6.5 Menneskerettigheter i Norge

Et sterkt vern -- men ikke uten utfordringer

Norge har et av verdens sterkeste menneskerettighetsvern. Rettighetene er beskyttet på flere nivåer: Grunnloven inneholder en egen menneskerettighetskatalog, menneskerettsloven gir viktige konvensjoner direkte virkning i norsk rett, og norsk lovgivning følger opp menneskerettighetsforpliktelsene. Norge har ratifisert de fleste FN-konvensjoner og EMK, og er dermed forpliktet til å sikre rettighetene for alle som oppholder seg her.

Men et sterkt juridisk rammeverk betyr ikke at alt er perfekt. Også i Norge finnes det utfordringer -- fra samiske rettigheter til barnefattigdom, fra ytringsfrihet versus hatprat til personvern i den digitale tidsalderen.

Grunnloven og menneskerettsloven

I 2014 ble Grunnloven betydelig utvidet med et menneskerettighetskapittel -- kapittel E. Dette var en historisk milepael. Nå står de viktigste rettighetene i landets høyeste lov. Paragraf 92 slår fast at myndighetene skal sikre menneskerettighetene. Paragraf 93 beskytter retten til liv. Paragraf 95 sikrer rett til rettferdig rettergang. Paragraf 96 fastslår at ingen kan straffes uten lov og dom. Paragraf 98 sikrer likhet for loven. Paragraf 100 beskytter ytringsfriheten. Paragraf 102 verner privatlivet og personvernet. Paragraf 104 gir barn egne rettigheter. Paragraf 109 sikrer rett til utdanning. Og paragraf 110 gir rett til arbeid.

Grunnloven har trinnhoeyde -- den står over alle andre lover. Det betyr at ingen vanlig lov kan stride mot Grunnlovens menneskerettighetsbestemmelser.

Men Grunnloven er ikke alene. Menneskerettsloven fra 1999 gjør fem sentrale konvensjoner til norsk lov: EMK, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FNs barnekonvensjon, og FNs kvinnekonvensjon. Det avgoerende er lovens forrangsbestemmelse i paragraf 3: Ved konflikt mellom norsk lov og konvensjonene skal konvensjonene gå foran. Det betyr at domstolene må anvende konvensjonene direkte, at norsk lov må tolkes i samsvar med menneskerettighetene, og at lover som strider mot konvensjonene er ugyldige.

Institusjonene som vaaker over rettighetene

Norge har flere institusjoner som arbeider med menneskerettigheter. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er et uavhengig offentlig organ som overvåker menneskerettighetssituasjonen i landet, gir råd til Stortinget og myndighetene, og rapporterer til FN.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) arbeider for likestilling og mot diskriminering. Ombudet gir veiledning til individer og fremmer klager for Diskrimineringsnemnda. Sivilombudet behandler klager mot offentlig forvaltning og kan påpeke menneskerettighetsbrudd. Det er uavhengig av bade regjering og Storting. Barneombudet er en uavhengig talsmann for barn og unges interesser, overvåker barns rettigheter og uttaler seg i saker som berører barn.

Og så har vi domstolene, som kanskje er den viktigste vaktbikkjen. Domstolene prøver om lover og vedtak er i samsvar med menneskerettighetene. Hoeyesterett har utviklet en betydelig rettspraksis om menneskerettigheter og har i flere saker satt til side norsk lov fordi den stred mot menneskerettighetene.

Utfordringer i menneskerettighetenes land

Selv om Norge har sterkt menneskerettighetsvern, finnes det reelle utfordringer. På området urfolk og minoriteter gjelder det samiske rettigheter og arealforvaltning -- konflikter om vindkraft på reinbeiteomraader er et aktuelt eksempel. Nasjonale minoriteter som kvener, rom, romani og skogfinner har også utfordringer.

Blant sårbare grupper finner vi barn i vanskelige situasjoner, mennesker med funksjonsnedsettelser, eldre i institusjon, og innsatte i fengsel. Sosialt utenforskap er et vedvarende problem: fattigdom og barnefattigdom, bosteds-loeshet, rus og psykiske lidelser.

En viktig debatt handler om ytringsfrihet og hatefulle ytringer: Hvor går grensen mellom ytringsfrihet og hatprat? Straffelovens paragraf 185 forbyr hatefulle ytringer, men det er uenighet om hvor grensen bør gå mellom vern av sårbare grupper og rommet for fri debatt.

Andre aktuelle spørsmål er personvern i en digital tidsalder -- balansen mellom overvaaking og privatliv -- og barns rettigheter i barnevernet og i asylsaker. Det er også uenighet om hva som utgjør diskriminering versus legitime synspunkter, og om balansen mellom ulike gruppers rettigheter og interesser.

Norge mottar jevnlig kritikk og anbefalinger fra FN-organer og EMD. Det er debatt om hvorvidt all slik kritikk er berettiget, eller om den noen ganger reflekterer politiske perspektiver snarere enn objektive standarder.

Oppsummering

Norge har et sterkt menneskerettighetsvern forankret i Grunnlovens kapittel E (fra 2014) og menneskerettsloven fra 1999, som gjør fem sentrale konvensjoner til norsk lov med forrang. Viktige institusjoner som NIM, LDO, Sivilombudet, Barneombudet og domstolene arbeider for å sikre rettighetene.

Men også i Norge finnes utfordringer. Samiske rettigheter, barnefattigdom, sårbare grupper i institusjon, balansen mellom ytringsfrihet og hatprat, og personvern i en digital tidsalder er aktuelle spørsmål. Norge mottar jevnlig kritikk fra FN-organer og EMD, og det føres debatt om hvordan rettighetene best kan ivaretas.