7.1 Planlegging av produksjon

Én ramme, tre helt ulike fabrikker

Tenk deg tre sykkelrammer. Den første er en spesialtilpasset karbonramme, håndbygd til én bestemt kunde. Den andre er én av 500 aluminiumsrammer av samme modell. Den tredje er én av 50 000 identiske rammer som ruller ut av en fabrikk hver måned. Alle tre er sykkelrammer -- men de lages på fundamentalt forskjellige måter. Hvorfor? Det er det dette kapittelet handler om: produksjonsprosesser, kunsten å omforme råmaterialer til ferdige produkter.

Vi skiller mellom tre hovedformer. Enkeltproduksjon (ordreproduksjon) lager produkter ett om gangen etter kundens spesifikasjon -- høy fleksibilitet, lavt volum og høy pris, som spesialmaskiner, prototyper og kunsthåndverk. Det er karbonrammen vår.

Serieproduksjon lager like produkter i serier (batcher) -- en god balanse mellom fleksibilitet og effektivitet, i mellomstore volumer, som møbler, elektronikk og bildeler. Det er de 500 aluminiumsrammene.

Masseproduksjon lager standardiserte produkter i svært store volumer -- lav fleksibilitet, men høy effektivitet og lavest enhetskostnad, som dagligvarer, biler og smarttelefoner. Det er de 50 000 identiske rammene, fullt automatisert.

Valget mellom disse er ikke tilfeldig. Det avhenger av markedet, volumet og kundekravene. Skal du lage noe unikt, velger du enkeltproduksjon; skal du dekke et stort marked billigst mulig, velger du masseproduksjon. Og dette valget former alt som følger -- helt ned til hvordan maskinene står plassert i fabrikken.

Hvordan fabrikken er bygd opp

Produksjonsformen avgjør hvordan du organiserer maskinene i lokalet -- det vi kaller layout. Det finnes tre hovedoppsett, og hvert passer til sin produksjonsform.

Ved funksjonelt oppsett grupperer du maskinene etter funksjon -- alle dreiebenker i én avdeling, alle fresemaskiner i en annen, alt sveiseutstyr i en tredje. Det gir stor fleksibilitet, fordi hver jobb kan ta sin egen vei gjennom verkstedet, men det krever mye transport av delene mellom avdelingene. Dette passer best for ordreproduksjon, der hver ordre kan være forskjellig.

Ved linjeoppsett plasserer du maskinene i den rekkefølgen produktet skal bearbeides, og produktet beveger seg fra stasjon til stasjon langs en linje. Det er svært effektivt med lite transport, men lite fleksibelt -- og passer derfor for serie- og masseproduksjon.

Ved celleoppsett samler du grupper av maskiner som utfører komplette deloperasjoner, ofte med teamarbeid. Det kombinerer fleksibilitet og effektivitet, og passer godt for serieproduksjon.

Tenk på en liten verkstedbedrift som lager spesialtilpassede ståldeler. Hva passer? Ordreproduksjon med funksjonelt oppsett: ordreproduksjon fordi produktene er unike, volumet lavt og kunden betaler for tilpasning; funksjonelt oppsett fordi det gir fleksibiliteten hver varierte jobb krever. Et linjeoppsett ville vært altfor stivt for så ulike ordrer. Slik henger valg av produksjonsform og fabrikkens fysiske utforming tett sammen.

Verdikjeden og robotene

Et produkt blir ikke til av seg selv -- det går gjennom en lang rekke aktiviteter fra råvare til kunde, og denne rekken kaller vi verdikjeden. Den begynner med inngående logistikk (mottak og lagring av råvarer), fortsetter til produksjon (omforming til ferdig produkt), så utgående logistikk (lagring og distribusjon), deretter salg og markedsføring (kundekontakt), og til slutt service (ettermarkedstjenester). For en metallhylle betyr det for eksempel: motta stålplater, skjære og bøye og sveise dem, pulverlakkere og montere, lagre og distribuere, selge -- og ta imot reklamasjoner.

Men her er en avgjørende innsikt: ikke alle aktiviteter skaper verdi for kunden. Vi skiller mellom tre typer. Verdiskapende aktiviteter gir produktet egenskaper kunden vil betale for -- høvling, montering, lakkering. Ikke verdiskapende, men nødvendige aktiviteter trengs, men tilfører ikke direkte verdi -- transport, kontroll, dokumentasjon. Og sløsing er det som verken skaper verdi eller er nødvendig -- venting på flaskehalser, omarbeid av feil, leting etter verktøy, varer som aldri blir solgt. Sløsing bør elimineres.

Mye av moderne produksjon handler om automatisering, og den finnes i nivåer: fra manuell der mennesket gjør alt, via halvautomatisk der maskinen assisterer (CNC med manuell lasting), til automatisk der maskinen jobber og mennesket overvåker, og helt til fullautomatisk med minimal menneskelig involvering -- den såkalte 'lights out'-fabrikken som kan kjøre i mørket. Industriroboter brukes til sveising, lakkering, montering, palletering og maskinbetjening.

Automatisering har klare fordeler -- høyere presisjon og repeterbarhet, økt produktivitet, og bedre HMS fordi roboter tar de farlige oppgavene. Men den koster også: høy investering, redusert fleksibilitet, behov for teknisk kompetanse, og potensielt færre arbeidsplasser. Derfor er automatisering alltid en avveining.

Oppsummering

Vi startet med tre sykkelrammer og så at produktet kan lages på fundamentalt ulike måter. Enkeltproduksjon gir unike produkter til høy pris og lavt volum, serieproduksjon standardiserte varianter i mellomstore volumer, og masseproduksjon identiske produkter i store volumer til lavest enhetskostnad.

Produksjonsformen styrer layouten: funksjonelt oppsett for fleksibel ordreproduksjon, linjeoppsett for effektive store volumer, og celleoppsett som en mellomting for serieproduksjon.

Verdikjeden binder alt sammen fra råvare til kunde, og en sentral ferdighet er å skille verdiskapende aktiviteter fra det som bare er nødvendig -- og fra ren sløsing som bør elimineres. Til slutt så vi at automatisering i ulike nivåer øker presisjon, produktivitet og sikkerhet, men koster i investering og fleksibilitet. Å velge riktig produksjonsform, layout og automatiseringsnivå er kjernen i god produksjonsplanlegging.