3.3 Elektronisk sikring

Gjerdet forsinker -- men hvem oppdager?

Et gjerde kan forsinke en inntrenger, men det kan ikke rope «her er noen!». Det er her elektronisk sikring kommer inn. Mens fysisk sikring stenger ute og forsinker, sørger elektronisk sikring for å oppdage, varsle og dokumentere sikkerhetshendelser. Uten den ville en inntrenger kunne jobbe i fred så lenge han bare kom seg forbi sperrene.

Et komplett elektronisk sikringssystem har tre hoveddeler: detektorer som registrerer uønsket aktivitet, en alarmsentral som mottar og behandler signalene, og varslingsenheter som sirener og kommunikasjon til en alarmstasjon. I dette kapittelet skal vi bli kjent med de ulike detektortypene, alarmsentralens rolle, og hvordan alarmen finner veien fram til dem som kan rykke ut.

Detektorene -- systemets øyne og ører

Detektorene er sansene i et alarmsystem. De registrerer endringer i miljøet og sender signaler videre. Hvilken du velger, avhenger av hva du vil beskytte og mot hva.

Den mest brukte innbruddsdetektoren er PIR-detektoren -- passiv infrarød. Den registrerer varmestråling fra kropper i bevegelse innenfor et bestemt deteksjonsfelt. Den er pålitelig, men kan gi falske alarmer fra dyr, varme og luftstrømmer. En magnetkontakt plasseres på dører og vinduer og registrerer når de åpnes -- enkel og pålitelig, men den fanger ikke opp knusing. Derfor er en glassbruddetektor, som registrerer lyden eller vibrasjonen av knust glass, et viktig supplement. En vibrasjonsdetektor registrerer rystelser i vegger og gulv og brukes for å oppdage gjennombrytning av hvelv og sikkerhetsrom.

Utendørs finnes egne typer. IR-barrierer sender infrarøde stråler mellom en sender og en mottaker og gir alarm når strålen brytes -- nyttig langs gjerder. Mikrobølgedetektorer dekker større områder enn PIR og fungerer i all slags vær. Seismiske sensorer registrerer vibrasjoner i bakken og kan oppdage personer som går eller graver. I praksis kombinerer man gjerne flere typer: magnetkontakter og glassbruddetektorer på dører og vinduer som førstelinje, og PIR-detektorer inne i lokalet som andrelinje.

Hjernen, falske alarmer og veien ut

Når en detektor reagerer, sender den signalet til alarmsentralen -- selve hjernen i systemet. Sentralen mottar signaler fra alle detektorer, skiller mellom reelle alarmer og tekniske feil, aktiverer varsling, overfører alarmen til en alarmstasjon, logger alle hendelser med tidspunkt, og styrer til- og frakobling av soner. Det finnes ulike typer. En konvensjonell sentral identifiserer hvilken sone alarmen kommer fra, mens en adresserbar sentral vet nøyaktig hvilken detektor som har utløst -- mye mer presist. Trådløse sentraler er enkle å installere uten kabling, men krever vedlikehold av batterier.

En utfordring som plager alle alarmsystemer er falske alarmer -- alarmer som utløses uten reell trussel. Årsakene kan være dyr, vær, tekniske feil eller feilbetjening, for eksempel at en ansatt glemmer å frakoble alarmen. Dette er et stort problem, fordi falske alarmer undergraver tilliten og kan gjøre at en reell alarm ikke tas på alvor. Derfor er det viktig å plassere detektorer riktig og bruke systemer som skiller godt mellom reelt og falskt.

Når sentralen har bestemt at noe er reelt, må alarmen ut. Den overføres til en alarmstasjon (AMS -- Alarm Mottaker Sentral) via telefonlinje, mobilnett, internett eller dedikerte sikkerhetslinjer. Her er et avgjørende poeng: profesjonelle systemer bruker to uavhengige overføringsveier. Har du bare én vei, er du sårbar dersom den kuttes -- enten bevisst ved sabotasje eller ved teknisk feil. Med to veier, for eksempel IP og mobilnett, når alarmen fram selv om den ene svikter. Bransjestandarder og forsikringskrav krever derfor normalt redundante overføringsveier.

Oppsummering

Elektronisk sikring oppdager, varsler og dokumenterer det fysisk sikring ikke kan stoppe. Systemet har tre deler: detektorer, alarmsentral og varslingsenheter. Detektorene er systemets sanser -- PIR-detektorer registrerer varme i bevegelse, magnetkontakter registrerer åpning, glassbruddetektorer fanger opp knusing, og utendørs finnes IR-barrierer, mikrobølge- og seismiske sensorer.

Alarmsentralen er hjernen som behandler signalene; en adresserbar sentral peker ut nøyaktig hvilken detektor som utløste. Falske alarmer er et stort problem fordi de undergraver tilliten. Til slutt overføres reelle alarmer til en alarmstasjon (AMS), og profesjonelle systemer bruker to uavhengige overføringsveier for å sikre at alarmen alltid når fram.