2.1 Datainnsamlingsmetoder

Hvordan finner du ut det du lurer på?

Si at du vil vite noe om fysisk aktivitet blant ungdom. Vil du vite hvor mange som trener nok? Eller vil du forstå hvorfor noen er aktive og andre ikke? De to spørsmålene krever helt ulike måter å samle inn data på.

Når vi gjennomfører et forskningsprosjekt, er nettopp valget av datainnsamlingsmetode et av de viktigste. Metoden bestemmer hvilke svar vi kan få, hvor pålitelige de blir, og hva vi kan konkludere. I dette kapittelet ser vi på de to hovedtypene -- kvantitative og kvalitative metoder -- og fordyper oss i to vanlige teknikker: spørreundersøkelser og intervju.

Tall eller ord?

Grovt sett finnes det to familier av metoder. Kvantitative metoder gir data i form av tall og målbare størrelser. De egner seg for store utvalg, kan analyseres statistisk og lar oss generalisere -- spørreundersøkelser med lukkede svar, målinger med instrumenter, telling av hendelser. Kvalitative metoder gir derimot data i form av tekst, beskrivelser og fortellinger. De analyseres gjennom tolkning og kategorisering, og egner seg for dybdeforståelse av meninger, opplevelser og sammenhenger -- dybdeintervjuer, observasjon, tekstanalyse.

Hva du bør velge, avhenger av spørsmålet. «Hvor mange elever bruker sosiale medier daglig?» er et tallspørsmål -- kvantitativt. «Hvordan opplever elever at sosiale medier påvirker hverdagen?» er et meningsspørsmål -- kvalitativt. «Hva er gjennomsnittstemperaturen i mars?» krever måling; «hvorfor flytter noen fra bygda til byen?» krever et dybdeintervju.

Mange prosjekter kombinerer begge. Det kalles metodetriangulering, og styrker funnene fordi vi belyser problemstillingen fra flere sider. Vil du undersøke fysisk aktivitet, kan en spørreundersøkelse til tusen elever vise at 40 prosent trener mindre enn anbefalt, mens dybdeintervjuer med femten av dem avdekker hvorfor -- tidsmangel, lang vei til treningssteder og skolepress. Da får du både omfang og forståelse, både bredden i tallene og dybden i fortellingene.

Kunsten å stille gode spørsmål

En spørreundersøkelse er en strukturert innsamling der mange respondenter svarer på de samme spørsmålene. Det er en av de mest brukte kvantitative metodene -- men kvaliteten avhenger helt av hvordan spørsmålene er formulert.

Gode spørsmål bruker klart og enkelt språk uten fagsjargong, og stiller bare ett spørsmål om gangen. Et dobbeltspørsmål som «Er du fornøyd med læreren og faget?» er umulig å svare presist på, for du kan jo være fornøyd med det ene og ikke det andre. Gode spørsmål unngår også å være ledende -- «Er du ikke enig i at...?» dytter respondenten mot et bestemt svar. De gir nøytrale svaralternativer som «vet ikke», og de tenker på rekkefølgen, gjerne med generelle spørsmål først og sensitive til slutt.

Svaralternativene kan ta flere former. En Likert-skala måler grad av enighet, for eksempel fra 1 (helt uenig) til 5 (helt enig). Flervalg lar respondenten velge mellom faste kategorier, som transportmiddel. Åpne svar gir kvalitative data, mens rangering ber respondenten sortere alternativer. Sammenlign disse to spørsmålene om skolemat: «Synes du ikke at skolematen er for dyr og har dårlig kvalitet?» er ledende, et dobbeltspørsmål og uten klare alternativer. «Hvor fornøyd er du med kvaliteten på skolematen, på en skala fra 1 til 5?» er nøytralt, spør om én ting, og gir talldata som er lette å analysere.

Samtalen som metode

Når vi vil grave dypere enn et avkryssingsskjema klarer, bruker vi intervju. Et forskningsintervju er en samtale mellom forsker og informant med mål om å samle kvalitative data. Det gir dypere innsikt enn en spørreundersøkelse, men når naturligvis langt færre personer.

Vi skiller mellom tre former. Et strukturert intervju gir alle informantene nøyaktig de samme spørsmålene i samme rekkefølge -- nesten som en muntlig spørreundersøkelse. Det gir sammenlignbare data, men lite fleksibilitet. Et ustrukturert intervju er helt åpent og følger informantens egen fortelling; det er fint for å utforske ukjente temaer, men vanskelig å analysere og sammenligne. Midt imellom ligger det semistrukturerte intervjuet, der forskeren har en intervjuguide med temaer og nøkkelspørsmål, men kan stille oppfølgingsspørsmål og tilpasse rekkefølgen. Dette er den vanligste formen i kvalitativ forskning.

Gode intervjuer krever forberedelse. Du lager en intervjuguide, stiller åpne spørsmål -- «Hvordan opplevde du...?» fremfor «Var det bra?» -- og bruker oppfølgingsspørsmål som «Kan du utdype det?». Du lytter aktivt uten å avbryte, og du ber alltid om samtykke til opptak og informerer om anonymitet. Vil du forstå hvordan elever opplever overgangen fra ungdomsskolen til videregående, velger du intervju nettopp fordi du er ute etter opplevelsene i dybden -- noe et avkryssingsskjema aldri ville fanget.

Oppsummering

Vi har sett at valget av datainnsamlingsmetode styres av problemstillingen. Kvantitative metoder gir talldata for store utvalg og statistisk analyse, mens kvalitative metoder gir tekstdata for dybdeforståelse. Å kombinere dem kalles metodetriangulering og styrker funnene.

Spørreundersøkelser er den vanligste kvantitative metoden, og gode spørsmål er klare, nøytrale og stiller bare én ting om gangen. Intervjuer gir dypere innsikt, og det semistrukturerte intervjuet med åpne spørsmål er den vanligste formen i kvalitativ forskning. Kort sagt: det du vil finne ut, bestemmer hvordan du bør samle inn data.