Nuevo cine latinoamericano.
Film som våpen, film som kunst
På 1960-tallet grep en gruppe latinamerikanske filmskapere kameraet og rettet det mot fattigdommen og urettferdigheten rundt seg. De ville ikke underholde — de ville vekke. Slik begynte Nuevo Cine Latinoamericano, og slik begynte en filmtradisjon som senere skulle erobre verdens filmfestivaler og Oscar-utdelinger.
Latinamerikansk film har gått en lang vei: fra politisk engasjert lavbudsjettkino til en moderne bølge der regissører som Alfonso Cuarón vinner Oscar for beste regi. Det fascinerende er at den sosiale bevisstheten har overlevd hele veien — også når produksjonskvaliteten har blitt verdensledende.
I dette kapittelet skal vi bli kjent med den politiske filmbevegelsen som la grunnlaget, og deretter med den moderne bølgen, særlig fra Mexico. Vi skal lære litt filmanalysevokabular underveis, og se hvordan latinamerikansk film klarer å være både lokalt forankret og universelt gripende.
Nuevo Cine Latinoamericano
La oss starte med begynnelsen. På 1960- og 70-tallet oppsto Nuevo Cine Latinoamericano — en bevegelse for politisk og sosialt engasjert film. På Cuba, etter revolusjonen i 1959, ble film et verktøy for sosial bevisstgjøring; Tomás Gutiérrez Alea laget mesterverket Memorias del subdesarrollo (1968). I Brasil ville Cinema Novo, med regissører som Glauber Rocha, vise «den virkelige virkeligheten» — fattigdom og urettferdighet. Og i Argentina snakket man om Tercer Cine, tredje-kinoen, et alternativ til både Hollywood og europeisk kunstfilm.
Kjennetegnene var tydelige: lavt budsjett, autentiske lokasjoner, sosiale og politiske temaer, ofte ikke-profesjonelle skuespillere. Kunst ble forstått som en politisk handling — en motreaksjon mot kommersielle Hollywood-filmer.
For å analysere film trenger du noen begreper. La puesta en escena tilsvarer mise en scène, altså hvordan alt i bildet er arrangert. El plano er innstillingen eller bildet, og el primer plano er nærbildet. La cámara er kameraet, el enfoque er fokuset, og el desenlace er avslutningen eller oppløsningen av handlingen. Med dette vokabularet kan du beskrive hvordan en film virker — ikke bare hva den handler om.
De tre amigoene og den moderne bølgen
Fra rundt år 2000 reiste en ny generasjon meksikanske regissører seg og erobret Hollywood. De kalles ofte «de tre amigoene»: Alfonso Cuarón, Guillermo del Toro og Alejandro González Iñárritu. Sammen viste de at latinamerikansk film kunne være både lokal og universell, både kunstnerisk dristig og kommersielt vellykket.
Noen av nøkkelfilmene: Y tu mamá también (2001, Cuarón) er en roadmovie om ungdom og klasse i Mexico. El laberinto del fauno (2006, del Toro) blander fantasi med den spanske borgerkrigen — magisk realisme på film, der en jentes fantasiverden blir en flukt fra fascismens brutalitet. Amores perros (2000, Iñárritu) fletter sammen tre parallelle historier i Mexico City. Og Roma (2018, Cuarón) skildrer hverdagslivet til en hushjelp i Mexico City med poetisk skjønnhet, og vant Oscar for beste regi.
El laberinto del fauno fortjener en ekstra titt, for den knytter filmen til litteraturen du allerede har lest. Akkurat som García Márquez bruker språklige virkemidler i sin magiske realisme, bruker del Toro visuelle virkemidler — faunen, labyrinten, monstrene — og fantasielementene er integrert i en realistisk historisk setting. Det magiske kan tolkes som barnets måte å overleve en brutal virkelighet på. Den moderne bølgen kombinerer altså sosial bevissthet med høy kunstnerisk kvalitet, og fortsetter dermed arven fra Nuevo Cine — bare med større ressurser og bredere stilregister.
Oppsummering
Vi fulgte latinamerikansk film fra dens politiske røtter til dens globale gjennombrudd. Nuevo Cine Latinoamericano på 1960- og 70-tallet brukte film som et politisk verktøy — lavbudsjett, autentiske lokasjoner og sosiale temaer, på Cuba, i Brasils Cinema Novo og i Argentinas Tercer Cine. Vi lærte analysevokabular som la puesta en escena, el plano, el primer plano og el desenlace.
Deretter møtte vi den moderne bølgen og «de tre amigoene» — Cuarón, del Toro og González Iñárritu — med filmer som Y tu mamá también, El laberinto del fauno, Amores perros og Roma. Vi så hvordan El laberinto del fauno bruker magisk realisme på film, med visuelle virkemidler der litteraturen bruker språklige. Den moderne bølgen kombinerer sosial bevissthet med høy kunstnerisk kvalitet, og viser at latinamerikansk film kan være både lokal og universell.
Dette kapitlet er skrevet av Anthropics toppmodeller (Claude Opus og Claude Fable) og er foreløpig ikke manuelt gjennomgått — kvalitetskontrollen gjøres av uavhengige KI-agenter, og innmeldte feil rettes fortløpende. Funnet en feil? Meld fra, så retter vi den. Les mer om hvordan innholdet lages.