2.2 Partizipialkonstruktionen

Drøm eller virkelighet?

Tenk deg to forfattere som sitter ved hvert sitt vindu. Den ene ser ut i natten, mot månen og de mørke skogene, og fylles av en uforklarlig lengsel - en Sehnsucht etter noe han ikke helt kan sette ord på. Den andre ser ned i gaten, på de vanlige menneskene som går til arbeid, og bestemmer seg for å skildre livet deres akkurat slik det er.

Disse to blikkene tilhører to epoker: romantikken og realismen. I dette kapittelet skal vi følge tysk litteratur fra romantikkens drømmer og fantasi til realismens nøkterne speilbilde av virkeligheten. De to står som motsetninger, men begge er reaksjoner - romantikken mot opplysningstidens kjølige fornuft, realismen mot romantikkens svermeri. La oss begynne i natten, hos romantikerne.

Romantikken: lengsel, natur og natt

Den tyske romantikken varte fra omkring 1795 til 1848 og satte følelser, fantasi og individuell frihet i sentrum. Den var en reaksjon mot opplysningstiden og klassisismens dyrking av fornuften - i stedet ville romantikerne utforske det irrasjonelle, det uendelige og det gåtefulle.

Kjernebegrepet er Sehnsucht - en dyp lengsel, ofte etter noe uoppnåelig eller fjernt. Romantikerne dro mot naturen, mot natten og drømmene, mot alt som lå utenfor det målbare og fornuftige. Eichendorff fanget vandrelysten i fortellingen Aus dem Leben eines Taugenichts (1826), om en ung mann som gir slipp på sikkerheten og kaster seg ut i verden. Novalis skrev Hymnen an die Nacht (1800), der natten blir et bilde på romantisk lengsel og forening med det evige.

Men romantikken hadde også en mørk side. E.T.A. Hoffmann utforsket det uhyggelige og skremmende i fortellingen Der Sandmann (1816), der grensen mellom drøm og galskap viskes ut. Også brødrene Grimm hørte til denne epoken, da de samlet og gav nytt liv til folkeeventyrene. Romantikken var med andre ord ikke bare søt lengsel, men også et dypdykk i sjelens mørke kroker.

Realismen: virkeligheten slik den er

Mot midten av 1800-tallet snudde stemningen. Realismen, fra omkring 1848 til 1890, vendte ryggen til romantikkens fantasi og rettet blikket mot virkeligheten. Nå skulle litteraturen gi en nøyaktig framstilling av verden, ofte gjennom hverdagslivet til vanlige mennesker. Stilen ble detaljert og objektiv, med fokus på sosiale forhold, familiemønstre og individets plass i samfunnet.

De store realistene het Theodor Fontane, Gottfried Keller og Theodor Storm. Fontane skrev Effi Briest (1895), en av epokens viktigste romaner, om en ung kvinnes skjebne i et strengt borgerlig samfunn som ikke tilgir. Storm gav oss Der Schimmelreiter (1888), om menneskets kamp mot naturkreftene og mot lokalsamfunnets overtro. Keller skrev Romeo und Julia auf dem Dorfe (1856), en tragisk kjærlighetshistorie flyttet til den sveitsiske landsbygda.

Ser du forskjellen fra romantikken? Der romantikeren lengtet mot det fjerne og uendelige, gransket realisten det nære og konkrete. Der natten og drømmen rådde hos den ene, hersket dagslys og sosial observasjon hos den andre. Likevel deler de noe: begge undersøker menneskets indre og dets plass i tilværelsen - bare med helt ulike briller.

Oppsummering

Vi har fulgt tysk litteratur gjennom to motsatte epoker. Romantikken (ca. 1795-1848) dyrket følelser, fantasi og individuell frihet som en reaksjon mot opplysningstidens fornuft. Kjernebegrepet var Sehnsucht, lengselen mot det uoppnåelige, og temaene var natur, natt og drøm. Eichendorff, Novalis, E.T.A. Hoffmann og brødrene Grimm hører hit.

Realismen (ca. 1848-1890) snudde blikket mot virkeligheten og hverdagslivet, med detaljert og objektiv stil. Fontane (Effi Briest), Storm (Der Schimmelreiter) og Keller skildret sosiale forhold og individets plass i samfunnet. Sammen viser de to epokene hvordan litteraturen pendler mellom drøm og virkelighet - mellom lengselen mot det fjerne og granskingen av det nære.