6.1 Skadetyper i idrett

To måter å bli skadet på

Tenk på to utøvere. Den ene vrir ankelen i ett brått øyeblikk og hyler av smerte. Den andre kjenner et lite ubehag under kneskjellen som vokser seg verre over uker. Begge er skadet - men på helt ulikt vis, og det skillet er nøkkelen til både behandling og forebygging.

Skader er en nesten uunngåelig del av idretten, men med god kunnskap om skadetyper og skademekanismer kan risikoen reduseres betraktelig. For trenere, utøvere og helsepersonell er det viktig å forstå hvilke strukturer som kan skades, hvordan det skjer, og hva som skiller de ulike kategoriene.

I denne fortellingen ser vi på hovedinndelingen av idrettsskader og de vanligste skadene i muskler, sener og ledd.

Det plutselige og det snikende

La oss starte med selve skillet. En akutt skade oppstår plutselig som følge av én enkelthendelse - et fall, en kollisjon, en vridning. Den har en tydelig skademekanisme, umiddelbar smerte og ofte hevelse. Eksempler er ankelforstuing, korsbåndsskade, muskelstrekk og brudd. En belastningsskade (overbruksskade) utvikler seg derimot gradvis over dager, uker eller måneder på grunn av gjentatt mekanisk påkjenning. Det finnes ingen enkelt hendelse å peke på - vevet brytes bare ned raskere enn det rekker å reparere seg, og smerten kommer og går og øker sakte. Eksempler er senebetennelse, løperkne, tretthetsbrudd og skinnebeinsplager. Forskjellen er viktig fordi behandlingen og forebyggingen er ulik: akutte skader er vanskelige å forebygge helt og behandles med akutttiltak og rehabilitering, mens belastningsskader kan forebygges gjennom smart treningsplanlegging. I norsk idrett står belastningsskader for omtrent halvparten av alle registrerte skader, men de underrapporteres ofte fordi utøvere fortsetter å trene med smerter.

Den vanligste gruppen er muskelskader, som graderes i tre. Grad 1 er en mild forstrekning med små fiberskader, lokal smerte og 1-3 ukers restitusjon. Grad 2 er en moderat, delvis ruptur med tydelig smerte, hevelse, blålig misfarging og merkbar kraftnedsettelse, med 3-8 ukers restitusjon. Grad 3 er en alvorlig, total ruptur med intens smerte, en følbar grop i muskelen og betydelig funksjonstap - som kan kreve kirurgi og 3-6 måneders restitusjon. De vanligste rammer hamstrings (bakside lår), quadriceps og legg. Og de oppstår oftest under eksentrisk muskelarbeid - når muskelen forlenges samtidig som den er aktivert, som i hamstrings når du bremser opp under løping, eller i quadriceps når du går ned trapper. Da genereres store krefter, og det er den vanligste mekanismen for akutte muskelskader.

Sener og ledd: når strukturen svikter

Fra musklene går vi videre til sener - det sterke bindevevet som knytter muskel til bein. Seneskader er svært vanlige, særlig hos dem som hopper, løper eller kaster mye. Den kroniske formen kalles tendinopati, og her er det verdt å rydde opp i et gammelt begrep. Tidligere snakket man om "tendinitt" eller senebetennelse, men forskning har vist at det sjelden foreligger en aktiv betennelse i kronisk smertefulle sener. I stedet finner man degenerative forandringer i senevevet - uorganisert kollagen og økt innvekst av blodkar og nerver. Derfor rettes behandlingen mot å stimulere senen til reparasjon gjennom progressiv belastning, ikke mot betennelsesdemping. Vanlige tendinopatier er patellar tendinopati (hopperkne, hos volleyball- og basketballspillere), akillestendinopati (hos løpere og ballspillere) og tennisalbue. Kjennetegnene er smerte ved belastning som bedres i hvile, morgenstivhet og gradvis forverring uten behandling. En akutt seneruptur - som akillesseneruptur, vanligst hos menn mellom 30 og 50 - kan oppstå i svekket vev eller ved ekstrem belastning.

Så har vi leddskadene, som rammer leddbånd, leddbrusk, menisker og leddkapsel, og kan være både akutte og kroniske. Leddbånd stabiliserer leddene og graderes som muskelskader: grad 1 er lett overtøyning med intakte fibre, grad 2 en delvis ruptur med moderat instabilitet, og grad 3 en fullstendig ruptur med tydelig instabilitet. De vanligste er de laterale ankelbåndene (den aller hyppigste akutte idrettsskaden), det fremre korsbåndet (ACL, vanlig i fotball, håndball og alpint) og det innvendige sidebåndet i kneet (MCL). ACL fortjener et eget ord: det hindrer leggbeinet i å gli fremover og gir stabilitet ved vridninger. En ACL-skade er spesielt alvorlig fordi båndet har dårlig blodforsyning og heler vanskelig, instabiliteten gir økt risiko for følgeskader på menisk og brusk, rehabiliteringen tar 6-12 måneder, og det er stor fare for ny skade ved retur. Bruskskader er lumske fordi leddbrusk mangler blodforsyning og nesten ikke kan helbrede seg selv. Og meniskskadene i kneet oppstår oftest ved vridning med foten plantet i bakken. Kvinner har forresten 2-8 ganger høyere risiko for ACL-skade enn menn - en av mange grunner til at skadeforebygging er så viktig.

Oppsummering

Vi har sett de to grunnleggende måtene å bli skadet på: akutte skader som oppstår plutselig ved én hendelse, og belastningsskader som sniker seg på over tid - og hvorfor skillet styrer både behandling og forebygging. Muskelskader graderes i tre (mild forstrekning, delvis ruptur, total ruptur) og oppstår oftest under eksentrisk arbeid.

For sener skiller vi kronisk tendinopati (degenerasjon, ikke betennelse) fra akutt seneruptur. Og leddskadene omfatter leddbånd (gradert som muskler), den alvorlige ACL-skaden med sin lange rehabilitering, samt brusk- og meniskskader. Kunnskap om hvilke strukturer som skades og hvordan, danner grunnlaget for både forebygging og rehabilitering.