6.3 Derechos humanos - Menneskerettigheter

Hver torsdag, på et torg i Buenos Aires

I årevis samlet en gruppe kvinner seg hver torsdag på Plaza de Mayo i Buenos Aires. De gikk i ring, med hvite skaut på hodet, og krevde svar på ett spørsmål: Hvor er barna våre? Disse kvinnene — Las Madres de la Plaza de Mayo — ble et av de mest kraftfulle symbolene på menneskerettigheter i hele verden. Og de er bare ett kapittel i den spansktalende verdens dype erfaring med menneskerettigheter.

Los derechos humanos, menneskerettighetene, er et særlig sentralt tema i denne delen av verden, fordi historien er full av diktaturer, borgerkrig og sosial urettferdighet. Å forstå menneskerettighetene betyr derfor også å forstå Spanias og Latin-Amerikas nære fortid.

I dette kapittelet skal vi lære de sentrale begrepene på spansk, møte de forsvunne og mødrene på Plaza de Mayo, og se hvordan Spania har forsøkt å gjøre opp med sin egen fortid gjennom loven om historisk minne. Vi skal også reflektere over hvilke rettigheter vi selv tar for gitt.

Begrepene og de forsvunne

La oss starte med vokabularet. Los derechos humanos er menneskerettigheter, la Declaración Universal er Verdenserklæringen, la libertad de expresión er ytringsfrihet, la igualdad er likhet, og la dignidad humana er menneskelig verdighet. Andre tunge ord: la tortura (tortur), los desaparecidos (de forsvunne), la impunidad (straffefrihet) og la memoria histórica (historisk minne). Grunnlaget for det hele er FNs verdenserklæring fra 1948, som åpner med ordene: «Todos los seres humanos nacen libres e iguales en dignidad y derechos» — «Alle mennesker er født frie og med lik verdighet og like rettigheter.»

Nå til en mørk del av historien: los desaparecidos, de forsvunne. Under militærdiktaturene i Latin-Amerika på 1960- til 80-tallet ble tusenvis av mennesker «forsvunnet» — bortført, torturert og drept av statsmakten. I Argentina var det opptil 30 000 desaparecidos under militærjuntaen (1976–83). I Chile forsvant tusenvis under Pinochet. I Guatemala ble over 200 000 drept, flertallet urfolk.

Det var her Las Madres de la Plaza de Mayo trådte fram — mødre og senere bestemødre som marsjerte hver torsdag på torget i Buenos Aires for å kreve svar om sine forsvunne barn og barnebarn. De våget å trosse en brutal diktatur med fredelig motstand, og inspirerte lignende bevegelser over hele verden. De marsjerer fortsatt den dag i dag.

Spanias oppgjør med fortiden

Vi krysser tilbake til Spania, der menneskerettighetene også har en tung historie. Under borgerkrigen (1936–39) ble hundretusener drept, og under Franco fulgte tiår med undertrykkelse av politisk opposisjon, regionale språk og kulturer. Lenge ble dette ikke snakket om — sårene var for ferske, og overgangen til demokrati bygde delvis på å la fortiden hvile.

I 2007 kom et viktig vendepunkt: Ley de Memoria Histórica, loven om historisk minne. Den forsøkte å anerkjenne ofrene for borgerkrigen og Franco-diktaturet — blant annet gjennom åpning av massegraver (fosas comunes) og fjerning av frankistiske symboler. Det er et eksempel på at la memoria histórica, det historiske minnet, er viktig nettopp for at grusomhetene ikke skal gjenta seg. Å anerkjenne ofrene er en handling av rettferdighet og verdighet.

Men menneskerettigheter er ikke bare historie. Også i dag finnes aktuelle spørsmål: ytringsfrihet i møte med ny teknologi, la violencia de género (vold mot kvinner), migranters rettigheter, og demokratiske rettigheter i konflikten om Katalonias uavhengighet. Et særlig vanskelig spørsmål er balansen mellom ytringsfrihet og hatprat — ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet, men kan ikke være absolutt når hatefulle ytringer krenker andres verdighet. Las Madres de la Plaza de Mayo lærer oss noe varig: at fredelig motstand er mulig selv mot det mest brutale diktatur, og at søken etter sannhet og rettferdighet er en umistelig rettighet.

Oppsummering

Vi utforsket menneskerettigheter, los derechos humanos, i den spansktalende verden. Vi lærte begreper som la libertad de expresión, la dignidad humana, la tortura, la impunidad og la memoria histórica, og åpningsordene i FNs verdenserklæring fra 1948.

Vi møtte los desaparecidos — de tusenvis som ble «forsvunnet» under militærdiktaturene i Argentina, Chile og Guatemala — og Las Madres de la Plaza de Mayo, som med fredelig motstand krevde sannhet og ble et verdenssymbol. I Spania så vi oppgjøret med borgerkrigen og Franco gjennom Ley de Memoria Histórica (2007). Til slutt reflekterte vi over aktuelle spørsmål som ytringsfrihet mot hatprat. Lærdommen fra mødrene på torget er varig: fredelig motstand er mulig, og søken etter rettferdighet er en umistelig rettighet.