9.3 Sjangerkapittel — sammenlign og anvend (KMP/ANV)

Kravet: begge ledd skal behandles med presis terminologi, og de skal behandles på de samme aksene. Det holder ikke at begge er omtalt; de må være omtalt på det samme.

Slik ser feilen ut i praksis: kandidaten forklarer det ansvarlige byråkratiet gjennom hierarki, regelstyring og meritokrati, og forklarer deretter det representative byråkratiet gjennom hvorfor speiling er ønskelig. Begge deler er riktige, men de to leddene er beskrevet på ulike dimensjoner, og leseren må selv finne ut hva som er forskjellen. Det er kandidatens jobb, ikke leserens.

Distinksjonen mot to parallelle referater: et referat sier hva noe er. En sammenligning sier hva som skiller to ting fra hverandre på et bestemt punkt. Prøven er om setningen «X gjør slik, mens Y gjør sånn» finnes i teksten i det hele tatt.

Dette er feilen registeret fører som #7, ensidig komparasjon — som også dekker den formen der begge ledd er nevnt, men bare det ene er behandlet.

Testen på om noe er en akse: kan du fylle ut begge cellene? Kan du ikke si hva Y gjør på denne dimensjonen, er det ikke en akse, men et trekk ved X.

Antallet: tre til fire akser er nok i en essaybesvarelse. Flere gir en tabell i prosa, og tabeller i prosa leses dårlig. Færre enn tre gir en sammenligning som virker tilfeldig.

Hvordan aksene velges: velg de aksene som er faglig interessante, ikke de mest opplagte. To modeller kan skille seg på ti punkter der ni er trivielle. Det som gir uttelling, er å velge aksene der forskjellen betyr noe for det oppgaven skal drøfte.

Distinksjonen mot en sjekkliste: aksene er ikke et skjema som skal fylles ut. De er en disposisjon, og de skal skrives ut som prosa der begge ledd står i samme avsnitt.

Tre eksempler fra fagstoffet:

(1) Departement og direktorat er begge forvaltningsorganer: begge finansieres over statsbudsjettet, begge er underlagt forvaltningsloven og offentleglova, og statsråden har instruksjonsmyndighet over begge. Likheten er poenget — den er nettopp det som skiller dem fra et fristilt selskap.
(2) Rammetilskudd og øremerket tilskudd er begge statlige overføringer til kommunesektoren, og begge er styringsvirkemidler. Forskjellen ligger i bindingen, ikke i om det er styring.
(3) Formannskapsmodellen og den parlamentariske modellen er begge lovlige norske ordninger for kommunal politisk organisering, med folkevalgt styring i begge. Forskjellen ligger i hvordan den utøvende myndigheten utpekes og holdes ansvarlig.

Hvorfor det gir uttelling: å plassere det felles utgangspunktet først gjør at forskjellene får en bakgrunn å tre fram mot. Uten den leser sensor to atskilte ting, ikke et par.

Distinksjonen mot å utvanne forskjellen: likheten skal ikke gjøre forskjellen mindre. Den skal gjøre den presis — det er nettopp fordi begge er forvaltningsorganer at forskjellen i rolle er interessant.

Hvorfor det løfter: de fleste besvarelser lister tre eller fire forskjeller sidestilt. En besvarelse som sier at én av dem er grunnleggende og at de andre følger av den, har gjort noe oppgaven ikke ba om — og det er nøyaktig det Akse 4, selvstendighet og kobling på tvers, måler.

Slik ser det ut: i sammenligningen av det ansvarlige og det representative byråkratiet er den drivende aksen hvor legitimiteten kommer fra. Sier du at den ene henter legitimiteten fra prosedyren og den andre fra sammensetningen, følger både synet på saksbehandlerens egenskaper og kravet til rekruttering av det. Da har du forklart forskjellene i stedet for bare å liste dem.

Halvgrepet på toppen: si hvor de to leddene faktisk kommer i konflikt. Meritokrati og speiling er ikke bare to ulike rekrutteringsidealer — de kan trekke i hver sin retning i én og samme ansettelse, og det er der drøftingen ligger.

Merk hva grepet ikke er: det er ikke å påstå at den ene modellen er best. Det er å si hvilken forskjell som er den underliggende.

Hva som kreves: at modellen faktisk brukes på norske forhold. Det betyr at hvert element i modellen får en dom: treffer det her, treffer det delvis, treffer det ikke? En anvendelse uten dommer er en gjengivelse med et påheng.

Fordelingen i teksten: gjengivelsen av modellen skal være kort. Den er ikke oppgaven — den er forutsetningen for oppgaven. Bruker du halve besvarelsen på å forklare modellen, har du skrevet en redegjørelse der det sto «vurder».

Distinksjonen mot en vanlig redegjørelse: i en redegjørelse er modellen målet. I en anvendelse er den linjalen, og det som måles, er empirien.

Distinksjonen mot en fri drøfting: du kan ikke bytte ut modellen med din egen. Ber oppgaven om deltakelsestrappen, er det den som skal brukes, også der du synes den er upresis. Kritikk av modellen er lov og gir uttelling — men den kommer etter at modellen er brukt, ikke i stedet for.

Hvorfor: modeller i dette faget er analyseverktøy, ikke beskrivelser. Webers byråkratimodell er en idealtype: et analytisk verktøy å måle virkeligheten mot, ikke en beskrivelse av noen faktisk organisasjon. Å behandle den som en beskrivelse er hovedfellen i det stoffet, og den fellen slår hardest i anvendelsesoppgaver.

Konsekvensen for hvordan du formulerer avvik: et avvik mellom modell og virkelighet er ikke et funn om at virkeligheten er feil, og heller ikke et bevis for at modellen er ubrukelig. Det er en observasjon om hvor de to skiller lag, og den interessante delen er hvorfor.

Formuleringen som fungerer: «På dette punktet samsvarer norsk forvaltning godt med modellen, og det skyldes X. På dette punktet avviker den systematisk, og avviket er ikke tilfeldig — det er innført med begrunnelse i Y.»

Merk hva som gjør avviksforklaringen til et A-grep: de fleste besvarelser konstaterer avvik. Få forklarer dem. Å si at avviket er vedtatt og ikke oppstått — at fristillingen, mål- og resultatstyringen og de politiske rådgiverne alle er innførte grep med egne begrunnelser — flytter svaret fra beskrivelse til analyse.

Formen som fungerer: samsvaret er høyt på disse punktene, lavt på disse, og mønsteret i hvilke som er hvilke, er dette. Den siste delen er landingen: ikke en sum, men en karakteristikk av avviket.

Et eksempel på formen, uten at fagstoffet er skrevet ut: «Samsvaret er høyt der modellen beskriver hvordan avgjørelser treffes, og lavere der den beskriver hvordan organisasjonen er avgrenset. Mønsteret er at avvikene ligger på grensene mellom enheter, ikke inne i dem — og det er nettopp der reformene har grepet inn.»

Distinksjonen mot en unnvikelse: «det er både og» er ikke en gradsangivelse. En gradsangivelse sier hvor det er mye og hvor det er lite, og gir et mønster. Uten mønsteret er svaret en liste med to kolonner.

Merk at dette er et faglig spørsmål, ikke et verdispørsmål. I hvilken grad noe samsvarer med en modell, har et svar faget kan gi. Land derfor skarpt på selve gradsspørsmålet, og reserver den betingede formen for eventuelle verdiledd i oppgaven.

I KMP er redegjørelsesdelen et par som skal behandles på akser. Drøftingsdelen er som i enhver annen L-oppgave, og drøftingsterskelen gjelder uendret: en komparativ redegjørelse uten drøfting stopper på D, uansett hvor elegant sammenligningen er.

I ANV er redegjørelsesdelen kort og drøftingsdelen består i selve anvendelsen pluss en vurdering av hva funnene betyr. Her er fellen den motsatte: at anvendelsen tar all plassen og drøftingen av hva den viser aldri kommer.

Sammensatte oppgaver er normen. En oppgave kan være KMP i redegjørelsesdelen og påstandsdrøfting i drøftingsdelen samtidig. Tell instruksjonsverbene, og svar på alle.

Den praktiske konsekvensen: du trenger ikke lære tre sjangre. Du trenger å lære én, og deretter to måter å ordne faktadelen på.

Hvorfor det ikke holder: oppgaven ba om en sammenligning, og en sammenligning er en påstand om forholdet mellom to størrelser. To beskrivelser inneholder ingen slik påstand. Leseren må gjøre jobben selv, og det er kandidatens jobb.

Den enkleste testen: finnes setningen «X gjør slik, mens Y gjør sånn» — eller en variant av den — i teksten? Finnes den ikke, har du to referater.

Rettelsen, som ikke koster ny kunnskap: flytt materialet fra to leddvise avsnitt til tre til fire aksevise avsnitt, der begge ledd står i hvert avsnitt. Det er samme informasjon i en annen orden, og det er hele forskjellen.

Merk hvorfor formen er så utbredt: den er lettere å skrive. Du kan ett ledd om gangen og skriver det ned. Akseformen krever at du holder begge i hodet samtidig, og det er nettopp derfor den viser mer.

De seks parene med egne sammenligningskart: indre mot ytre fristilling · det ansvarlige mot det representative byråkrati · departement mot direktorat · universalisme mot residualisme · rammetilskudd mot øremerket tilskudd · formannskapsmodell mot parlamentarisk modell.

To par til som sjelden er hele oppgaven, men ofte er et ledd inne i den: konkurranseutsetting mot privatisering — det første beholder offentlig finansiering og ansvar, det andre overfører eierskap eller ansvar — og formell mot reell suverenitetsavståelse, der det første gjelder hvem som fatter vedtaket og det andre hvor mye av innholdet som er gitt på forhånd.

Kontrollen du kan kjøre på ferdig tekst: for hvert par du bruker, finn setningen der du sier hva det ene ikke er. Finnes den ikke, skriv den. Den koster én linje og forsikrer hele svaret.

Dette er feilen registeret fører som #8, begrepsforveksling.

Hva du IKKE gjør i besvarelsen: gjengir tabellen. Tabeller i prosa leses dårlig, og en avkrysset matrise viser ikke at du har forstått — den viser at du har husket.

Omsetningen fra tabell til tekst: ett avsnitt per rad, ikke per kolonne. Hvert avsnitt begynner med å navngi aksen, sier hva ledd X gjør på den, sier hva ledd Y gjør, og avslutter med hva forskjellen betyr. Fire til seks setninger per akse.

Hvorfor rader og ikke kolonner: skriver du ett avsnitt per kolonne, har du to referater. Radformen tvinger begge ledd inn i samme avsnitt, og det er nettopp det som gjør teksten til en sammenligning.

Den siste raden er ikke en akse: avslutt med den drivende aksen — hvilken av radene de andre følger av. Den setningen står best til slutt, når leseren har sett alle fire.

Du har cirka femten minutter på å lese hele settet og velge. Sjangeren avgjøres av instruksjonsverbene, og fire signaler holder.

(1) Ordet «og» mellom to størrelser i redegjørelsesleddet — «redegjør for X og Y» — signaliserer KMP. Da skal du sette opp akser, ikke skrive to avsnitt.
(2) «Vurder … ut fra», «i hvilken grad samsvarer», «bruk modellen på» signaliserer ANV. Da skal gjengivelsen være kort og dommene mange.
(3) «Drøft påstanden om at …» signaliserer PÅ. Da er den ene siden av motsetningen gitt, og du skal skaffe den andre.
(4) Ingen av delene betyr grunnformen L, der du selv velger hvordan faktadelen ordnes.

Merk at signalene kan opptre samtidig. En oppgave kan ha «og» i redegjørelsesleddet og «drøft påstanden» i drøftingsleddet. Da er den KMP og PÅ på hver sin halvdel, og begge kravene gjelder.

Den praktiske konsekvensen for valget ditt: en KMP-oppgave krever at du kan begge ledd. Kan du bare det ene godt, er oppgaven dyrere enn den ser ut — og det er verdt å vite før du har brukt en time på den.

Hvorfor det er drøftingens kjerne: en sammenligning viser at to størrelser er forskjellige. Det er redegjørelse. Drøftingen begynner først når du viser at forskjellen koster noe — at man ikke kan få begge deler.

Tre konflikter fra fagstoffet:

(1) Meritokrati mot speiling i én og samme ansettelse: den best kvalifiserte søkeren og den søkeren som ville gjort sammensetningen mer lik befolkningen, er ikke alltid samme person.
(2) Ansvarsklarhet mot mindretallets innsyn i valget av kommunal styreform: den modellen som gjør det lettest å plassere ansvar, er også den som stenger opposisjonen ute av det utøvende organet.
(3) Effektiv drift mot demokratisk kontroll i et fristilt selskap: den avstanden som gjør profesjonell drift mulig, er den samme avstanden som gjør politisk inngripen umulig.

Merk hvorfor dette er et A-grep og ikke et krav: en besvarelse kan nå C uten det, ved å veie to hensyn generelt. Konflikten gjør avveiningen konkret — den peker på et sted der valget faktisk må tas — og det er den bevegelsen Akse 4 måler.

Hvorfor boka har nøyaktig én: alle andre oppgaver i boka har utfylte hint, fordi hint gjør det lettere å lære et nytt begrep. Men eksamen har ingen hint. Ferdigheten i å mobilisere riktig begrepsapparat og riktig norsk empiri selv, fra en oppgavetekst alene, er en egen ferdighet, og den trenes bare kaldt.

Slik bruker du den: les oppgaven, sett en klokke på ti minutter, og skriv en disposisjon uten å slå opp. Sammenlign så med momentlisten. Det du ikke kom på, er det du skal repetere — ikke det du svarte galt på.

Det du måler: ikke om du kan stoffet, men om du får tak i det under press. De to er forskjellige ferdigheter, og bare den andre brukes på eksamen.

Merk hvor lite du trenger å skrive: en disposisjon med de to hensynene, variabelen og to norske holdepunkter er nok til at øvelsen virker. Å skrive ut full besvarelse på alle ni er ikke poenget.