3.3 Elektrisitet og masseproduksjon

Da lyset kom inn i stua

Tenk deg en kveld uten strøm: ingen lyspære, ingen telefon, ingen kjøleskap. Slik var hverdagen for de aller fleste fram til slutten av 1800-tallet. Så, i perioden fra rundt 1870 til 1914, kom det som ofte kalles den andre industrielle revolusjon -- og forandret alt på nytt.

Mens den første revolusjonen ble drevet av damp og kull, ble den andre drevet av elektrisitet, olje og stål, og av en helt ny måte å produsere på: masseproduksjonen. Disse kreftene endret ikke bare industrien, men selve hverdagslivet. I dette kapittelet skal vi se hvordan elektrisiteten og samlebåndet forandret verden, og hvorfor det teknologiske tyngdepunktet flyttet seg fra England til USA og Tyskland.

Elektrisitetens triumf

Forståelsen av elektrisitet vokste fram gjennom en kjede av oppdagelser. Grunnlaget la Michael Faraday i 1831, da han oppdaget elektromagnetisk induksjon -- at en bevegelig magnet kan skape elektrisk strøm. Dette prinsippet ligger bak alle generatorer og kraftverk vi har i dag. På 1860-tallet formulerte James Clerk Maxwell de matematiske lovene for elektromagnetisme og forente elektrisitet, magnetisme og lys i én teori.

Deretter kom den praktiske utnyttelsen. Thomas Edison utviklet en brukbar glødelampe i 1879 og bygde det første elektriske kraftverket i New York i 1882. Men Edisons system bygde på likestrøm, som taper mye energi over avstand. Nikola Tesla og George Westinghouse utviklet derimot vekselstrømsystemet, som lar strømmen transformeres opp til høy spenning for langdistanseoverføring og ned igjen til bruk. Den såkalte strømkrigen mellom likestrøm og vekselstrøm ble vunnet av vekselstrømmen -- standarden den dag i dag.

Elektrisiteten forandret samfunnet fundamentalt. Fabrikker kunne bytte ut tunge dampmaskiner og reimdrift med elektriske motorer, som ga friere plassering av maskinene. Gatebelysning gjorde byene tryggere og forlenget den aktive dagen. Telegrafen, telefonen fra 1876 og radioen fra 1895 revolusjonerte kommunikasjonen. Og hjemmet ble forvandlet av lyspærer, strykejern, støvsugere og kjøleskap. Norge fikk et særlig fortrinn her: med sine mange fossefall og rikelige nedbør ble landet tidlig ute med vannkraft. Billig, ren kraft tiltrakk kraftkrevende industri som aluminiumsverk, og Norsk Hydro, grunnlagt i 1905, utnyttet Rjukanfossen til å lage kunstgjødsel. I dag kommer over 90 prosent av Norges strøm fra vannkraft.

Samlebåndet som gjorde bilen billig

Den andre store nyvinningen i perioden var masseproduksjon -- å lage store mengder standardiserte varer med effektive metoder. Et viktig skritt var ideen om utskiftbare deler, utviklet allerede på slutten av 1700-tallet. I stedet for at en våpensmed laget hvert gevær for hånd, der delene bare passet til akkurat det geværet, ble delene standardisert slik at en del fra ett gevær passet i et annet. Det revolusjonerte både produksjon og reparasjon.

Men den virkelig store omveltningen kom med Henry Ford i 1913, da han innførte det bevegelige samlebåndet i produksjonen av Model T. I stedet for at én arbeider bygde en hel bil, sto arbeiderne i ro mens chassiset beveget seg langs et transportbånd, og hver av dem gjorde bare én oppgave -- montere et hjul, feste en dør. Resultatene var dramatiske: monteringstiden for en Model T falt fra 12 timer til 93 minutter, prisen stupte fra 850 til 260 dollar, og produksjonen vokste til over en million biler i året.

Ford gjorde noe mer: han innførte en daglønn på fem dollar, dobbelt så mye som normalt. Slik kunne arbeiderne selv kjøpe bilene de laget. Kombinasjonen av samlebånd, standardiserte produkter og høye lønninger som muliggjorde massekonsum, kalles fordisme. Den ble den dominerende modellen i den vestlige verden fra 1920- til 1970-tallet og la grunnlaget for den moderne forbrukerkulturen -- en selvforsterkende spiral der billige varer og kjøpesterke arbeidere drev hverandre framover.

To sider av samme sak

Samlebåndet økte produktiviteten enormt, men det forandret også selve opplevelsen av å arbeide -- og her er det verdt å stoppe opp og se begge sider balansert.

For arbeiderne var det reelle fordeler. Lønna var høyere enn i de fleste andre jobber. Opplæringen var enkel, fordi hver oppgave var liten og rask å lære. Arbeidsdagen var forutsigbar, med fast tid og fast lønn. Og kanskje viktigst: arbeiderne hadde kjøpekraft til selv å kjøpe produktene de laget. Dette løftet levestandarden for mange.

Men det fantes også tydelige ulemper. Å gjenta den samme lille bevegelsen hundrevis av ganger om dagen var mentalt utmattende og monotont. Arbeiderne så aldri det ferdige produktet, og mange mistet håndverksstoltheten -- de ble, som det ble sagt, tannhjul i et maskineri. De repetitive bevegelsene ga belastningsskader, og selve båndet bestemte tempoet, så pauser ble vanskelige. Tenkeren Karl Marx kalte denne opplevelsen av å miste forbindelsen til eget arbeid for fremmedgjøring, og Charlie Chaplin gjorde den udødelig i filmen «Modern Times» fra 1936, der figuren hans bokstavelig talt blir slukt av maskinene. Slik viser samlebåndet at en og samme teknologi kan gi både velstand og nye menneskelige kostnader -- en avveining vi fortsatt kjenner igjen i dag.

Oppsummering

Vi har sett at den andre industrielle revolusjon (ca. 1870-1914) ble drevet av elektrisitet, forbrenningsmotoren og nye produksjonsmetoder. Faradays oppdagelse av elektromagnetisk induksjon la grunnlaget for generatorer, og vekselstrømmen vant strømkrigen fordi den kunne overføres over lange avstander. Norges vannkraft ga landet et varig konkurransefortrinn.

Samlebåndet, innført av Ford i 1913, kuttet monteringstiden for en bil fra 12 timer til 93 minutter, og fordismen -- samlebånd pluss høye lønninger -- skapte massekonsum og dagens forbrukerkultur. Men samlebåndet hadde to sider: høyere lønn og kjøpekraft på den ene, og monotoni, belastningsskader og fremmedgjøring på den andre -- en påminnelse om at teknologisk fremgang sjelden er uten kostnader.