7.1 Løsningsoppskriften — hele programmeringskjeden

I dette faget er innpakningen ny hvert år og øvelsen den samme. Innpakningen bestemmer bare tre ting: hva fila heter, hva feltene heter, og hva svaret skal kalles i utskriften.

Praktisk grep når du får settet: stryk under de tre–fire substantivene i oppgaveteksten og erstatt dem i hodet med «rad», «kolonne» og «verdi». Det som blir igjen, er oppskriften i løkke 2.

Programmeringsoppgaven er nesten aldri én stor bestilling. Den er delt i deloppgaver a), b), c) …, og hver deloppgave ber om én funksjon.

Rekkefølgen på deloppgavene følger kjeden: a) leser fila, b) tolker eller omformer dataene, c) og d) analyserer, e) skriver ut eller lagrer, f) binder det hele sammen.

Hver deloppgave har sin egen prosentvekting, og hver av dem rettes for seg. Det betyr at deloppgave d) kan gi full pott selv om c) er tom.

Ledd 1 ender alltid i én av to strukturer, og valget styres av spørsmålet du skal svare på:

- 2D-liste (tabell) — når du skal gå gjennom alle radene og sammenligne dem: finn den beste, sortér, regn snitt. En 2D-liste er en liste der hvert element selv er en liste, altså en tabell med rader og kolonner.
- Ordbok — når du skal slå opp én bestemt nøkkel raskt, eller telle og gruppere per nøkkel: {filmnavn: antall}.

Sier oppgaven «finn ruta med lengst reisetid», er svaret tabell. Sier den «hvor mange billetter solgte hver film», er svaret ordbok. Sier den begge deler, leser du inn i en tabell og bygger ordboka av tabellen etterpå — som i casen i løkke 3.

Fast form: open, deretter readline() hvis fila har overskriftsrad, deretter for linje in f: med linje.strip().split(sep) og append, og til slutt close og return.

Leddet er verdt 5–10 % og står i hvert eneste sett. Det er også det leddet du kan øve deg til full uttelling på, fordi det ikke varierer. Drilles i kap. 7.2.

Typiske jobber: int()/float() på tallfeltene, en tidsstreng som '2:01.65' om til sekunder, en tabell om til en oppslagsordbok, eller en linje med varierende antall mellomrom delt riktig.

Leddet er verdt 5–10 %, og glemmes det, virker ingenting etterpå: sammenligner du strenger i stedet for tall, får du feil svar uten at programmet krasjer. Drilles i kap. 7.3.

Fire analysetyper dekker nesten alt: finn den beste raden, tell forekomster, gruppér i en ordbok av lister, og rangér hele tabellen etter en kolonne.

Analysefunksjonene tar tabellen som parameter — de åpner aldri fila selv. Drilles i kap. 7.4 og kap. 7.5, og gjøres robust i kap. 7.6.

Fast form: while True:, vis valgene, les valg = input(...), la if/elif fordele jobben, og avslutt med break i den siste grenen.

Leddet er med i omtrent halvparten av settene og er verdt 5–10 % når det er der. Drilles i kap. 7.7.

Fast form for utskrift: ljust/rjust for kolonnebredde, '{:.2f}'.format(x) for desimaler, ', '.join(liste) for en oppramsing. Den nyere f-strengen f'{x:.2f}' gir det samme (verifiser mot gjeldende pensum — varslet inn 2019); arkivet 2014–2019 bruker .format().

Leddet er verdt 5–10 % og glemmes ofte fordi tiden er ute. Legg merke til at det som regel er den enkleste deloppgaven i settet — den bør du ta før du polerer analysen. Drilles i kap. 7.7.

Oppgaveteksten oppgir nesten alltid funksjonsnavnet og parameterne selv: «skriv funksjonen finn_beste(tabell, kolonne) som returnerer …».

Bruk den ordrett. Endrer du navnet eller rekkefølgen på parameterne, virker ikke de senere deloppgavene som skal kalle den, og du mister poeng du allerede hadde.

Sier oppgaven ingenting, velger du selv — norske og engelske navn er like gyldige. Fasitene i dette faget blander fritt, og denne boka bruker overveiende norske navn.

Senere funksjoner skal kalle de tidligere, ikke kopiere koden deres.

Skal deloppgave d) regne fyllingsgrad for den beste raden, og deloppgave b) allerede har en fyllingsgrad-funksjon, kaller d) den. Sensor belønner det eksplisitt: gjenbruk teller som riktig løsning, kopiert kode gjør ikke.

Det er også en forsikring. Har du en liten feil i fyllingsgrad, står den ett sted og trekker én gang — ikke fire steder og fire ganger.

Motstykket — at hver analysefunksjon åpner fila på nytt selv — er et av de vanligste trekkene i dette faget. Det gjør funksjonene umulige å gjenbruke på andre data, og det gjør at et filnavn må hardkodes fem steder.

Regelen i én setning: fila leses ett sted, dataene sendes videre som parameter.

Prosentvektingen står trykt på settet, deloppgave for deloppgave. Den er ikke pynt — den er tidsplanen din.

Regnestykket: eksamen er 240 minutter. Er programmeringsdelen 55 %, er den verdt omtrent 130 minutter. Er én deloppgave 10 % av settet, er den verdt omtrent 24 minutter — og har du brukt 40, skal du videre uansett hvor nær du føler deg.

Skriv de tre tallene øverst på kladdearket før du begynner: klokkeslettet du skal være ferdig med teoridelen, med kodeforståelsen, og med hver programmeringsdeloppgave.

Deloppgavene rettes hver for seg. Får du ikke til b), kan du fortsatt få full pott på c), d) og e).

Praktisk betyr det: står du fast på en deloppgave, skriv én setning om hva funksjonen skulle ha gjort, anta at den finnes, kall den i de neste deloppgavene, og gå videre. Du får poengene for de neste.

Det motsatte — å bli sittende på deloppgave b) til tiden er ute — er den dyreste enkeltfeilen i dette faget, fordi analysedeloppgavene som står igjen er de tyngste av alle.

Er oppgaveteksten uklar — kan to forestillinger ha samme fyllingsgrad? kan fila være tom? — velger du selv, og skriver én setning om valget.

«Antar at det bare finnes én best fylte forestilling; ved lik grad returneres den første» er nok. Det tar femten sekunder, og det er forskjellen mellom «feil» og «riktig gitt en dokumentert antakelse».

Sensorregelen som gjelder her, er den samme som for teorisvarene: svar kort og klart. Er svaret uklart eller lengre enn nødvendig, trekker det ned.

En løsning med riktig overordnet struktur og en indeksfeil gir god uttelling. En løsning uten struktur, men uten syntaksfeil, gir lite.

Det betyr at rekkefølgen du jobber i, bør være: få kjeden på plass først — funksjonene, parameterne, returverdiene — og finpuss kantene etterpå hvis det er tid.

Det betyr også at du aldri skal levere blankt på en deloppgave. Skriver du bare def best_fylte(tabell): med en løkke som går gjennom radene, har du allerede noe å få poeng for.