2.5 Flerkulturelle samfunn

Når mange kulturer deler ett samfunn

I dagens verden er det knapt noe samfunn som er helt kulturelt ensartet. Migrasjon, globalisering og teknologisk utvikling har ført til at mennesker med ulik bakgrunn lever side om side i stadig større grad. Tar du bussen gjennom Oslo, hører du flere språk, ser ulike klesdrakter og passerer både kirker, moskeer og synagoger. Men hva innebærer det egentlig å leve i et flerkulturelt samfunn?

Et flerkulturelt samfunn er et samfunn der mennesker med ulik kulturell, etnisk, religiøs eller språklig bakgrunn lever sammen. I dette kapittelet utforsker vi hvordan samfunn kan håndtere kulturelt mangfold -- gjennom integrering, assimilering eller segregering -- og vi ser på utfordringer som rasisme og diskriminering, med særlig vekt på Norge.

Integrering, assimilering og segregering

De fleste moderne samfunn er flerkulturelle, men det er viktig å skille mellom flerkulturalitet som beskrivelse (en observasjon av at mangfold eksisterer) og multikulturalisme som politisk ideologi (en posisjon om at staten aktivt bør anerkjenne og støtte kulturelt mangfold). Canada og Frankrike representerer to ulike modeller: Canada har offisielt praktisert multikulturalisme siden 1971 og støtter minoritetskulturer, mens Frankrike følger en assimilasjonsmodell der staten ikke anerkjenner etniske eller religiøse grupper som kollektive enheter -- og blant annet forbyr religiøse symboler i offentlige skoler.

Hvordan et samfunn forholder seg til mangfold, kan beskrives gjennom tre begreper. Integrering innebærer at innvandrere og minoriteter deltar i samfunnets fellesarenaer -- arbeidsliv, skole, foreningsliv -- samtidig som de kan beholde viktige deler av sin kulturelle identitet. Det er en toveis prosess: innvandrerne lærer språket og deltar aktivt, mens majoritetssamfunnet åpner sine institusjoner og viser respekt for mangfold. Assimilering innebærer at minoriteter gradvis oppgir sin opprinnelige kultur og fullt ut overtar majoritetskulturen -- de «smelter inn». Segregering betyr at grupper lever adskilt med lite kontakt, enten påtvunget (som apartheid i Sør-Afrika) eller som resultat av sosioøkonomiske prosesser, som boligsegregering. Et historisk eksempel på tvungen assimilering er den norske statens fornorskingspolitikk overfor samene, som varte fra midten av 1800-tallet til 1960-tallet: samiske barn ble sendt til internatskoler der de ikke fikk snakke samisk. Politikken er i dag anerkjent som et overgrep, og illustrerer farene ved assimilering -- tap av språk, kultur og identitet, hvilende på en etnosentrisk antakelse om at majoritetens kultur er overlegen.

Rasisme og diskriminering

Rasisme og diskriminering er blant de mest alvorlige utfordringene i flerkulturelle samfunn. Rasisme er en ideologi som hevder at det finnes biologiske eller kulturelle forskjeller mellom menneskegrupper som gjør noen overlegne andre. Sosiologien skiller mellom flere former. Biologisk rasisme -- den «klassiske» rasismen -- hevder at det finnes biologiske raser med ulike medfødte egenskaper. Den ble brukt til å rettferdiggjøre slaveri og folkemord, men er i dag vitenskapelig tilbakevist: moderne genetikk viser at «rase» ikke er en biologisk kategori, fordi den genetiske variasjonen innenfor folkegrupper er større enn mellom dem. Kulturell rasisme (nyrasisme) har i stor grad erstattet den biologiske: i stedet for å hevde at noen raser er overlegne, hevdes det at noen kulturer er «uforenlige» med andre. Argumentene formuleres uten direkte referanser til rase, men effekten er den samme -- bestemte grupper marginaliseres.

Strukturell rasisme refererer til systematiske ulikheter mellom grupper som opprettholdes gjennom samfunnets institusjoner -- uten at noen enkeltperson nødvendigvis handler rasistisk. Når innvandrere systematisk har lavere sysselsetting, inntekt og dårligere helse enn majoritetsbefolkningen, kan det skyldes diskriminering innvevd i hvordan arbeidsmarkedet, boligmarkedet og helsevesenet fungerer. Diskriminering handler om å behandle mennesker ulikt på grunnlag av kjennetegn som etnisitet eller religion, og kan være direkte (en arbeidsgiver avviser en søker på grunn av utenlandsk navn) eller indirekte (nøytrale regler som i praksis rammer bestemte grupper hardere). Forskning har gjentatte ganger vist at jobbsøkere med utenlandsk-klingende navn har lavere sjanse for å bli kalt inn til intervju enn søkere med norsk-klingende navn -- selv med identiske kvalifikasjoner. I et kjent eksperiment ble «Erik» kalt inn betydelig oftere enn «Hassan» til de samme jobbene. For den enkelte oppleves dette som en usynlig barriere som er vanskelig å bevise.

Transnasjonalisme, diaspora og fordommer

I en globalisert verden er kulturell tilhørighet ikke lenger nødvendigvis knyttet til ett territorium. Transnasjonalisme beskriver båndene migranter opprettholder på tvers av landegrenser -- til hjemland, familie i andre land og diaspora-fellesskap. Diaspora refererer til en folkegruppe som lever spredt utenfor sitt opprinnelige hjemland, men opprettholder en felles identitet og tilknytning -- som den somaliske, kurdiske og pakistanske diasporaen i Norge. Digitaliseringen har styrket de transnasjonale forbindelsene: migranter kan holde daglig kontakt med familie gjennom videosamtaler og følge hjemlandets medier i sanntid. Dette skaper «flerstedstilhørighet» og sammensatte «bindestrek-identiteter» som «norsk-somalisk». Disse identitetene er ikke halve eller delte, men sammensatte og dynamiske. Ahmed, som vokste opp på Tøyen med somaliske foreldre, snakker norsk, somali og engelsk, feirer både eid og 17. mai, og studerer i Oslo mens han vurderer utveksling i London -- livet hans spenner over flere land og kulturer. Forskning viser at mange opplever en slik flerkulturell identitet som en ressurs, med tilgang til flere kulturelle koder og nettverk.

Til slutt: fordommer er forhåndsdømte holdninger til personer eller grupper basert på deres kategori. De bygger gjerne på stereotypier -- forenklede oppfatninger om en gruppes egenskaper. Mens stereotypier er kognitive (hva vi tror om en gruppe), er fordommer emosjonelle (hva vi føler). Fremmedfrykt (xenofobi) er en intens frykt for mennesker som oppfattes som «fremmede». Interessant nok er fremmedfrykt ofte sterkest i områder med lite faktisk kontakt med innvandrere -- det som kalles kontaktparadokset. Sosialpsykologen Gordon Allport formulerte i 1954 kontakthypotesen: kontakt mellom grupper kan redusere fordommer, men bare under visse betingelser -- lik status, felles mål, samarbeid (ikke konkurranse) og institusjonell støtte. Forskning har i stor grad bekreftet at interkulturell kontakt under gunstige betingelser reduserer fordommer og øker forståelse.

Oppsummering

Et flerkulturelt samfunn er et samfunn der mennesker med ulik kulturell bakgrunn lever sammen. Hvordan samfunnet håndterer mangfoldet, kan beskrives gjennom integrering (deltakelse med bevart identitet), assimilering (oppgivelse av opprinnelig kultur) og segregering (adskillelse av grupper).

Rasisme -- biologisk, kulturell og strukturell -- og diskriminering er blant de mest alvorlige utfordringene. «Rase» er ikke en gyldig biologisk kategori, og strukturell rasisme kan opprettholdes uten bevisst motivasjon. Transnasjonalisme og diaspora viser at kulturell tilhørighet i en globalisert verden spenner over landegrenser, og at mange lever med sammensatte bindestrek-identiteter.

Fordommer og stereotypier kan reduseres gjennom interkulturell kontakt under gunstige betingelser (Allports kontakthypotese). Norge har historisk vært flerkulturelt gjennom urfolk og nasjonale minoriteter, og er blitt ytterligere mangfoldig gjennom nyere innvandring.