6.3 Das politische System Deutschlands

Et system bygget for å hindre maktmisbruk

Når du har lest om Tysklands mørke 1900-tall, gir landets nåværende politiske system plutselig mye mening. Etter erfaringen med nazidiktaturet ble det moderne Tyskland bevisst utformet for å spre makten og hindre at én person eller én gruppe noensinne igjen skulle kunne ta total kontroll. Resultatet er et gjennomtenkt demokrati som er verdt å forstå.

Tyskland er en forbundsrepublikk - Bundesrepublik. Det betyr at makten er delt mellom forbundsstaten (Bund) og de 16 delstatene (Länder). Systemet hviler på noen grunnprinsipper: demokrati og rettsstat, et føderalt system, et parlamentarisk demokrati og en sosial markedsøkonomi.

For å forstå systemet trenger du å kjenne institusjonene. Der Bundestag er Forbundsdagen, altså parlamentet. Der Bundesrat er Forbundsrådet, der delstatene er representert. Der Bundespräsident er forbundspresidenten, statsoverhodet. Der Bundeskanzler er forbundskansleren, regjeringssjefen. Die Bundesregierung er regjeringen. Og das Grundgesetz er Grunnloven. Legg merke til hvordan Bund- (forbund) går igjen i navnene. La oss se hvordan brikkene spiller sammen.

Bundestag og Bundesrat - de to kamrene

Hjertet i det tyske demokratiet er to forsamlinger som arbeider på hver sin måte. Det er lurt å holde dem fra hverandre, for de har ulike roller.

Der Bundestag er Tysklands parlament. Det har minst 598 medlemmer (noen ganger flere på grunn av såkalte overskuddsmandater), og medlemmene velges direkte av folket hvert fjerde år. Bundestags hovedoppgaver er å vedta lover, velge forbundskansleren og kontrollere regjeringen. For en nordmann ligner Bundestag mest på Stortinget.

Der Bundesrat er noe annet. Det representerer de 16 delstatene og har 69 medlemmer. Disse er ikke valgt direkte av folket, men sendt av delstatsregjeringene. Bundesrats hovedoppgaver er å godkjenne lover som angår delstatene, og å representere delstatenes interesser overfor forbundsstaten. Det finnes ikke noe direkte tilsvarende organ i Norge - Bundesrat er en konsekvens av at Tyskland er en føderasjon der delstatene har reell makt. Når du skal koble institusjon og funksjon, hjelper det å huske: Bundestag vedtar lover, kansleren (Bundeskanzler) er regjeringssjef, presidenten (Bundespräsident) er statsoverhode, og das Grundgesetz er Grunnloven.

Kansleren og partiene

Den mektigste politiske skikkelsen i Tyskland er der Bundeskanzler - forbundskansleren - som tilsvarer statsministeren i Norge. Kansleren velges av Bundestag og leder regjeringen. Gjennom historien har noen kanslere satt dype spor: Konrad Adenauer var den første kansleren (1949-1963), Willy Brandt er kjent for sin tilnærming til øst (Ostpolitik), Helmut Kohl ble «gjenforeningskansleren», Angela Merkel var den første kvinnelige kansleren (2005-2021), og Olaf Scholz overtok i 2021.

Tysk politikk er flerpartipolitikk, og du bør kjenne de største partiene og hvor de står. CDU/CSU (de kristeligdemokratiske unionene) er konservative og ligger på sentrum-høyre. SPD (sosialdemokratene) ligger på sentrum-venstre. Bündnis 90/Die Grünen er et miljøparti, også på sentrum-venstre. FDP (de frie demokratene) er et liberalt sentrumsparti. Die Linke er et venstreparti, og AfD (Alternative für Deutschland) er et høyrepopulistisk parti.

En viktig egenskap ved systemet er at intet parti vanligvis får flertall alene. Derfor må flere partier nesten alltid samarbeide i en koalisjon for å danne regjering. Et eksempel er Scholz-regjeringen fra 2021, som kalles en Ampelkoalition - en «trafikklys-koalisjon» - fordi den består av SPD (rød), Grüne (grønn) og FDP (gul), partifargene som danner et trafikklys. Slik tvinger systemet fram kompromiss og samarbeid.

Delstatene og det smarte valgsystemet

To siste brikker hører med: delstatene og hvordan tyskerne faktisk stemmer. Tyskland består av 16 Bundesländer (delstater), hver med sin egen regjering og sitt eget parlament. De største er Nordrhein-Westfalen (mest folkerikt) og Bayern (størst i areal). Tre av dem er bystater: Berlin (hovedstaden), Hamburg og Bremen. De østlige delstatene - Sachsen, Thüringen, Brandenburg, Sachsen-Anhalt og Mecklenburg-Vorpommern - tilhørte tidligere DDR. Hver delstat (unntatt bystatene) ledes av en ministerpräsident.

Det virkelig oppfinnsomme er valgsystemet. Ved valg til Bundestag har hver velger nemlig to stemmer. Den første, die Erststimme, brukes til å velge en bestemt kandidat fra ens egen valgkrets - et direkte mandat. Den andre, die Zweitstimme, brukes til å velge et parti, og det er denne som avgjør hvor sterkt partiet blir representert i Bundestag. Zweitstimme er faktisk den viktigste av de to.

For å hindre at parlamentet blir oppstykket av små partier, finnes en sperregrense, die Sperrklausel (også kalt fem-prosent-grensen). Et parti må få minst fem prosent av andrestemmene, eller vinne minst tre direktemandater, for å komme inn i Bundestag. Slik beskrev en velger valgdagen på tysk: «Am Wahltag gehe ich ins Wahllokal. Dort bekomme ich meinen Stimmzettel. Ich mache zwei Kreuze - eins für die Erststimme und eins für die Zweitstimme. Dann werfe ich den Stimmzettel in die Wahlurne.» Vil du følge med på tysk politikk, gir nettsteder som tagesschau.de gode nyheter på lettlest tysk.

Oppsummering

Vi så hvordan Tyskland styres - et system bevisst bygget for å spre makt. Landet er en forbundsrepublikk der makten deles mellom Bund og 16 Länder. De to sentrale forsamlingene er Bundestag (parlamentet, valgt direkte, vedtar lover og velger kansleren) og Bundesrat (representerer delstatene). Der Bundeskanzler er regjeringssjefen, mens der Bundespräsident er statsoverhodet, og das Grundgesetz er Grunnloven.

Tysk politikk har mange partier - CDU/CSU, SPD, Grüne, FDP, Die Linke og AfD - og siden ingen vanligvis får flertall alene, dannes koalisjoner som Ampelkoalition (SPD, Grüne, FDP). Til slutt lærte vi at hver velger har to stemmer: Erststimme (en kandidat) og Zweitstimme (et parti, den viktigste), og at die Sperrklausel på fem prosent holder de minste partiene ute. Alt sammen er utformet for å verne demokratiet.