer til uttrykk. La oss begynne i den lille byen Weimar.

Weimar-klassikken og Goethe

Weimar-klassikken (1786-1805) er oppkalt etter byen Weimar, der Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich Schiller bodde og arbeidet. Klassisismen søkte harmoni mellom følelser og fornuft og hentet inspirasjon fra antikkens Hellas og Roma. Tre idealer rådde: das Wahre (det sanne), das Gute (det gode) og das Schöne (det vakre). To andre nøkkelbegreper var Humanität - troen på menneskets iboende verdighet - og Bildung, den helhetlige dannelsen av intellekt, moral og estetikk. Schiller la dessuten fram tanken om ästhetische Erziehung, at kunst og skjønnhet kan foredle mennesket moralsk.

Goethe (1749-1832) regnes som den største tyske forfatteren gjennom tidene - dikter, dramatiker, naturforsker og statsmann. Hovedverkene hans inkluderer Faust I og II (1808/1832) om den lærde som inngår en pakt med djevelen, brevromanen Die Leiden des jungen Werthers (1774) som gjorde ham verdensberømt, dannelsesromanen Wilhelm Meisters Lehrjahre og dramaet Iphigenie auf Tauris (1787) om humanitet og forsoning.

I det berømte utdraget fra Faust sier hovedpersonen: Zwei Seelen wohnen, ach! in meiner Brust, / Die eine will sich von der andern trennen - to sjeler bor i hans bryst, og den ene vil skilles fra den andre. Den ene klamrer seg til verden og sansenes lyst, den andre løfter seg fra støvet mot åndelige høyder. Her ser vi menneskets doble natur, splittelsen mellom det jordiske og det åndelige - et kjernetema i hele klassikken og et bilde på den vanskelige harmonien mellom følelse og fornuft.

Schiller og frihetens stemme

Friedrich Schiller (1759-1805) var Goethes nære venn og samarbeidspartner - dramatiker, dikter og filosof, kjent for dramaene sine om frihet og motstand mot tyranni. Blant hovedverkene finner vi Die Räuber (1781) om opprør mot urettferdighet, Kabale und Liebe (1784) om klasseforskjeller, Don Carlos (1787) om frihet og vennskap, frihetsdramaet Wilhelm Tell (1804) om den sveitsiske helten, og de filosofiske brevene Über die ästhetische Erziehung des Menschen (1795) om kunstens rolle.

I åpningen av Die Räuber utbryter Karl Moor i raseri: Menschen! Menschen! falsche, heuchlerische Krokodilbrut! / Ihre Augen sind Wasser! ihre Herzen sind Erz! / Küsse auf den Lippen! Schwerter im Busen! - «Mennesker! Mennesker! falsk, hyklersk krokodilleyngel! Deres øyne er vann, deres hjerter er kobber! Kyss på leppene, sverd i barmen!» Her bruker Schiller anafor i gjentakelsen Menschen! Menschen!, metaforer som Krokodilbrut (krokodilletårer = falsk sorg) og Herzen sind Erz (harde hjerter), og en antitese mellom Küsse og Schwerter som setter ytre vennlighet opp mot indre ondskap. Temaet er raseriet over samfunnets hykleri og urettferdighet.

Her er det verdt å merke seg en finesse: Die Räuber hører egentlig til Sturm und Drang (1770-1785), perioden før klassikken, som var mer følelsesladet og opprørsk. Klassikken søkte derimot harmoni og balanse. Schiller selv utviklet seg fra den unge opprøreren mot den modne klassikeren. Der Goethes Faust gransker den indre konflikten, retter Schillers tidlige helt blikket utover, mot samfunnets urettferdighet - men begge utforsker menneskets natur og forholdet mellom individ og samfunn.

Oppsummering

Weimar-klassikken (1786-1805) søkte harmoni mellom følelse og fornuft, med idealene das Wahre, das Gute og das Schöne, samt begreper som Humanität, Bildung og ästhetische Erziehung. Goethe (1749-1832) gav oss Faust, Die Leiden des jungen Werthers og Iphigenie auf Tauris; i Fausts ord om de to sjelene i brystet ser vi menneskets splittelse mellom det jordiske og det åndelige.

Schiller (1759-1805) skrev Die Räuber, Wilhelm Tell og de filosofiske brevene om estetisk dannelse. I Karl Moors monolog møter vi anafor, metaforer og antitese i et rasende oppgjør med samfunnets hykleri. Mens Die Räuber egentlig hører til Sturm und Drang, viser begge forfattere klassikkens dype interesse for menneskets natur og forholdet mellom individ og samfunn.