1.5 Observasjon og feltarbeid

Noen ting kan bare studeres der de skjer

Du kan ikke putte en ulveflokk i et reagensrør, eller et helt klasserom under et mikroskop. Mange av de mest spennende fenomenene i verden finnes bare der ute -- i naturen, i skolegården, på arbeidsplassen, i et samfunn. For å studere dem trenger forskere andre verktøy enn det kontrollerte laboratorieeksperimentet.

Observasjon og feltarbeid lar forskeren samle data i virkelige omgivelser, uten å manipulere variabler. I dette kapittelet ser vi på hvordan man observerer systematisk, forskjellen på å iaktta fra utsiden og å delta selv, og hvordan feltarbeid faktisk foregår.

Å se med plan: systematisk observasjon

Å se er ikke det samme som å observere vitenskapelig. Systematisk observasjon er planlagt, strukturert og dokumentert. Forskeren bestemmer på forhånd hva som skal observeres, når og hvordan, bruker gjerne et observasjonsskjema eller en sjekkliste for å registrere data konsekvent, og gjør det på en måte andre kan gjenta. Dette skiller den fra tilfeldig iakttakelse: den er målrettet og nedskrevet.

Vi skiller mellom to former. Strukturert observasjon bruker et forhåndsdefinert skjema med klare kategorier -- forskeren teller eller krysser av for bestemte handlinger. Vil en forsker undersøke kjønnsforskjeller i naturfagsundervisning, kan hun lage et skjema med kategorier som «rekker opp hånden», «svarer uten å rekke opp hånden» og «stiller spørsmål», og så registrere hver hendelse gjennom ti timer. Det gir tall som kan analyseres statistisk, men fanger ikke kvaliteten på innspillene.

Ustrukturert observasjon er mer åpen. Forskeren noterer alt som virker relevant, uten forhåndsbestemte kategorier. Det passer når vi ikke vet nøyaktig hva vi leter etter -- som en biolog som studerer en ukjent fugleart og noterer all atferd for å danne et helhetsbilde. Strukturert observasjon gir data som er lette å sammenligne; ustrukturert observasjon fanger det uventede og gir rikere beskrivelser.

Utenfra eller innenfra?

Et avgjørende valg er hvor forskeren selv står. Ved ikke-deltakende observasjon iakttar forskeren fra utsiden uten å delta. Etologen som studerer ulveflokker fra en skjult posisjon, eller pedagogen som sitter bakerst i klasserommet, er eksempler. Fordelen er større objektivitet; ulempen er at man kan gå glipp av sammenhengen.

Men det finnes en hake: observatøreffekten. Mennesker som vet at de blir sett, endrer ofte atferd. Effekten kalles også Hawthorne-effekten, etter studier ved Hawthorne-fabrikken på 1920-tallet, der arbeidernes produktivitet økte rett og slett fordi de visste de ble observert. Det betyr at observasjonsdata kan vise hvordan folk oppfører seg under observasjon, ikke hvordan de oppfører seg ellers. Forskere kan dempe effekten med en tilvenningsperiode, lange observasjonsperioder der folk glemmer kameraet, eller indirekte mål -- og noen ganger skjult observasjon, som reiser etiske spørsmål om samtykke.

Ved deltakende observasjon går forskeren inn i miljøet selv. Sosialantropologer bruker dette i etnografiske studier, der de lever sammen med en folkegruppe over lang tid for å forstå kulturen innenfra. En forsker som jobber som frivillig i en ungdomsklubb i tre måneder for å studere ungdomskultur, gjør nettopp dette. Fordelen er dyp innsikt og evnen til å fange nyanser en utenforstående ville mistet. Faren er å «go native» -- å bli så involvert at man mister den analytiske distansen.

Ut i felten

Feltarbeid er forskning som gjennomføres der fenomenet naturlig forekommer, i stedet for i et laboratorium. Biologer studerer økosystemer i naturen, geologer undersøker fjellformasjoner i terrenget, og samfunnsforskere observerer sosiale prosesser i lokalsamfunn.

Styrken er at vi studerer fenomenene i deres naturlige sammenheng. Vi får høy økologisk validitet -- resultatene er relevante for virkelige situasjoner -- og vi kan oppdage ting som rett og slett ikke oppstår i et laboratorium. Svakheten er den andre siden av samme mynt: i felten er det vanskelig å kontrollere variabler, resultatene er tyngre å gjenta, og arbeidet er ofte tid- og ressurskrevende. Mange forskere kombinerer derfor det beste fra begge verdener: de starter med feltobservasjoner for å finne interessante fenomener, og følger opp med kontrollerte laboratorieforsøk for å teste årsakssammenhenger.

Under feltarbeid skriver forskeren feltnotater -- en skriftlig dokumentasjon av observasjoner, tanker og refleksjoner. Gode feltnotater er detaljerte og daterte, og de skiller tydelig mellom hva som faktisk ble observert og forskerens egne tolkninger. En vanlig inndeling er deskriptive notater, som svarer på hva som skjedde og hvem som sa hva, og refleksive notater, der forskeren skriver ned sine egne spørsmål og foreløpige tolkninger. Dette skillet er viktig, slik at fakta og fortolkning ikke blandes sammen i ettertid.

Oppsummering

Vi har sett at systematisk observasjon er planlagt, strukturert og dokumentert, og at den finnes i en strukturert form med faste kategorier og en ustrukturert, åpen form for utforskende studier. Forskeren kan stå utenfor i ikke-deltakende observasjon eller gå inn i miljøet i deltakende observasjon -- begge med sine styrker og svakheter, og begge truet av Hawthorne-effekten, der folk endrer atferd når de vet de blir sett.

Feltarbeid gir høy økologisk validitet fordi det skjer i naturlige omgivelser, men gjør kontroll og replikasjon vanskeligere. Feltnotater dokumenterer det hele, og bør alltid skille mellom det vi faktisk så og det vi tolker.