2.4 Etnosentrisme og kulturrelativisme

Når det «rare» bare er annerledes

En norsk turist i Japan reagerer med ubehag: folk slurper på nudlene og spiser med åpen munn. «For noen dårlige manerer», tenker hun. Men i Japan er slurpingen et tegn på at man setter pris på maten. Turisten bruker norske normer som målestokk -- og dømmer feil. Dette er kjernen i to grunnleggende perspektiver på kulturmøter: etnosentrisme og kulturrelativisme.

Når vi møter mennesker fra andre kulturer, bruker vi ofte vår egen kultur som målestokk uten å reflektere over at våre egne skikker kan virke like fremmedartede for andre. I dette kapittelet ser vi nærmere på disse to perspektivene, på Edward Saids begrep om orientalisme, og på de viktige spørsmålene de reiser om toleranse, forståelse og grensene for kulturell aksept.

Etnosentrisme og kulturrelativisme

Etnosentrisme er tendensen til å vurdere andre kulturer ut fra sin egen kulturs verdier og praksiser -- og ofte anse sin egen kultur som overlegen eller «normal». Begrepet ble innført av sosiologen William Graham Sumner i 1906. Etnosentrisme er en vanlig holdning de fleste bærer med seg, og en naturlig konsekvens av sosialiseringen: vi vokser opp i én kultur og lærer å ta dens normer for gitt. Holdningen kan komme til uttrykk på mange måter -- fra milde fordommer til alvorlig diskriminering og rasisme. Historisk har etnosentriske holdninger rettferdiggjort kolonialisme, slaveri og undertrykking av urfolk: europeiske koloniherrer anså seg selv som «siviliserte» og de koloniserte som «primitive». Men etnosentrisme er ikke bare historie -- den dukker også opp i dagens debatter om innvandring og religion.

Kulturrelativisme er det motsatte prinsippet: at en kultur bør forstås og vurderes ut fra sine egne premisser og sin egen kontekst, ikke ut fra en annen kulturs standarder. Begrepet er nært knyttet til sosialantropologen Franz Boas, som argumenterte for at hver kultur har sin egen indre logikk. Kulturrelativisme ble utviklet som et motperspektiv til etnosentrismen, og er først og fremst et metodisk prinsipp -- et verktøy for dypere forståelse. I praksis innebærer det at man, i stedet for å dømme en skikk som «barbarisk», spør hvilken funksjon den har, hvilke verdier som ligger bak, og hvordan den oppleves av dem som praktiserer den. Dette betyr ikke at man må godta alt: kulturrelativisme legger vekt på forståelse før vurdering. Et eksempel er arrangerte ekteskap, som fra et vestlig perspektiv kan virke undertrykkende. En kulturrelativistisk tilnærming forstår at ekteskap i mange samfunn er en allianse mellom familier som kan gi økonomisk trygghet og mening for de involverte -- uten dermed å godkjenne alle former for praksisen.

Grenser for kulturrelativisme og orientalisme

En sentral diskusjon handler om kulturrelativismens grenser. Hvis vi skal forstå alle kulturer på egne premisser, betyr det at vi ikke kan kritisere praksiser som kjønnslemlestelse, barneekteskap eller dødsstraff for homofili? De fleste sosiologer og antropologer svarer nei -- og peker på en viktig forskjell mellom metodisk kulturrelativisme (å forstå en praksis i kontekst) og moralsk kulturrelativisme (å hevde at alle praksiser er moralsk likeverdige). FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (1948) slår fast at alle mennesker har grunnleggende rettigheter uavhengig av kulturell tilhørighet -- retten til liv, frihet fra tortur, ytringsfrihet og likestilling. Disse setter en grense for kulturrelativismen. Kjønnslemlestelse kan forstås i sin kulturelle kontekst (knyttet til forestillinger om renhet og familieære), men de fleste vil likevel argumentere for at den bryter med jenters grunnleggende rettigheter. Kritikere påpeker samtidig at menneskerettighetene i stor grad gjenspeiler vestlige verdier -- en debatt mellom universelle rettigheter og kulturell pluralisme som er blant de mest sentrale i moderne samfunnsvitenskap.

Begrepet orientalisme ble introdusert av litteraturviteren Edward Said i 1978. Said analyserte hvordan Vesten historisk har konstruert et bilde av «Orienten» (Midtøsten, Asia, Nord-Afrika) som eksotisk, irrasjonell og tilbakestående -- som en motsetning til det «rasjonelle» og «siviliserte» Vesten. Dette var ikke en uskyldig misforståelse, men et maktverktøy som rettferdiggjorde kolonialisme. Orientalisme er en form for etnosentrisme, men den er innvevd i vestlig kultur, vitenskap og politikk, og preger fortsatt hvordan medier fremstiller ikke-vestlige kulturer. Når en norsk avis skriver om Saudi-Arabia med fokus på kvinneundertrykking, men om Norge med fokus på likestilling, skaper den en asymmetri der Vesten fremstår som «normalt» og Midtøsten som «problematisk». Et beslektet begrep er eurosentrisme -- tendensen til å sette Europa i sentrum av verdenshistorien og behandle den som målestokk for alle andre. I nyere tid har postkolonial teori utfordret begge ved å gi stemme til tidligere koloniserte folk.

Kulturforståelse og kulturell essensialisme

I en verden preget av globalisering og migrasjon er evnen til kulturforståelse viktigere enn noensinne. Det handler om å kunne se verden fra andres perspektiv, forstå at ens egne normer ikke er universelle, og anerkjenne at meningsfulle liv kan leves på mange måter. En nyttig tilnærming er empatisk forståelse -- å forsøke å forstå en annen kulturs praksiser «innenfra», slik de oppleves av dem som lever i kulturen. Det betyr ikke at man er enig med alt, men at man gjør en ærlig innsats for å se verden gjennom andres briller.

Samtidig må man unngå kulturell essensialisme -- forestillingen om at kulturer er faste, enhetlige og uforanderlige blokker med en bestemt «kjerne». I virkeligheten er alle kulturer mangfoldige, dynamiske og i kontinuerlig endring. Det finnes ikke én «norsk kultur» eller én «somalisk kultur», men mange varianter, spenninger og debatter innenfor enhver tradisjon. Påstanden «muslimer er slik og slik» er et godt eksempel på essensialisme: den behandler over 1,8 milliarder mennesker -- fra fattige bønder til rike forretningsfolk, fra konservative til liberale -- som én enhetlig gruppe. Å redusere dette mangfoldet til en «essens» er en alvorlig overforenkling som fører til stereotypisering.

Den kanadiske filosofen Charles Taylor har argumentert for en «anerkjennelsens politikk» -- at et rettferdig samfunn krever at alle kulturelle grupper anerkjennes som likeverdige. Taylor mener manglende anerkjennelse kan påføre alvorlig skade, fordi identiteten vår delvis formes av andres anerkjennelse. Hvis et samfunn systematisk nedvurderer en gruppes livsmåte, kan medlemmene internalisere et negativt selvbilde. Utfordringen i et flerkulturelt samfunn ligger dermed i å balansere respekt for mangfold med beskyttelse av individets grunnleggende rettigheter.

Oppsummering

Etnosentrisme innebærer å vurdere andre kulturer ut fra sin egen kulturs målestokk, og kan lede til fordommer og diskriminering. Kulturrelativisme er det motsatte: å forstå andre kulturer på deres egne premisser. Som metodisk verktøy er kulturrelativisme avgjørende for god samfunnsvitenskapelig forståelse.

Men kulturrelativismen har grenser -- universelle menneskerettigheter setter en ramme for hvilke praksiser som kan aksepteres, og man skiller mellom metodisk og moralsk kulturrelativisme. Edward Saids orientalisme-begrep avslører hvordan Vesten har konstruert bilder av «de andre» som maktverktøy, og minner oss om at etnosentrisme kan være innvevd i kultur og vitenskap.

Kulturell essensialisme -- forestillingen om at kulturer er faste og enhetlige -- bør unngås, fordi alle kulturer er mangfoldige og i endring. Utfordringen ligger i å balansere respekt for kulturelt mangfold med beskyttelse av grunnleggende rettigheter.