16.1 Grammatik-Wiederholung für Fortgeschrittene

Nar alle brikkene skal falle pa plass

Forestill deg at du star foran et stort puslespill. Du har jobbet med det i lang tid -- en brikke her, en brikke der -- og na, mot slutten, begynner du endelig a se det store bildet. Brikkene du la for lenge siden gir plutselig mer mening nar de kobles sammen med de nyeste. Slik er det ogsa med avansert tysk grammatikk.

Gjennom hele Tysk niva 3 har du lært en rekke avanserte strukturer: der Konjunktiv I for indirekte tale, der Konjunktiv II for hypotetiske situasjoner og hoflighet, das Passiv i ulike tempus, die Nominalisierung for a gjore verb og adjektiv om til substantiv, og der erweiterte Infinitiv med sine "zu"-konstruksjoner. Hver for seg er de håndterbare. Men pa eksamen forventes det at du behersker dem alle -- og at du kan kombinere dem i flytende, korrekt tekst.

I dette kapittelet skal vi ta et skritt tilbake og se pa helheten. Vi repeterer ikke bare reglene, men ser pa sammenhengen mellom dem, og -- viktigst av alt -- vi identifiserer de typiske fellene der norske elever snubler. For det er et monster: de samme feilene dukker opp igjen og igjen pa eksamen. Kjenner du fellene, kan du unnga dem.

La oss begynne med den strukturen som kanskje forvirrer flest: konjunktiven.

Konjunktivens to ansikter

Pa norsk har vi knapt nok konjunktiv lenger. Vi sier "Leve kongen!" og "Vare sa snill," men ellers bruker vi den nesten aldri. Pa tysk derimot er konjunktiven hoyst levende, og den har to helt forskjellige jobber.

Der Konjunktiv I er indirekte tales spesialist. Nar du gjengir hva noen har sagt uten a ta stilling til om det er sant, bruker du Konjunktiv I. Tenk pa det som en noytral rapportform: "Der Minister sagt, die Wirtschaft wachse." Ministeren sier at okonomien vokser -- men du bare rapporterer, du bekrefter ikke. Konjunktiv I dannes av infinitivstammen pluss endelsene -e, -est, -e, -en, -et, -en. For verbet "sein" gir dette "sei" i tredje person entall, og for "haben" gir det "habe." Men her dukker det forste problemet opp: for mange verb er Konjunktiv I identisk med vanlig indikativ. "Sie haben" (indikativ) og "sie haben" (Konjunktiv I) ser helt like ut. Og da kommer Konjunktiv II til unnsetning.

Der Konjunktiv II er hypotetikkens mester. Han brukes for ting som ikke er virkelige: "Wenn ich reich ware, wurde ich reisen" (Hvis jeg var rik, ville jeg reise). Han brukes for hoflige foresporsler: "Konnten Sie mir helfen?" (Kunne De hjelpe meg?). Og han brukes for onsker: "Ich wunschte, ich hatte mehr Zeit" (Jeg onsket at jeg hadde mer tid). Men han har altsa ogsa en vikarierende rolle: nar Konjunktiv I er identisk med indikativ, trer Konjunktiv II inn i indirekte tale. "Sie sagen, sie hatten keine Zeit" -- her bruker vi "hatten" (Konjunktiv II) fordi "haben" (Konjunktiv I) er identisk med indikativ.

La oss se dette i praksis. Direkte tale: "Die Lehrerin sagt: 'Alle Schuler haben die Prufung bestanden.'" Indirekte tale: "Die Lehrerin sagt, alle Schuler hatten die Prufung bestanden." Vi bruker "hatten" fordi "haben" i Konjunktiv I for "sie" (flertall) er identisk med indikativ. Og dette er den mest typiske feilen norske elever gjor: de bruker rett og slett indikativ i indirekte tale. "Er sagte, er war krank" i stedet for "Er sagte, er sei krank." Pa norsk klarer vi oss uten konjunktiv i indirekte tale, sa det foler seg unodvendig -- men pa tysk er det obligatorisk i formell skriftsprak.

Konjunktiv II dannes fra preteritumstammen av sterke verb med umlaut og passende endelser. "Kommen" gir "kame," "gehen" gir "ginge," "fahren" gir "fuhre." For svake verb er Konjunktiv II identisk med vanlig preteritum -- "machte" betyr bade "gjorde" (preteritum) og "ville gjore" (Konjunktiv II). Derfor bruker vi "wurde + infinitiv" som erstatning: "Ich wurde machen" er tydeligere enn "Ich machte."

Passiv -- nar handlingen er viktigere enn den som handler

Na gar vi videre til en annen avansert struktur som norske elever ofte sliter med: das Passiv (passiv). Pa norsk bruker vi passiv relativt sjelden sammenlignet med tysk, sa det krever bevisst oving.

Passiv snur setningens perspektiv. I stedet for a fokusere pa hvem som handler (subjektet), fokuserer passiv pa selve handlingen eller den som blir utsatt for den. "Der Lehrer korrigiert die Aufsatze" (Laereren retter stilene) blir til "Die Aufsatze werden korrigiert" (Stilene blir rettet). Plutselig er det stilene, ikke laereren, som star i sentrum.

Tysk har to typer passiv, og det er viktig a skille dem. Vorgangspassiv (prosesspassiv) med "werden" beskriver en handling som pagar: "Das Haus wird gebaut" (Huset bygges -- det er under bygging akkurat na). Zustandspassiv (tilstandspassiv) med "sein" beskriver resultatet av en handling: "Das Haus ist gebaut" (Huset er bygget -- det er ferdig).

Passiv finnes i alle tempus, og det er her det blir krevende. I presens er det greit: "wird gebaut." I preteritum: "wurde gebaut." Men i perfektum dukker den store fellen opp: det heter "ist gebaut worden" -- IKKE "ist gebaut geworden." Denne feilen er sa vanlig at den er verdt a gjenta: i passiv perfektum brukes alltid "worden," aldri "geworden." "Geworden" brukes bare nar "werden" er hovedverb, som i "Er ist Arzt geworden" (Han ble lege).

Passiv med modalverb er ogsa viktig a mestre. Modalverbet beholder sin posisjon, men "werden" flyttes til slutten som infinitiv: "Das Haus muss gebaut werden" (Huset ma bygges). Legg merke til at "werden" star aller sist.

Her er et komplett eksempel som viser aktiv-til-passiv-omforming i preteritum: "Die Firma stellte 50 neue Mitarbeiter ein" blir "50 neue Mitarbeiter wurden (von der Firma) eingestellt." Merk at det separerbare verbet "einstellen" far forstavelsen tilbake til partisipp II: "eingestellt."

Nominalisierung og erweiterte Infinitive -- tyskens favorittverktoey

Na skal vi se pa to strukturer som er typisk tyske og som gir mange norske elever hodebry: die Nominalisierung (substantivering) og der erweiterte Infinitiv (utvidet infinitivkonstruksjon).

Tysk elsker a gjore verb og adjektiv om til substantiv. Mens vi pa norsk sier "a lese er viktig," foretrekker tysk "das Lesen ist wichtig." Verbet "lesen" er blitt til substantivet "das Lesen" -- med stor forbokstav og noytrum artikkel. Dette er nominalisierung i sin enkleste form. Alle verb kan nominaliseres pa denne maten, og resultatet er alltid noytrum: das Essen (spisingen), das Schreiben (skrivingen), das Reisen (reisingen).

Men nominaliseringen gar lenger enn bare verb. Adjektiver kan ogsa substantiveres: "das Gute" (det gode), "der/die Alte" (den gamle). Og tysk har en rikdom av suffiks som bygger substantiver av verb og adjektiver: -ung gir ord som "die Losung" (losningen, fra "losen"), -heit gir "die Freiheit" (friheten, fra "frei"), og -keit gir "die Moglichkeit" (muligheten, fra "moglich"). Disse monsteret er enormt produktive i formell tysk. "Die Entscheidung" (avgjørelsen, fra "entscheiden"), "die Uberlegung" (overveielsen, fra "uberlegen"), "die Bedeutung" (betydningen, fra "bedeuten") -- listen er nesten uendelig.

Sa har vi der erweiterte Infinitiv, den utvidede infinitivkonstruksjonen. Det er en gruppe ord som inneholder et verb i infinitiv med "zu," pluss eventuelle tillegg. Det finnes tre hovedtyper.

Den forste er enkel infinitiv med "zu": "Es ist wichtig, die Grammatik regelmaessig zu wiederholen" (Det er viktig a repetere grammatikken jevnlig). Legg merke til kommaet for infinitivgruppen og "zu" rett foran infinitiven.

Den andre er formalsformen "um...zu": "Sie lernt Deutsch, um in Deutschland zu studieren" (Hun lærer tysk for a studere i Tyskland). Her angir "um" formalet, og "zu" star foran infinitiven.

Den tredje inkluderer "ohne...zu" (uten a) og "anstatt...zu" (i stedet for a): "Er ging weg, ohne sich zu verabschieden" (Han gikk uten a ta farvel) og "Anstatt zu lernen, spielte er Computerspiele" (I stedet for a lære, spilte han dataspill).

Og her kommer en viktig detalj som mange glemmer: ved separerbare verb setter man "zu" mellom forstavelsen og verbet. "Anfangen" gir "anzufangen," "aufhoren" gir "aufzuhoren," og "einkaufen" gir "einzukaufen." Plasseringen av "zu" ved separerbare verb er en klassisk eksamensfelle.

Setningsklammen -- det usynlige skjelettet

En siste struktur fortjener oppmerksomhet i denne repetisjonen: die Satzklammer (setningsklammen). Den er selve ryggraden i tysk setningsbygning, og den styrer hvor verbet havner i ulike setningstyper.

I hovedsetninger gjelder V2-regelen: det boyde verbet star alltid pa andre plass. Forsteplassen kan være subjektet ("Ich lese ein Buch"), men den kan ogsa være et annet ledd ("Gestern las ich ein Buch" eller "Ein Buch lese ich selten"). Uansett hva som star forst, er det boyde verbet pa plass to. Har setningen et uboyd verb (partisipp, infinitiv), havner det helt til slutt: "Ich habe gestern ein Buch gelesen." Det boyde verbet "habe" og partisippet "gelesen" danner en klamme rundt resten av setningen.

I leddsetninger derimot flyttes det boyde verbet helt til slutt: "...weil ich gestern ein Buch gelesen habe." Na star "habe" etter "gelesen." Og etter leddsetningen, nar hovedsetningen fortsetter, kommer inversjon: "Weil ich mude war, ging ich fruh ins Bett" -- "ging" (verbet) kommer for "ich" (subjektet).

Denne kombinasjonen -- verb til slutt i leddsetning, inversjon i hovedsetning etter leddsetning -- er den feilen norske elever oftest gjor pa eksamen. Pa norsk sier vi "Fordi jeg var trott, gikk jeg tidlig til sengs" med lik ordstilling. Pa tysk ma du tenke aktivt pa verbets posisjon.

La oss oppsummere de fem typiske feilene som dukker opp pa eksamen: For det forste, bruk av indikativ i stedet for konjunktiv i indirekte tale. For det andre, bruk av "geworden" i stedet for "worden" i passiv perfektum. For det tredje, feil plassering av "zu" i utvidede infinitivkonstruksjoner. For det fjerde, glemme inversjon i hovedsetning etter leddsetning. Og for det femte, feil ordstilling i leddsetninger der verbet ikke star til slutt. Kjenner du disse fem fellene, har du allerede eliminert de vanligste feilkildene.

Oppsummering: Fem brikker i det store puslespillet

La oss samle tradene fra dette kapittelet. Du har na repetert de fem viktigste avanserte grammatikkstrukturene i tysk, og sett hvordan de henger sammen.

Konjunktiv I brukes i indirekte tale for a rapportere hva noen har sagt. Den dannes av infinitivstammen pluss spesielle endelser. Nar Konjunktiv I er identisk med indikativ, brukes Konjunktiv II i stedet. Typisk feil: a bruke indikativ i indirekte tale.

Konjunktiv II brukes for ureelle betingelser, hoflige foresporsler og onsker. Sterke verb far umlaut pa preteritumstammen, svake verb erstattes med "wurde + infinitiv." Typisk feil: glemme inversjon i hovedsetning etter "wenn"-leddsetning.

Passiv snur setningens perspektiv fra den som handler til handlingen selv. Vorgangspassiv (werden + Partizip II) beskriver prosess, Zustandspassiv (sein + Partizip II) beskriver resultat. Typisk feil: "geworden" i stedet for "worden" i perfektum passiv.

Nominalisierung gjor verb og adjektiv om til substantiv og er typisk for formell tysk. De viktigste suffiksene er -ung, -heit og -keit. Alle nominaliserte verb er noytrum: das Lesen, das Essen, das Reisen.

Erweiterte Infinitive bruker "zu" foran infinitiven. Det finnes tre typer: enkel (zu + infinitiv), formal (um...zu), og "uten a" / "i stedet for a" (ohne...zu / anstatt...zu). Ved separerbare verb plasseres "zu" mellom forstavelse og verbstamme: "aufzustehen." Typisk feil: feil plassering av "zu."

Og die Satzklammer styrer hele setningsbyggingen: V2 i hovedsetning, verb til slutt i leddsetning, inversjon etter leddsetning. Dette er det usynlige skjelettet som holder alt sammen.