5.1 Klassiker der deutschen Literatur

To navn som henger sammen for alltid

Hvis du nevner tysk litteratur for en tysker, dukker to navn nesten alltid opp i samme åndedrag: Goethe og Schiller. Det er som å si Beatles uten å nevne både Lennon og McCartney. Disse to mennene levde på slutten av 1700-tallet, ble nære venner, og sammen skapte de den mest berømte epoken i tysk litteraturhistorie. Men før vi blir kjent med dem, er det greit å vite at de hører hjemme i en større fortelling.

Tysk litteratur har flere store perioder. Weimarer Klassik (ca. 1786-1805) er tiden til Goethe og Schiller. Etter dem kom Romantikken (ca. 1795-1848) med navn som Novalis og E.T.A. Hoffmann, og deretter Realismen (ca. 1848-1890) med Fontane og Storm. I dette kapittelet stopper vi ved den første og mest strålende av disse periodene.

Det spesielle med Weimar-klassikken er at den vokste fram i en liten by. Weimar var et lite hertugdømme, ikke noe maktsentrum, men det ble et kulturelt kraftsentrum nettopp fordi Goethe og hertug Carl August trakk dit de beste hodene. Her, i denne lille byen, ble verk skrevet som fortsatt leses over hele verden. La oss møte de to mennene som gjorde det mulig.

Goethe - Tysklands største dikter

Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) er for tysk litteratur det Shakespeare er for engelsk. Han ble født i Frankfurt am Main, studerte egentlig jus, men endte opp som forfatter, vitenskapsmann og politiker. Det meste av sitt lange liv bodde han i Weimar, og han regnes som Tysklands aller største dikter. Få har skrevet så mye og i så mange sjangre.

Verkene hans spenner vidt. Som ung slo han gjennom med brevromanen Die Leiden des jungen Werthers (1774), en historie om ulykkelig kjærlighet som ble en sensasjon i hele Europa. Senere kom utviklingsromanen Wilhelm Meisters Lehrjahre (1795-96), utallige dikt og ballader, og fremfor alt dramaet Faust (del I og II, 1808 og 1832), som regnes som hans mesterverk.

Faust fortjener et eget blikk, for det er kjernen i Goethes tenkning. Doktor Faust er en lærd mann som er dypt misfornøyd med livet til tross for all sin kunnskap. Han inngår en pakt med djevelen Mephisto: djevelen skal gi ham alt han ønsker, men får sjelen hans hvis Faust noen gang blir helt tilfreds. Dramaet kretser om menneskets evige streben etter mer, kampen mellom godt og ondt om sjelen, kjærlighet og skyld gjennom forholdet til Gretchen, og spørsmålet om forløsning. Det berømte sitatet «Zwei Seelen wohnen, ach! in meiner Brust» (to sjeler bor, akk, i mitt bryst) fanger Fausts indre splittelse. Et annet typisk Goethe-sitat lyder: «Auch aus Steinen, die einem in den Weg gelegt werden, kann man Schönes bauen» - også av steiner som legges i ens vei, kan man bygge noe vakkert. Steinene er problemene, og budskapet er optimistisk: motgang kan bli til noe godt. Legg merke til grammatikken her - die einem in den Weg gelegt werden er en relativsetning med passiv.

Schiller - dramatikeren og dikteren

Friedrich Schiller (1759-1805) er den andre halvdelen av denne berømte duoen. Han ble født i Marbach am Neckar og utdannet seg faktisk til lege, men valgte litteraturen. Fra 1794 ble han en nær venn av Goethe, og det var dette vennskapet som virkelig tente Weimar-klassikken. Schiller døde ung, bare 45 år gammel, men rakk å etterlate seg et enormt forfatterskap.

Schiller er fremfor alt kjent som dramatiker. Han slo gjennom med Die Räuber (1781), et opprørsk drama om frihet og rettferdighet, og fulgte opp med Kabale und Liebe (1784) og det historiske dramaet Wilhelm Tell (1804) om den sveitsiske frihetshelten. Men hans mest berømte enkelttekst er kanskje et dikt: An die Freude (1785).

Dette diktet har fått et liv langt utover litteraturen. Det begynner «Freude, schöner Götterfunken, Tochter aus Elysium» - glede, vakre guddommelige gnist, datter fra Elysium. Her personifiseres gleden som en guddommelig skikkelse, og Elysium er paradiset i gresk mytologi. Diktet feirer menneskelig brorskap og glede. Det aller mest oppsiktsvekkende er at Beethoven satte musikk til det i sin niende symfoni - og i dag er denne melodien EUs offisielle hymne. Slik klinger Schillers ord fortsatt over hele Europa, mer enn to hundre år etter at han skrev dem.

Weimarer Klassik - idealene bak

Når to slike forfattere jobber side om side i samme lille by, oppstår det noe mer enn enkeltverk - det oppstår en hel ånd, en epoke med felles idealer. Perioden da Goethe og Schiller samarbeidet i Weimar, kalles Weimarer Klassik, og den har noen tydelige kjennetegn det er verdt å forstå.

For det første hviler den på humanistiske idealer: en grunnleggende tro på menneskets iboende godhet og evne til å vokse. For det andre søker den balanse og harmoni, sterkt inspirert av den greske antikken, som de så på som et forbilde for skjønnhet og mål. For det tredje står begrepet Bildung sentralt - et ord som betyr dannelse eller selvutvikling, tanken om at mennesket gjennom kunst og kunnskap kan forme seg selv til noe bedre. Og for det fjerde finnes en idé om universalitet: kunst og litteratur skulle være for alle, ikke bare for en elite.

Disse idealene er ikke bare tørre begreper - de gjennomsyrer verkene. Faust handler nettopp om menneskets streben og utvikling, altså om Bildung. An die Freude feirer det universelle, brorskapet mellom alle mennesker. Vil du oppleve dette på nært hold, kan du faktisk reise til Weimar i dag: byen er UNESCO-verdensarvsted, og du kan besøke både Goethes og Schillers hjem, museer og teateret der verkene deres ble urfremført. Slik lever idealene fra Weimar-klassikken videre, både i bøkene og i selve byen.

Oppsummering

Vi ble kjent med tysk litteraturs mest berømte duo. Goethe (1749-1832), født i Frankfurt og bosatt i Weimar, regnes som Tysklands største dikter med verk som brevromanen Die Leiden des jungen Werthers og fremfor alt dramaet Faust, der doktor Faust inngår en pakt med Mephisto og striden står om menneskets streben, godt mot ondt og forløsning. Schiller (1759-1805), utdannet lege og Goethes nære venn, ble den store dramatikeren med Die Räuber og Wilhelm Tell, og skrev diktet An die Freude, som lever videre som EUs hymne i Beethovens niende symfoni.

Sammen skapte de Weimarer Klassik, en epoke preget av humanistiske idealer, balanse inspirert av antikken, begrepet Bildung (dannelse) og en tro på universell kunst. Weimar, et lite hertugdømme, ble et kultursentrum og er i dag UNESCO-verdensarvsted - et levende minne om de to mennene som formet tysk litteratur for alltid.