2.3 Die Farben - Fargene

En verden av farger

Du står foran et utstillingsvindu i en tysk butikk og vil si: «Jeg liker den blå jakken». Eller noen spør hva favorittfargen din er. For å beskrive verden rundt deg -- klær, ting, natur -- trenger du farger. De er blant de mest nyttige og brukte ordene i ethvert språk.

I dette kapittelet lærer vi de vanligste fargene på tysk, hvordan du beskriver ting med dem, og en liten grammatisk hemmelighet: en farge oppfører seg forskjellig om den står foran et substantiv eller alene etter verbet. Vi skal også lære å lage nyanser -- lyseblått og mørkegrønt -- og å snakke om favorittfargen din. La oss male verden på tysk.

Grunnfargene

La oss begynne med selve fargekartet. De viktigste fargene på tysk er: rot (rød), blau (blå), gelb (gul), grün (grønn), weiß (hvit), schwarz (svart), braun (brun), orange (oransje), rosa eller pink (rosa), lila eller violett (lilla) og grau (grå).

Noen av dem ligner litt på norsk -- braun og «brun», blau og «blå» -- mens andre må pugges, som gelb (gul) og grün (grønn), som er lette å forveksle. Legg merke til den tyske bokstaven ß i weiß (hvit) og ü-en i grün (grønn).

Nå kan du allerede peke på ting og navngi fargen: rot, blau, grün. Vil du teste deg selv, tenk på det tyske flagget -- det er schwarz, rot, gold (svart, rødt, gull). Med disse elleve fargene kan du beskrive nesten alt du ser rundt deg.

Når farger beskriver ting -- en grammatisk hemmelighet

Nå kommer det som virkelig skiller en nybegynner fra en som kan litt mer. En farge oppfører seg ulikt avhengig av hvor i setningen den står.

Når fargen står alene etter verbet (som etter ist), bøyes den ikke i det hele tatt. Da bruker du fargen i grunnform: Der Ball ist rot (ballen er rød), Die Blume ist gelb (blomsten er gul), Das Gras ist grün (gresset er grønt). Enkelt og greit -- ingen endring.

Men når fargen står foran et substantiv, må den bøyes etter kjønn: der rote Ball (den røde ballen, hankjønn), die rote Blume (den røde blomsten, hunkjønn), das rote Auto (den røde bilen, intetkjønn). Her får fargen en endelse, vanligvis -e.

Husk hovedregelen: står fargen etter «ist», la den være i fred. Står den foran et substantiv, må den bøye seg. For å beskrive verden kan du nå si ting som Der Himmel ist blau (himmelen er blå) og Der Schnee ist weiß (snøen er hvit) helt uten å bekymre deg for endelser.

Nyanser og favorittfarge

Verden er sjelden bare «blå» -- den kan være lyseblå eller mørkeblå. På tysk lager du nyanser med to enkle ord: hell betyr «lys», og dunkel betyr «mørk». Du setter dem rett foran fargen. Slik blir det hellblau (lyseblått) og dunkelblau (mørkeblått), hellgrün (lysegrønt) og dunkelgrün (mørkegrønt), hellrot og dunkelrot. Mønsteret er alltid det samme: hell/dunkel + farge.

Til slutt det personlige spørsmålet alle elsker: favorittfargen. Du spør Was ist deine Lieblingsfarbe? (hva er favorittfargen din?), og svarer Meine Lieblingsfarbe ist... -- favorittfargen min er... For eksempel Meine Lieblingsfarbe ist grün (favorittfargen min er grønn). Ordet Lieblings- betyr «favoritt-» og kan settes foran mange ord senere.

Nå kan du beskrive nøyaktig hvilken farge du mener: Der Himmel ist hellblau (himmelen er lyseblå). Med grunnfargene, bøyningsregelen og nyansene har du et helt fargespråk klart til bruk.

Oppsummering

Nå kan du fargene på tysk. Du kjenner grunnfargene rot, blau, gelb, grün, weiß, schwarz, braun, grau og flere. Den viktigste regelen er at en farge oppfører seg ulikt: står den alene etter «ist», bøyes den ikke (Der Ball ist rot); står den foran et substantiv, må den bøyes (der rote Ball).

Med hell (lys) og dunkel (mørk) lager du nyanser som hellblau og dunkelgrün. Og du kan snakke om favorittfarge med Was ist deine Lieblingsfarbe? og Meine Lieblingsfarbe ist.... Nå har du et komplett fargespråk til å beskrive klær, ting og naturen rundt deg.