13.3 Der deutsche Film

Lys, kamera -- Geschichte!

Det er 1927. I en morkt kinosal i Berlin sitter publikum med apne munner. Pa lerretet ser de en by de aldri har sett maken til: enorme skyskrapere som rekker mot himmelen, flygende biler mellom bygningene, og under bakken -- et helvete av maskiner der arbeidere sliter som slaver. Det er Fritz Langs Metropolis, og det er noe av det mest ambisiose som noensinne er blitt filmet.

Filmen var en kommersiell fiasko ved premieren. Publikum skjonte ikke helt hva de sa. Men Metropolis ville bli anerkjent som et av filmhistoriens aller viktigste verk -- en dystopisk visjon som pavirket alt fra Blade Runner til The Matrix.

Og det er bare begynnelsen pa historien om tysk film. For tysk film er ikke bare en nasjonal filmtradisjon. Den er en av filmkunstens store soyler, med tre tydelige høydepunkter: den ekspresjonistiske stumfilmen pa 1920-tallet, den politisk engasjerte Neue Deutsche Film pa 1960-70-tallet, og en ny gullalder av samtidsfilm etter gjenforeningen. I dette kapittelet skal vi reise gjennom alle tre periodene.

Skygger pa lerretet -- Stummfilm og ekspresjonisme

La oss starte i begynnelsen -- eller i hvert fall nær begynnelsen av filmens historie. Pa 1910- og 1920-tallet var Tyskland et av verdens viktigste filmland. Og de tyske filmskaperne gjorde noe ingen andre gjorde: de brukte filmen som et ekspresjonistisk medium, pa samme mate som malerne i Die Brucke brukte lerretet.

Der Stummfilm -- stumfilmen -- var det store formatet. Uten lyd matte filmskaperne fortelle historier utelukkende gjennom bilder. Og de tyske ekspresjonistiske filmskaperne skapte bilder som aldri var sett for.

I 1920 kom "Das Cabinet des Dr. Caligari" -- en film som ser ut som et mareritt brakt til live. Kulissene er skjeve, veggene heller, skyggene er malte rett pa settene. Ingenting er normalt. Ingenting er trygt. Filmen regnes som selve grunnsteinen i ekspresjonistisk film.

To ar senere, i 1922, kom "Nosferatu" -- F.W. Murnaus uautoriserte versjon av Bram Stokers Dracula. Skuespilleren Max Schreck som den spekelseslignende vampyren Count Orlok skapte bilder som fortsatt forekommer i populaerkulturen. Nosferatu er sannsynligvis den mest innflytelsesrike skrekkfilmen noensinne.

Og sa, i 1927, kom altsa "Metropolis" av Fritz Lang. Som en tysk tekst beskriver den: "Der Stummfilm zeigt eine dystopische Zukunftsstadt, in der die Arbeiter unter der Erde schuften, wahrend die Reichen in luxuriosen Wolkenkratzern leben." Filmen viser en dystopisk fremtidsby der arbeiderne sliter under jorden, mens de rike lever i luksoriose skyskrapere. Temaene -- sosial ulikhet (soziale Ungleichheit), teknologi (Technologie) og menneskelighet (Menschlichkeit) -- er like relevante i dag som i 1927.

Disse filmene var einflussreich -- innflytelsesrike -- pa en mate som er vanskelig a overdrive. Hollywood lærte av dem. Da nazistene tok makten, flyktet mange tyske filmskapere til USA og tok teknikkene sine med seg. Fritz Lang selv dro til Hollywood og ble en viktig regissor der.

Viktige filmbegreper:

Neuer Deutscher Film -- Opproerets kino

Etter andre verdenskrig la tysk film i ruiner -- bade bokstavelig og kunstnerisk. Pa 1950-tallet produserte den tyske filmindustrien stort sett harmloe underholdningsfilm. Unge tyske filmskapere kalte det foraktelig "Opas Kino" -- bestefars kino. Kedsommelig, kommersiell og feig.

I 1962 kom oppgjoerets time. Under filmfestivalen i Oberhausen undertegnet 26 unge filmskapere et manifest som erklarte: "Der alte Film ist tot. Wir glauben an den neuen." -- Den gamle filmen er dod. Vi tror pa den nye. Das Oberhausener Manifest ble et vendepunkt (Wendepunkt) i tysk filmhistorie og markerte fodselen av der Neue Deutsche Film -- den nye tyske filmen.

Fire regissorer ble baerebjelkene i denne bevegelsen:

Rainer Werner Fassbinder (1945-1982) var utrolig produktiv -- over 40 filmer pa bare 16 ar. Han døde tragisk ung, bare 37 ar gammel. Fassbinders filmer handler om undertrykkelse, klasse, homofili og Tysklands vanskelige forhold til sin egen historie. "Die Ehe der Maria Braun" (1979) folger en kvinne gjennom etterkrigstidens Tyskland og er et skarpt portrett av et land som gjor alt for a glemme. "Angst essen Seele auf" (1974, "Frykt spiser sjel opp") handler om forholdet mellom en eldre tysk kvinne og en ung marokkansk gjestearbeider.

Werner Herzog (f. 1942) er kanskje den mest eksentriske av dem alle. Han lager ekstreme, visjonaere filmer, ofte med den like eksentriske skuespilleren Klaus Kinski. "Aguirre, der Zorn Gottes" (1972) handler om en spansk conquistadors galskap i Amazonas. "Fitzcarraldo" (1982) handler om en mann som vil dra et dampskip over et fjell i jungelen -- og Herzog insisterte pa a faktisk gjore det under innspillingen. Han er ogsa anerkjent som dokumentarfilmskaper.

Wim Wenders (f. 1945) er den mest poetiske av de fire. Hans filmer er kontemplative og vakre. "Der Himmel uber Berlin" (1987, "Himmelen over Berlin") handler om to engler som observerer menneskene i det delte Berlin. Filmen ble remaken til Hollywood-filmen "City of Angels" med Nicolas Cage. "Paris, Texas" (1984) vant Gullpalmen i Cannes.

Volker Schlondorff (f. 1939) filmatiserte Gunter Grass' roman "Die Blechtrommel" (Blikktrommen) i 1979. Filmen vant bade Gullpalmen i Cannes og Oscar for beste fremmedspraklige film.

Disse regissorene avviste det kommersielle (lehnten das konventionelle, kommerzielle Kino ab) og ville lage filmer som kritisk reflekterte det tyske samfunnet (die deutsche Gesellschaft kritisch reflektieren). De ble de viktigste representantene (die wichtigsten Vertreter) for en bevegelse som gjorde tysk film internasjonalt kjent igjen.

Samtidsfilm -- Nar Tyskland ser seg i speilet

Etter gjenforeningen i 1990 begynte en ny aera for tysk film. En generasjon filmskapere tok fatt pa Tysklands kompliserte historie -- delingen, muren, DDR, nazismen -- og laget filmer som bade var kunstnerisk sterke og internasjonalt suksessrike.

"Good Bye, Lenin!" (2003) av Wolfgang Becker er en komedie-drama med et genialt premiss: en ung mann i Ost-Berlin mister sin mor i en koma rett for murens fall. Nar hun vakner, tror legene at ethvert sjokk kan drepe henne. Sa Alex bestemmer seg for a late som om DDR fortsatt eksisterer -- midt i den totale omveltningen. Filmen er bade morsom og hjerteskjaerende, og ga opphav til begrepet "Ostalgie" -- nostalgi for Ost-Tyskland.

"Der Untergang" (2004) av Oliver Hirschbiegel skildrer Hitlers siste dager i bunkeren i Berlin. Bruno Ganz' portrett av Hitler ble verdenskjent -- og fikk et uventet etterlivet som internett-meme (den berømte "Hitler finner ut"-videoen bruker en scene fra denne filmen). Men filmen er et dodserioest drama om et regimes siste krampetrekninger.

"Das Leben der Anderen" (2006) av Florian Henckel von Donnersmarck er kanskje den mest anerkjente tyske filmen i moderne tid. Handlingen (die Handlung) utspiller seg i Ost-Berlin i 1984. Stasi-kapteinen Gerd Wiesler far i oppdrag (erhalt den Auftrag) a overvaake dramatikeren Georg Dreyman og hans kjaereste, skuespillerinnen Christa-Maria Sieland. Men mens han avlytter livene deres (ihr Leben belauscht), begynner Wiesler a stille sporsmaalstegn ved sine overbevisninger (seine Uberzeugungen in Frage zu stellen). Filmen viser inntrengende (eindringlich) hvordan total overvaking odelegger mennesker -- bade de overvakede og overvakerne. Den vant Oscar for beste fremmedspraklige film.

"Toni Erdmann" (2016) av Maren Ade er en tragikomisk film om forholdet mellom en far og datter, nominert til Oscar og vinner av flere europeiske priser.

Tysk film fortsetter a være relevant, og Berlinale -- Berlin International Film Festival -- er en av verdens tre storste filmfestivaler, sammen med Cannes og Venezia. Den deler ut Gullbjornen (Goldener Bar) som hovedpris.

Tysk film og den vanskelige historien

Noe som gar igjen i tysk film er et behov for a gjore opp med fortiden. Tysk film handler ofte om historie, identitet og det a forholde seg til det som har skjedd -- enten det er nazismen, DDR-tiden eller gjenforeningen.

Stummfilmperioden var preget av angst og usikkerhet etter forste verdenskrig. De forvrengte bildene i "Das Cabinet des Dr. Caligari" og den uhyggelige vampyren i "Nosferatu" kan leses som uttrykk for et samfunn i krise. Neuer Deutscher Film var et direkte opprror mot foreldregenerasjonens taushet om nazitiden -- Fassbinder, Herzog og Wenders ville tvinge Tyskland til a se seg selv i oynene. Og samtidsfilmene etter gjenforeningen handler om a forstå hva DDR var, hva muren gjorde med mennesker, og hvem tyskerne er na.

Den tyske filmkritikken (die Filmkritik) har en sterk tradisjon. Tyske filmtidsskrifter og kritikere analyserer film som kunstverk og som sosiale dokumenter. Filmens rolle er ikke bare a underholde -- den er a provosere, a stille sporsmaal, a tvinge oss til a tenke.

Og kanskje er det nettopp dette som gjor tysk film sa spesiell. Fra de ekspresjonistiske skyggene i 1920-tallets stumfilmer til de intime portrettene av DDR-tidens overvakingssamfunn -- tysk film tar aldri den lette veien ut. Den ser mennesker i oynene, ogsa nar det er ubehagelig. Og det er noe vi alle kan lære av.