3.4 Dataalderen og internett

Datamaskinen som krympet til lommeformat

Mobilen i lomma di har mer regnekraft enn alle datamaskinene NASA brukte for å lande mennesker på månen i 1969. Det er en svimlende tanke -- og den forteller noe om hvor rasende fort den digitale revolusjonen har gått.

Mange regner denne revolusjonen som den tredje industrielle revolusjonen. Den første ble drevet av dampmaskinen, den andre av elektrisiteten, og den tredje av datamaskinen og internett. På få tiår har vi gått fra datamaskiner som fylte hele rom til kraftigere maskiner i lomma. I dette kapittelet skal vi følge denne utviklingen og forstå hva den har betydd for samfunnet.

Fra reléer til mikroprosessorer

Datamaskinen utviklet seg i flere bølger. Lenge før strømmen kom, designet Charles Babbage på 1830-tallet sin analytiske maskin -- en mekanisk datamaskin som aldri ble fullført, men som inneholdt prinsippene for en moderne datamaskin. Ada Lovelace skrev instruksjoner for maskinen, og regnes som forfatter av verdens første dataprogram.

De første elektroniske datamaskinene kom på 1940-tallet og brukte vakuumrør. Britiske Colossus knekte tyske koder under andre verdenskrig, og amerikanske ENIAC fra 1945 veide 30 tonn og fylte et helt rom. Disse maskinene var enorme og strømsultne. Så kom transistoren på midten av 1950-tallet -- mye mindre, raskere og mer pålitelig. På 1960-tallet ble tusenvis av transistorer plassert på én brikke i form av integrerte kretser, og i 1971 kom Intel 4004, den første mikroprosessoren: en hel datamaskin på én brikke. Det gjorde personlige datamaskiner mulige på 1980-tallet.

Denne utviklingen har fulgt et bemerkelsesverdig mønster kalt Moores lov. I 1965 observerte Gordon Moore, medgrunnlegger av Intel, at antall transistorer på en brikke dobles omtrent hvert andre år, uten at prisen øker tilsvarende. Tallene taler for seg: Intel 4004 hadde rundt 2300 transistorer i 1971; en Apple M1-brikke fra 2020 har rundt 16 milliarder. Moores lov er ingen naturlov, bare en empirisk trend, men den har holdt i over 50 år og forklarer hvorfor teknologien blir eksponentielt kraftigere og billigere -- og hvorfor en mobil i dag slår Apollo-datamaskinen med mange tusen ganger.

Nettet som forandret verden

Internett er kanskje den viktigste oppfinnelsen siden trykkekunsten, og det vokste fram i flere faser. Det begynte i 1969 med ARPANET, et nettverk utviklet av det amerikanske forsvaret. Motivasjonen var å lage et kommunikasjonssystem som kunne overleve et kjernefysisk angrep, ved å sende data i pakker via mange mulige ruter, slik at nettet kunne omgå ødelagte knutepunkter.

I 1983 kom TCP/IP-protokollen, et felles «språk» som lot ulike nettverk koble seg sammen -- det egentlige internettet ble født. Men det store gjennombruddet for vanlige folk kom i 1991, da Tim Berners-Lee ved CERN oppfant World Wide Web: et system med lenker mellom dokumenter som kunne åpnes i en nettleser. WWW gjorde internett brukervennlig og tilgjengelig for alle. Utover 1990-tallet kom grafiske nettlesere, e-post, søkemotorer og netthandel som Amazon og eBay, og dot-com-boblen viste både potensialet og overoptimismen. På 2000-tallet ble brukerne selv innholdsskapere gjennom sosiale medier som Facebook, YouTube og Instagram, og iPhone fra 2007 ga alle internett i lomma. I dag er over fem milliarder mennesker på nett, og internett er blitt kritisk infrastruktur på linje med vei, vann og strøm.

Internett blir ofte kalt en demokratiserende kraft -- og det stemmer på mange måter. Alle kan få tilgang til nyheter og kunnskap uavhengig av hvor de bor, alle kan ytre seg uten å eie en avis, og sosiale medier kan mobilisere bevegelser raskt. Men bildet har en bakside, og det er viktig å se den balansert. Desinformasjon og falske nyheter sprer seg fort og kan påvirke valg. Algoritmer skaper ekkokamre som polariserer. Noen få teknologiselskaper kontrollerer mye av infrastrukturen, stater og selskaper kan overvåke i et omfang som var utenkelig før, og ikke alle har lik tilgang. Internett kan altså både styrke og utfordre demokratiet.

Et samfunn forvandlet

Den digitale revolusjonen har nådd inn i nesten alle deler av samfunnet. I arbeidslivet har automatisering og roboter erstattet mange manuelle og rutinepregede jobber, mens helt nye bransjer har vokst fram -- IT, spillutvikling, e-handel. Hjemmekontor og fjernarbeid er blitt vanlig, ekstra raskt etter pandemien i 2020, og plattformøkonomien med tjenester som Uber har skapt nye, men også mer usikre arbeidsformer.

I utdanningen har digital tilgang til kunnskap demokratisert læring gjennom gratis nettkurs, Wikipedia og forelesninger på nett, samtidig som digital kompetanse er blitt en forutsetning for å delta i samfunnet. I helsevesenet brukes elektroniske journaler, telemedisin og kunstig intelligens til å analysere medisinske bilder, og enorm datakraft har gjort gensekvensering og persontilpasset medisin mulig. Kultur og underholdning har flyttet til strømmetjenester, og spillindustrien er blitt større enn filmindustrien.

Men revolusjonen har også skapt nye utfordringer som vi bør se nøkternt på. Enorme mengder persondata samles inn, og lover som EUs GDPR forsøker å beskytte borgernes rettigheter mot misbruk. Cyberkriminalitet truer både individer og nasjoner. Og kanskje viktigst: tilgangen er ujevnt fordelt. Det digitale skillet beskriver forskjellen mellom dem som har tilgang til og kompetanse i digital teknologi, og dem som ikke har det -- mellom rike og fattige land, mellom by og bygd, mellom unge og eldre. De som faller utenfor, risikerer å bli stående igjen i et samfunn som i økende grad forutsetter digital deltakelse.

Oppsummering

Vi har fulgt datamaskinens vei fra mekaniske forløpere via vakuumrør og transistorer til mikroprosessoren, drevet av Moores lov og en eksponentiell vekst i datakraft. Internett vokste fra det militære ARPANET i 1969, via TCP/IP, til World Wide Web, som Tim Berners-Lee oppfant i 1991 og som gjorde nettet tilgjengelig for alle.

Den digitale revolusjonen har forvandlet arbeidsliv, utdanning, helse og kultur. Den kan både styrke og utfordre demokratiet, og den har skapt nye utfordringer som desinformasjon, personverntrusler og det digitale skillet. Og fordi utviklingen er eksponentiell, må vi forholde oss til konsekvensene mens de utfolder seg -- raskere enn noen generasjon før oss.