9.6 Komplette øvingseksamener — velg to av tre essay

Post 2, cirka 210 minutter: to besvarelser à cirka 1 time og 45 minutter. Hver blokk inneholder cirka 10 minutter egen disponering, cirka 85 minutter skriving og cirka 10 minutter egen kontroll.

Post 3, cirka 15 minutter: sluttkontroll. Se de to besvarelsene ved siden av hverandre før du leser noen av dem.

Hvorfor de 105 minuttene ikke summerer til fire timer: post 1 og post 3 er felles for begge besvarelsene og ligger utenfor blokkene. To ganger 105 er 210, og differansen opp til 240 er de 30 minuttene i postene foran og bak.

Den harde regelen: klokka, ikke følelsen, avgjør når du går videre. «Ferdig» er ikke en tilstand som inntreffer — det finnes alltid ett avsnitt til.

Regelen for valget: velg de to du kan drøfte, ikke de to du kan mest om. Kunnskap uten drøfting stopper på D uansett mengde, mens en oppgave du kan litt mindre om, men har en reell avveining til, kan bære en C eller bedre.

Testen som tar to minutter per alternativ: kan du på stående fot navngi to hensyn som trekker i hver sin retning i denne oppgaven? Kan du det, er oppgaven drøftbar for deg.

Den tredje oppgaven skal du ikke røre. Et tredje svar teller ikke ekstra, og all tiden det tar, er tatt fra de to som telles. Dette er feilen registeret fører som #10, å svare på flere oppgaver enn du skal, og den produserer ubalanse som bivirkning.

Merk hva valget faktisk avgjør. Du velger ikke tema, du velger spørsmål. To alternativer kan handle om samme tema og likevel være ulikt drøftbare, fordi drøftingsleddet er forskjellig.

Konsekvensen for hvordan du bruker tid: minutter lagt til en besvarelse som allerede er over terskelen, har avtakende verdi. Minutter lagt til en som ligger under, kan flytte den fra ikke bestått til bestått. Regnestykket er ikke jevnt.

Den praktiske regelen: din siste kvarttime tilhører den svakeste besvarelsen din. Har den ingen drøftingsdel, går alt du har igjen dit — også om det betyr at den sterke aldri blir gjennomlest.

Distinksjonen mot å skrive like mange ord: balanse handler ikke om lengde, men om at begge besvarelsene har begge delene. En kort besvarelse med redegjørelse og drøfting er sterkere enn en lang uten drøfting.

Merk presiseringen, så regelen ikke leses for hardt: helhetsvurderingen er gjennomgående innenfor hver besvarelse — en meget sterk redegjørelse kan i noen grad veie opp for en svakere drøfting der. Det som ikke skjer, er at den ene besvarelsen veier opp for den andre. Dette er feilen registeret fører som #5, ubalanse mellom de to besvarelsene.

Konsekvensen for deg: behersker du bare det ene nivået, risikerer du å stå igjen med ett brukbart alternativ av tre — og da er valget ditt allerede tatt for deg. Du kan ikke velge bort et helt nivå og regne med at menyen redder deg.

Begge øvingssettene i dette kapitlet følger regelen, og du kan bruke det som en test: klarer du å plukke ut hvilket alternativ som er det kommunale og hvilket som er det statlige, før du velger?

Distinksjonen mot temafordeling: regelen gjelder forvaltningsnivået oppgaven er forankret i, ikke temaakse. En oppgave om fristilling kan være både statlig og kommunal avhengig av hvordan drøftingsleddet er formulert — og det er nettopp slik samme tema kan fylle to ulike seter i menyen.

Merk hva regelen ikke er: en garanti. Den er talt i 6 av 6 terminer i dagens format, og et nytt sett kan bryte den.

Hva det betyr for hvordan du leser gamle sett: de eldste settene i en syklus er de mest sannsynlige å se igjen, ikke de nyeste. Et tema som var oppe forrige høst, er statistisk sett mindre sannsynlig neste gang enn et som var oppe for fire år siden.

Og advarselen som må stå ved siden av: ingen tema har opptrådt i mer enn 4 av 6 terminer i dagens format. En påstand om at et bestemt tema «kommer» neste gang, er ikke belagt i dette materialet — mønsteret er svakt nok til å bomme, og det er talt på seks terminer.

Den praktiske konsekvensen: bruk rotasjonen til å avgjøre rekkefølgen du repeterer i, aldri til å velge bort et tema. Du skal uansett kunne nok til å ha to drøftbare alternativer på en hvilken som helst meny.

Merk hva som faktisk gjenbrukes: ikke settet, men enkeltoppgaven. Ingen to sett i arkivet er identiske, og å pugge ett sett er derfor ikke nok.

Hva det betyr: i det ene tilfellet arkivet dokumenterer, ble den utsatte eksamenen ikke bygd som en variant av årets ordinære, men i stor grad gjenbrukt fra året før. Fjorårets ordinære sett er derfor det beste enkeltgrunnlaget for å forutsi et utsatt sett.

Det påkrevde forbeholdet: H2018 er den eneste terminen i korpuset med både ordinær og utsatt eksamen. Funnet hviler på ett tilfelle, og det skal aldri skrives som en regel UiO følger. Formuler det som «i det ene tilfellet arkivet dokumenterer, ble …».

Slik er det brukt i dette kapitlet: Øvingseksamen B er bevisst bygd med oppgavefamilier fra samme rotasjonsplass som Øvingseksamen A ville hatt året før — ikke som fri variasjon. B deler derfor null oppgaver med A, men to av tre familier med det du allerede har arbeidet gjennom i kap. 9.4 og kap. 9.5. Det er nøyaktig det mønsteret det ene dokumenterte tilfellet viser.

Mål tre ting i stedet:

(1) Kom du på det, eller kunne du det? Kryss av for de må-punktene du faktisk skrev, ikke for dem du kjenner igjen når du leser dem. Forskjellen mellom å kunne noe og å hente det fram under press er den ferdigheten eksamen måler.
(2) Hadde du en avveining i begge besvarelsene? Ett ja og ett nei her er det farligste utfallet av en øving, og det er også det vanligste.
(3) Hvor gikk tiden? Noter klokkeslettene mens du skriver. Nesten alle som går tom for tid, brukte for lenge på redegjørelsen i den første besvarelsen.

Repetisjonslisten din er punkt 1, ikke punkt 2 og 3. Det du ikke kom på, skal du lese igjen. Det du gjorde galt av disponering, skal du gjøre annerledes — det hjelper ikke å lese mer.

Bruk avkryssingslisten under hver fasit. Den er den samme rubrikken som i kap. 0.2 og kap. 9.2, og den er binær: du skal kunne krysse av uten skjønn.

Hva som faktisk skjer i time tre. Tempoet faller, setningene blir lengre og mer omtrentlige, og disposisjonen glipper. Kandidater som aldri har skrevet så lenge sammenhengende, oppdager dette for første gang på eksamen, og da er det den andre besvarelsen som betaler.

Minimumsrådet: skriv minst én full besvarelse på tid før eksamen. Ikke to disposisjoner og en halv drøfting — én hel besvarelse, fra avklaring til landing, på cirka 105 minutter, uten oppslag.

Til den som øver ved å lese: en god rute er å lese oppgaven, formulere drøftingsaksen mentalt i én setning, og deretter lese modellbesvarelsen som sensor. Det trener valget og gjenkjenningen. Men det erstatter ikke den ene fulle gjennomkjøringen.

Merk en praktisk detalj: eksamen er digital, og hastigheten på tastaturet er sjelden problemet. Det er utholdenheten i å holde en struktur gjennom fire timer.